I slutten av mai lanserte Storholmen den poetiske prosafortellingen Tsjernobylfortellinger, som handler om mennesker i Ukraina og Hviterussland som stadig blir rammet og rammes av atomkraftverk-ulykken for 23 år siden.
«Kjernekraft er menneskelig overmot, som å ville steike bacon på sola.
Lørdag 26. April i 1986, kl.01.23, gikk noe fryktelig galt med reaktor 4 på kjernekraftverket Tsjernobyl i Ukraina».
Slik lyder de første ordene i ”Tsjernobylfortellinger”. 70 forskjellige mennesker fortellere sin historie om deres møte med ulykken.
- Det er alt fra abeidere som jobbet på verket, brannmenn, barn med misdannelser, apatiske og deprimerte innbyggere, forteller Ingrid Storhomen. Alle er gitt en stemme i prosafortellingen.
- Grusomt
I 2002 mottok Storholmen et reisestipend som gjorde det mulig å reise til Ukraina og Hviterussland i 2 måneder for å oppleve byen Tsjernobyl på nær hold.
- Synet som møtte meg var så grusomt, mange ganger verre enn hva jeg har beskrevet i boka, så noen utgivelse av manuset hadde jeg ingen planer om. Jeg visste jeg aldri ville klare å speile den smerten og hva menneskene i områdene opplevde, så jeg la det hele på is, forteller hun.
Men så, på oppfordring av forlaget ble Ingrid bedt om å lese Tsjernobyl-manuset, og syv år etter reiseoppholdet kom ”Tsjernobylfortellinger”.
Hør intervju med Storholmen her:
- Etter litt om og men kjente jeg at det ble riktig å publisere disse fortellingene. Særlig med tanke på at kjernekraftverk pånytt er i fokus og argumentet om at det er miljøvennlig blir brukt. Da vil jeg bare spørre for hvilket miljø er dette bra for?
Personlig interesse
Ingrid Storholmen har også en personlig interesse innenfor dette temaet. Hennes far har vært aktiv med prøvetaking og målinger av bekrellnivået i vann, planter, sopp og jord, helt siden ulykken.
Dagen da det gule regnet kom sitter fortsatt godt i minne.
- Det var en av de første vårdagene og jeg og mine 2 søstre var ute å lekte. Vi hoiet, skrek og hadde det gøy i regnet. Ingenting visste vi om hvor farlig dette var.
Ingrids to søstre har begge et smykkeformede arr på halsen. Begge har de fjernet skjoldbrukskjertelen som tar opp de radioaktive stoffene. Arr som vitner om lite informasjon en skjebnesvanger dag.
- Vi hadde ikke vært ute å lekt om vi hadde visst hvor farlig regnet var, men kriseplanen til de fleste land var å ikke skape panikk og at befolkningen ikke skulle varsles.
- Katastrofen har så vidt begynt
Ingrid mener Tsjernobylkatastrofen bare så vidt har begynt, det er først nå vi kan begynne å se ettervirkningene.
- Det er klart det tar tid for et menneske å utvikle kreft, og det er først nå vi kan se at dødsratene er høyere en fødselstallene. I Tsjernobyl sier de at det kanskje kan bo folk i området om 900 år, så dette er bare begynnelsen, sier forfatteren.
