I nesten 30 år levde Marit med vold – så bestemte hun seg for å rømme

– Vi hadde planlagt det lenge, jeg og barna mine. Kun det aller viktigste var pakket i bilen. Mannen min var hjemme, så vi snek oss ut døren nede. Så rømte vi til en campinghytte i en annen del av Rogaland, forteller Marit.

Marit er ikke hennes virkelige navn. Å fortelle historien er tungt nok i seg selv, og saken pågår ennå hos politiet. Hun ønsker derfor å være anonym.

Det var da pandemien kom at alt raknet. Alle ble isolert i hjemmene sine, men for Marit og barna hennes var ikke hjemmet et trygt sted å være. Krisesenteret i Stavanger og de andre instansene ble deres vei ut.

Flukten

Hverdagen til Marit var preget av psykisk vold i nesten 30 år. Hun forteller at det var episoder med fysisk vold også, men legger til at det ikke var så mange.

For henne ble situasjonen umulig å tåle. Hun så hvordan den ødela barna hennes. Det var dem hun måtte redde, først og fremst.

Men hun måtte bort for å klare å tenke. Helt bort.

I en måned planla hun flukten.

Barna visste hva som skulle skje. Hvilken dag de skulle flykte fra faren sin.

– En av dem sa til meg: Dette skulle du gjort for lenge siden, mamma! De var lettet. De var med meg, forteller Marit.

Marit og barna hennes hadde ingen plass å bo etter flukten. De hadde ingen nære de kunne søke hjelp hos.

Da de kom til campinghytta ringte Marit en psykolog hun kjente. Hun måtte i det minste fortelle noen at hun hadde tatt med seg barna sine i flukten fra ektemannen.

– Hjelp meg, noen, tenkte jeg før jeg ringte. Og der var det hender som tok imot meg! Jeg hadde aldri tenkt at jeg var «en av dem». Jeg så for meg blå øyne og brukne armer, sier Marit.

Det tok lang tid før hun innså at det hun hadde blitt utsatt for faktisk var vold. At krisesenteret også var et sted for henne. Hjelpeapparatet så det derimot med en gang.

– Det gikk utrolig raskt fra der. Psykolog, barnevern, krisesenteret. Plutselig satt vi her. Det var en veldig god opplevelse, forteller Marit.

De gode hjelperne

Til sammen hadde 331 voksne og barn opphold på Krisesenteret i Stavanger i 2019.

Tallene i Stavanger er høye, og tre av fire brukere kommer fra andre hjelpeinstanser.

– Det er ingenting som tyder på at vi har flere voldsutøvere i Stavanger. Jeg tror at vi bare finner litt flere av dem som trenger oss, forklarer Monica Velde Viste ved Krisesenteret i Stavanger.

Marit er en av dem som ble plukket opp av andre aktører i hjelpeapparatet.

Da hun ringte psykologen fikk hun beskjed om å bli værende på hytta, mens psykologen bestilte time hos barnevernet. Dit fikk Marit og barna komme allerede neste dag.

Det var ingen som visste noe fra før om hvordan hun og barna hadde hatt det.

Marit gjemte det. Skjulte det. Passet på at ingen forstod hva som foregikk der hjemme.

Veldig mange voldsutsatte kjenner på skam, forteller Viste.

En skam de har fått påført av noen andre.

Men hos barnevernet fortalte Marit sin historie. Fullt og helt, for aller første gang.

– Da ble vi sendt rett til krisesenteret. Alt gikk utrolig fort. Bare noen timer, forteller Marit.

Tove Bruusgaard i Bufdir tror terskelen for å søke hjelp blir lavere dersom de utsatte får anbefalt krisesenteret fra andre. Det kan være blant annet psykologer, fastleger, helsesykepleiere eller barnevernet, som i Marit sitt tilfelle.

– Vi oppfordrer også til å ha skriftlige avtaler mellom sentrene, kommunen og de andre instansene. Krisesenteret i Stavanger har funnet gode løsninger, og når derfor frem til flere, sier Bruusgaard.

Alle kommunene er lovpålagt å ha et godt og helhetlig krisesentertilbud til sine innbyggere. Likevel er tilbudet varierende.

