En flukt fra blodhevn

Det er ikke alle idrettsutøvere i Norge som har hatt en trussel om blodhevn hengende over seg.

Men én natt i Asif Yosifs liv ble skjebnesvanger.

Familien hadde en rekke geiter på gården der de bodde i Afghanistan, og mens Asif, moren og de to andre søsknene lå og sov havnet faren i krangel med en lokal gjeter.

Ingen så hva som skjedde, eller hva som var foranledningen, men gjeteren ble funnet drept neste morgen.

Asifs far hadde rømt og var sporløst borte.

Han visste det ikke da, men han skulle aldri se pappaen sin igjen etter det.

Morens desperate beskjed

På grunn av at den drepte gjeteren var pashtunara, en folkegruppe som praktiserer blodhevn, gikk det raskt opp for Asifs mor hva som kunne skje.

Ifølge landinfo «er det optimale at blodhevnen rettes mot morderen eller den som har begått misgjerningen, men i visse situasjoner kan det å drepe hans bror eller andre mannlige slektninger representere et alternativ».

Moren vurderte det derfor slik at Asif, familiens eldste sønn, var i stor fare.

«Du må ut av landet», var den desperate beskjeden han fikk.

Penger hadde de lite av, men Asif fikk det de hadde, og moren solgte både geiter og litt eiendom for at Asif skulle få råd til å dra. Han fikk med seg en mobil slik at han kunne bli nådd av familien om det var noe.

– Jeg var i sjokk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Å forlate familien min var vanskelig, jeg skjønte at jeg aldri kom til å se dem igjen. Men jeg hadde ikke noe valg, sier han.

Det gikk bare noen dager etter drapet på gjeteren til Asif var på flukt.

– På innsiden er jeg mye trist

Vi har spolt seks år frem når Asif Yosifi møter NRK på en kafé i Kristiansand våren 2021. Han er velkledd, høflig og snakker flytende norsk.

Han er en av dem som smiler naturlig uten å egentlig prøve, han bare ser blid ut.

«En virkelig kjekk gutt», er beskrivelsen vi får av folk i miljøet når vi gjør forberedelser før intervjuet.

– Når jeg er sammen med andre ser de en person som er glad. Men på innsiden er jeg mye trist, sier han rett ut.

For bak fasaden skjuler det seg en mørkere virkelighet som er fjern for norske ungdommer flest.

Overfor NRK forteller han en historie om familietragedie, flukt, nær døden-opplevelser og et møte med et ukjent norsk samfunn.

En historie om hva man gjør når man ikke har noen papirer som beviser hvem man er eller hvor lenge man har levd.

Og en historie om en godhjertet nordmann som ikke klarte å la være å ta en viktig rolle i Asifs liv.

NRK har av åpenbare grunner ikke mulighet til å verifisere alle detaljene Asif kommer med, men UDI la til grunn at han snakket sant da de ga ham midlertidig opphold etter flukten fra Afghanistan. Mer om UDIs vurdering lenger ned i saken.

Asif er som mange andre afghanske ungdommer født og oppvokst i en jordbruker-familie.

De bodde i Bolagha, som tilhører provinsen Uruzgan Khas, omtrent midt i Afghanistan.

Å gå på barneskole var uaktuelt, det var forventet at han skulle bli hjemme for å hjelpe sin far, mor og to yngre søsken med oppgaver på gården.

Særlig moren jobbet han tett med og fikk et nært forhold til.

Det er ett av de få barndomsminnene han har, det meste er borte eller blokkert ut. Han husker imidlertid at faren slet voldsomt med psyken før drapet skjedde.

Asif var den yngste i en gruppe med fire andre fra samme område som skulle flykte samtidig, og avreisen fra Bolagha ble starten på en reise som varte i flere måneder og både ble dramatisk og tragisk.

«Faren din er død»

Da Asif og de andre flyktningene etter hvert kom seg over grensa til Iran, ringte plutselig mobilen. I andre enden var moren, som måtte reise et stykke unna hjemplassen for å finne dekning, og ga sønnen en nedslående beskjed:

«Faren din er blitt arrestert og fengslet, og de har funnet ham død i en fengselscelle».

Én ting var sorgen over farens død, et annet aspekt var hva dette betydde.

Siden det var uklart om faren hadde blitt drept eller begått selvmord, mente moren at sjansene økte for at Asif var det åpenbare målet for blodhevn.

– Jeg ble veldig redd, minnes han om det øyeblikket.

Flukten fortsatte og han var innom flere land på veien mot Norge.

Ferden mellom Tyrkia og Italia kunne blitt hans siste. At han lever for å fortelle historien til NRK i dag, det kaller han ren flaks.

– Vi skulle reise ut på Middelhavet midt på natta, men vi ble satt i en liten båt som var cirka åtte meter lang og tre meter bred. Der satt det rundt 60 personer, husker han.

