Trønderskrønikerne

–Man går i en slags konstant tvil, sier Mads Bones.

Han gjør et forsøk på å beskrive den kunstneriske prosessen. Om tru og tvil. Om glitrende ideer, som blekner når de tas opp igjen neste dag. Og vill begeistring når det funker.

Men tvilen er på ingen måte lammende for trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal. De siste årene har de vært allestedsnærværende i trøndersk kulturliv, gjennom store oppsetninger på Trøndelag Teater, spelparodi på Sverresborg og ikke minst låten «Trønder», som ble en viral slager og fikk nasjonal oppmerksomhet i sommer.

– Det kom bardus på oss egentlig. Låten var laga og det ble laget en superfin video. Vi gledet oss til å vise den frem til folk og hadde et håp om at Adressas lesere i Trondheim og Trøndelag skulle få den med seg, sier Løseth.

– Helt vilt

Det var om kvelden onsdag 13. juni i år. På en storskjerm i Namsos hadde fylkestingsrepresentantene for nye Trøndelag fylkeskommune nettopp sett premieren. Så ble videoen med kjente og ukjente trøndere i hovedrollene lagt ut på nettet.

Aldri har vel et bestillingsverk fra en fylkeskommune nådd ut så bredt. Bare 12 timer etter at videoen var lagt ut hadde den fått 127 000 visninger på Facebook. Sangen og videoen ble også hyllet i Kulturnytts fredagspanel på NRK P2 og i Aftenpostens podkast, «Aftenpodden».

– Det er helt vilt. Vi hadde ikke reflektert over at det kunne skje en gang, sier Løseth.

Karaokeversjonen

Trioen deler gladelig æren med Berre kommunikasjonsbyrå, regissør Morten Warholm Haugen og de andre bidragsyterne. Karaokeversjonen av låten har også tent kreative gnister rundt om i landet. Stadig får de tilsendt meldinger om nye versjoner av låten med ny teksttematikk. Det er alt fra «familien på Byåsen» til en musikalsk omvisning inne på alderpsykatrisk avdeling på St. Olavs hospital.

– Det har vi kosa oss maks med. Det var den våte drømmen som vi og Lasse Berre hadde, at sangen skulle spres, og at alle skulle kunne si at «æ e trønder», sier Bones.

Når humoren faller på steingrunn

Men det er scenekunst som er kjernevirksomheten. Følelsen av å ha fått det til, når publikum er begeistret, er noe Havdal aldri blir helt vant til.

– Her om dagen var jeg nede i kjelleren på teatret og holdt på med noe. Da satte jeg på overhøringssystemet som gjør at du kan høre hva som foregår på de ulike scenene. Fra Hovedscenen hører jeg at det spilles teater og synges sanger vi har skrevet. Du glemmer det, når du ikke er med på scenen selv. Full sal og applaus, det venner man seg egentlig aldri til. Det er helt vanvittig, sier Havdal.

Bones snakker om gleden underveis i skapelsesprosessen.

– Den er fordelt helt fra du får ideen, og gjennom alle bølgedaler og topper. Når du har kommet til premiere og skuta flyter fint av gårde, er det også en slags tomhet der. Da vet vi at vi skal i gang med noe nytt. Så er det like forbanna vanskelig, hver gang. Det er ikke sånn at det blir noe lettere. Tvert imot. Men i det øyeblikket det begynner å bli lett, kan det fort bli veldig kjedelig.

– Enn når humoren faller på steingrunn?

– Det er vond følelse. Det er flaut og ekkelt hvis du har planlagt noe gøy og ingen ler. Så går du inn i fullstendig «rescue-modus» – «hvordan kan vi redde inn stemninga nå»? sier Løseth og ler.

«Voksne folk som kler seg ut»

Trioen har lagt planer godt uti 2020, og leker også med tanken om å skape en film- eller tv-produksjon, gjerne med utspring fra det voksende trønderske film- og tv-miljøet. Men først skal de tolke en annen mann med store vyer. Myten om trondhjemmer og sjøhelt Peter Wessel Tordenskiold er utgangspunktet for en «skrønike» som har premiere på Hovedscenen 26. januar.