Bare halvparten av krisesentrene hadde en skriftlig avtale med barnevernet i 2019.
Under én av fire hadde formelle avtaler med andre instanser.

Viste mener at det etablerte, gode samarbeidet med de andre aktørene er avgjørende for krisesenteret i Stavanger. De har direktelinjer seg imellom, og deltar på møter sammen.

Det gjør også at tilbudet blir bedre for dem som er i krise. For dem som er utsatt for vold, og trenger en vei ut av den.

– Jeg var stresset og redd, og visste ikke hvordan jeg skulle gå videre. Hva som var den rette veien i det store systemet. Her på krisesenteret vet de det! Jeg må gå selv, men de er med på hvert skritt jeg tar. De har kontakter og direktelinjer i alle retninger, sier Marit.

I dag har Marit en egen kontakt i barnevernet. Hun forteller at det er som å være to foreldre for første gang. Som om den medforelderen hun ikke hadde i mannen, endelig er der.

Endelig trygghet

Marit forteller at hun aldri visste når det kunne smelle hjemme. Plutselig kunne ektemannen få et utbrudd av voldsomt sinne.

– Alle som jobber på krisesenteret går rundt og smånynner hele tiden, slik at en hører at de kommer. Vi er mange her som er veldig redde, forklarer Marit.

Krisesenteret ga for første gang en følelse av trygghet for Marit og barna hennes. At hun endelig kunne finne ut hvem hun selv var og hva hun selv ville, opplevdes merkelig og uvant.

Etter seks uker på krisesenteret flyttet de videre til egen bolig.

Hverken Marit eller barna ønsker å ha kontakt med mannen som var voldelig mot dem. Både barnevernet og politiet har gitt ham beskjed om at han ikke får nærme seg dem eller det nye hjemmet deres.

Sammen med politiet gikk hun og barna likevel gjennom verst tenkelige scenario – og laget en sikkerhetsplan.

– Hvis det oppstår en truende eller farlig situasjon for oss har vi en strategi. Jeg vet om alle fluktmuligheter fra der jeg bor nå. Jeg vet hva som vil skje, steg for steg, hvis jeg ringer politiet. Saken er anmeldt, så den ligger inne hos dem, sier Marit.

Politiet er den hjelpeinstansen som står aller nærmest krisesenteret i Stavanger. Der har de egne kontaktpersoner.

Politiet møter ofte mennesker som kan ha nytte av krisesenteret gjennom sitt arbeid. De bistår også med tiltak som besøksforbud, voldsalarm og andre sikkerhetsvurderinger.

Ofte handler det om å finne den rette balansen, der det ikke blir for mange tiltak, men likevel er trygt nok.

– Om det føles trygt nok er det bare jeg og barna som kan bestemme. Samtidig må vi tørre å ta sjansen. Stole på at det går bra, for å kunne leve med det i hverdagen, sier Marit.

Politioverbetjent Sissel Meling er en av kontaktpersonene til krisesenteret. Hun forteller at samarbeidet med krisesenteret går begge veier. De har felles nytte av å hjelpe hverandre.

– Det er godt å vite at vi har et velfungerende tilbud hele døgnet, alle dager i året. I en akuttsituasjon kan vi plassere noen på krisesenteret. Da vet vi at de får god hjelp og den omsorgen de trenger. Vi har et felles mål om å hjelpe, sier Meling.

Marit er nå separert, og anmeldte mannen sin i fjor sommer. Det er ikke lenge siden hun var inne til det første avhøret.

– Det tok ganske lang tid før det skjedde noe. Men det ringte noen fra politiet til meg i mellomtiden, for å følge oss opp. De spurte hvordan det gikk med meg og barna mine, forteller Marit.

Hun sier at det i dag går så fint som det kan gå, selv om det er vanskelig, og volden enda preger henne.

Det kjekkeste Marit vet er når barna tar med venner hjem, eller hun kan arrangere bursdager. Det skjedde ikke før.

For første gang på mange år tør den lille familien håpe på en fin sommer.

– Også har jeg noe jeg har skikkelig lyst til. Å kjøpe padlebrett!