Da gruppen med flyktninger kjørte utover vannet tok det bare et kvarter før motoren ble overopphetet og begynte å brenne.

– 100 prosent sikker på at jeg skulle dø

Det ble full panikk og alle 60 måtte kaste seg ut av den brennende båten. Det var bekmørkt og høye bølger.

Asif kunne ikke svømme.

– Jeg var 100 prosent sikker på at jeg skulle dø. Heldigvis hadde jeg på meg en slags redningsvest, båten hadde ikke rukket å komme så langt ut på havet og vinden blåste riktig vei. Jeg klarte på en eller annen måte å komme meg tilbake på land, forteller han.

På veien mot Norge mistet han samtidig den eneste måten å kontakte familien på: Mobilen.

Det var helt tilfeldig at en flere måneder lang flukt endte i Norge. Noen andre flyktninger han ble kjent med underveis hadde slektninger her, og Asif ble med på deres reiserute.

1. desember 2015 krysset han grensa til Norge, men de som trodde dramatikken stanset der, de tar feil.

Tazkeraen

Etter kort tid fikk han avslag på asylsøknaden. Han hadde ingen papirer som beviste hvem han var eller når han var født, og beskjeden fra myndighetene var klar:

Du må ha et afghansk pass for å søke langvarig opphold i Norge.

Det ble starten på en kamp mot klokka, og for å få afghansk pass måtte han skaffe en såkalt tazkera, et afghansk ID-dokument.

Redningen ble en afghansk kontakt som også befant seg i Kristiansand.

Vedkommende hadde slekt i hjemlandet som bodde ganske nærme familien til Asif, og etter mye logistikk fikk han gitt beskjed om at de måtte reise til Asifs mor og be henne fremskaffe en slik tazkera.

Takket være denne innsatsen fikk Asif til slutt dokumentet han trengte.

Men hvor gammel er han? Det er et spørsmål myndighetene trenger svar på for å gjøre en riktig vurdering av hver sak. Det er ikke uvanlig at flyktninger lyver på alderen for å få en enklere vei til asyl i Norge.

Men å finne ut hans virkelige alder var lettere sagt enn gjort.

Siden Asif ikke hadde gått på skole, fantes det ingenting av papirer derfra som kunne antyde hvor gammel han er.

I Afghanistan lagres heller ingen informasjon om nyfødte elektronisk.

For å toppe det hele blir ikke alle tazkeraer oppbevart og registrert etter opprettelse, og det arkivet som faktisk finnes er heller ikke komplett, blant annet på grunn av naturkatastrofer og ødeleggelser.

Men han vet vel hvor gammel han selv er, spør du deg kanskje.

– Å feire eller markere bursdager er noe jeg først begynte med da jeg kom til Norge. Det er ikke vanlig i den delen av Afghanistan jeg kommer fra, sier Asif.

Selv tror han at han var 15 år da han ankom Norge. UDI gjennomførte også den mye omdiskuterte alderstesten for å få en indikasjon, og den sa ifølge Asif at han var 14. Men et sikkert bevis, det er den ikke.

I de norske papirene har han fått fødselsdato 1. desember, samme dato han krysset grensa, og årstall 1999. Det gjør ham til 21 år i dag.

Fikk syv dager på å flytte

Han fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse og havnet til slutt på et asylmottak på Sørlandet.

For å skaffe seg et nettverk fant han ut at han måtte ta grep. Han hadde likt å leke med pil og bue i hjemlandet, og da han fant ut at Kristiansand hadde en bueskytterklubb ble han med på en trening.

Det viste seg at Asif er et kjempetalent. Han har nå deltatt på to norgesmesterskap og flere nasjonale stevner og kjempet i toppen.

Han fant seg godt til rette i miljøet, ble stadig bedre i norsk og livet var endelig på rett vei.

– Drømmen er å representere Norge i OL, sa han til Lillesand-Posten i 2018.

Det som var på vei til å bli en solskinnshistorie har imidlertid fått en bråstopp.

Asif har tatt en mer eller mindre ufrivillig pause fra bueskytingen.

Litt på grunn av korona og fokus på skolegang, men mest fordi det lenge var usikkert at han fikk bli værende i området.

Høsten 2018, tre år etter at han kom til landet, fikk han nemlig et brev fra UDI.

De ville flytte ham fra Sørlandet og plassere ham 180 kilometer unna på et asylmottak i Nome i Telemark.

«Du må flytte til Nome asylmottak innen 7 dager fra du får dette brevet. Hvis du ikke flytter, får du ikke penger fra UDI fra neste betaling» sto det kontant i brevet.

Årsaken var at staten hadde besluttet å legge ned Lillesand asylmottak der han bodde.

Tok Asif inn i eget hjem

På dette tidspunktet hadde Asif begynt å få nok av omplasseringer, han hadde vært innom mange nok asylmottak siden han kom til landet.