– Jeg tror det kan bli overraskende og noe ganske annet enn det folk venter seg, sier Løseth.

De sier de føler seg privilegerte. Må klype seg i armen av og til når de jobber med det store ensemblet, eller rusler gjennom snekkerverkstedet hvor den ene store skuta etter den andre tar form.

– Noen sier dere har vitalisert teateret og truffet et nytt publikum som tidligere ikke så teatret som sin arena? Hva tenker dere om det?

– Jeg blir veldig stolt av å høre det. Det er kjempegøy med folk som ikke har gått så mye i teater før, som kommer på en av forestillingene, får en god opplevelse og bestemmer seg for at teater, det skal vi begynne å gå på. For det her er gøy! sier Løseth.

– Det å få øynene opp for voksne folk som kler seg ut og gjør seg til – det er bare bra det, sier Bones.

Inspirasjonen

Selv ble han hektet i ung alder, og både han og Løseth søkte seg til dramalinja på Ringve. De to skuespillerspirene så hva folk som Marianne Meløy, Hans Petter Nilsen, Klaus Sonstad, Stian Hovland Pedersen og Erlend Smalås fikk til på små og store scener i byen rundt årtusenskiftet. I dag er de gode kolleger, og de gamle forbildene er gjerne aktører i trioens oppsetninger.

– De er sju-ti år eldre enn oss og vi ble veldig inspirert av lidenskapen og drivkraften de hadde, og fortsatt har. Jeg husker følelsen av hvor langt unna vi sto da, men også drømmen om å gjøre noe eget som hadde litt av den samme klangen, sier Mads Bones.

– Det er viktig at det fins folk som lager ting. Nå gjør vi det, og kanskje er det inspirerende for folk som kommer til å lage store ting om ti år?

Bones, Havdal og LøsethsTrønder-favoritter

Mat:

Mads: Morrpølsa fra Eidsmo slakteri på Kvål har vært favoritten siden tidlig barndom. Etter en sommer hos bestemor og bestefar på Rognes kom jeg hjem fem lykkelige kilo tyngre, med ei morrpølse i hver kjake, pluss dobbelthake.

Kyrre: Det fermenterte potetbrødet på Røst. At en brødrett er årets smaksopplevelse kvalifiserer alene til denne lista.

Olve: Kjøleskapskald Stratos.

Kultur:

Mads: Gåte! At de fant tilbake til hverandre og seg selv er verdt et rungende kulturelt hurra.

Kyrre: Filmen «Trondheimsreisen» og regissør Magnus Skatvold

Olve: Teaterforestillingen «Rotsækk» av Ole Christian Gullvåg

Idrett:

Mads: Det er umulig å ikke sette pris på RBK og all lidenskap de vekker; også i de årene de ikke innfrir, men likevel vinner alt.

Kyrre: Ranheim Fotball. En klassisk underdog som overrumpler alle, og som på tross av beskjedent budsjett presterer å ende på 7. plass i Eliteserien.

Olve: Johannes Høstflot Klæbo og morfar Kåre Høstflot.

Sted:

Mads: Våttakammen. Passe langt og passe bratt, og med perfekt utsikt.

Kyrre: Sør-Gjæslingan og Ytre Vikna. For en landkrabbe fra Innherred gjør det stort inntrykk å ferdes rundt i båt i dette unike kystlandskapet.

Olve: Habitat i Trondheim.

Hvilken annen trønder har imponert deg mest i året som har gått?

Mads: Adresseavisens politiske kommentator Tone Sofie Aglen. Med sylskarp penn og kvass tunge har hun steget opp som en av landets tydeligste stemmer. Hun evner å sette politiske øyeblikksbilder i et større perspektiv, og det gjør hun så treffsikkert at det er umulig å ikke lytte.

Kyrre: Trondheimssolistene. Uansett hvor man ferdes i inn- eller utland er det en viss fare for å støte på denne gjengen - hvor som helst og når som helst. De er imponerende aktive og det er stor sjangerbredde i det de holder på med. Og i år feirer de 30 år.

Olve: Mikkel Eriksen, evig hitmaker som i år igjen var nominert til Grammy.