Det begynte på Mysen, så ble han plassert rundt omkring på Sørlandet etter tur. Først Vennesla, så Kristiansand, Evje og Lillesand.

Og nå skulle han flytte igjen.

Steinar Risinggård, president i Norges Bueskytterforbund og Asifs trener, fryktet at nok en flytteprosess og skifte av miljø ville være meget belastende.

Han følte så med gutten at han bestemte seg for å ta saken i egne hender.

Steinar Risinggård ble så fortvilet på hele situasjonen at han tok en ny prat med kona Marit, og sammen bestemte de seg for å tilby Asif å flytte permanent inn i den tomme hybelen i kjelleren der de bodde.

Familien krevde ikke en krone i husleie, de sto for både måltider og klesvask for sin nye leieboer og Asif fikk ekstra undervisning av Steinars lærerkone.

Ulempen med å takke nei til å bo på Nome asylmottak, var at han da mistet inntektsgrunnlaget sitt fra UDI.

– Vi valgte å betale samme sum til Asif i månedlige lommepenger, forteller han.

På denne tiden var den unge flyktningen i stor utvikling. Norsken ble bedre og bedre, han fikk sommerjobb på havna i Kristiansand og viste stor tilpasningsdyktighet til det norske samfunnet.

Fremskrittene gjorde inntrykk, og bueskytter-presidenten fikk så eierskap til Asifs situasjon at han valgte å ta saken enda et skritt lenger.

Steinar hadde så liten sans for den juridiske bistanden Asif fikk rundt oppholdstillatelsen at han engasjerte advokatfirmaet Elden og tok regningen selv.

– Jeg synes han fortjente å få en ordentlig behandling, sier han.

«Utrygt for deg å reise dit»

Nå har både Steinar og Asif stor tro på at han vil få permanent oppholdstillatelse og norsk pass når de snart skal søke om dette.

I vurderingen fra UDI, som NRK har fått tilgang til, står det blant annet:

«Du forklarer at du ikke vet om faren din begikk selvmord eller om han ble drept av andre innsatte i fengselet. Det er derfor ikke sikkert om hevnen er funnet sted, slik blodhevn-tradisjonen tilsier»

«Vi mener du står i en reell fare for å bli utsatt for slike handlinger ved retur til hjemstedet. Vi har vurdert om forholdene på hjemstedet ditt Uruzgan Khas-provinsen er sikre nok på om du kan reise dit. Basert på tilgjengelig landinformasjon mener vi at sikkerhetssituasjonen på hjemstedet ditt er av en slik art at det vil være utrygt for deg å reise dit. Du har derfor i utgangspunktet rett på beskyttelse i Norge.

23.07.2018 fattet UDI vedtak om treårig oppholdstillatelse til Asif på humanitært grunnlag.

Det ble jubel da de leste konklusjonen.

– Jeg er veldig takknemlig for alt Steinar har gjort for meg, sier Asif.

Advokat Jostein Løken forteller at Asif nå har status som oktoberbarn.

– Etter hvert håper vi han får norsk pass. Og siden han er oktoberbarn vil han ikke bli sendt tilbake igjen, det vil aldri skje, tror advokaten.

Livet hans er på rett vei, føler Asif nå.

Etter cirka ett år under Risinggård-familiens tak fikk han seg egen leilighet i Vennesla etter hjelp fra det lokale NAV-kontoret. Så fikk han utdanningsstipend og studerer nå VG1 i Vennesla.

– Jeg har søkt ambulansefag på VG2. Jeg vil hjelpe folk og gjerne være med på litt action, ler han.

– Det har vært fryktelig vanskelig

Jobbmessig har Asif ordnet seg og arbeider både ved Venneslaheimen omsorgssenter og som ekspeditør på rutebilstasjonen i Kristiansand.

Likevel sliter han fortsatt med det han har vært gjennom.

– Det har vært fryktelig vanskelig for meg å komme alene til Norge som så ung. Jeg opplevde veldig mye tragisk og forferdelig før jeg kom hit, ting som norske 15-åringer slipper å oppleve. Når jeg følger med på nyhetene og ser reportasjer om flyktninger som prøver å krysse grensene, tenker jeg på min egen opplevelse. Det er forferdelig.

– Norge er et fantastisk land

Ifølge SSB har 4,4 prosent av Norges befolkning flyktningbakgrunn. Asif er nå en av dem.

Han er takknemlig for at myndighetene har behandlet ham bra. Han har fått bedre helse, tilbud om utdanning og kan ikke klage på noe, understreker han.

Drømmen om å representere Norge i OL som bueskytter en gang i fremtiden lever fortsatt.

– Norge er et fantastisk land og har tatt veldig godt vare på meg så langt. Jeg håper jeg kan bli her resten av livet.