Sleipner-havariet gjorde et voldsomt inntrykk på folk, særlig på Vestlandet, sier Roy Erling Furre. Han er en av de 69 som overlevde ulykken. Den skjedde i uvær og mørke litt etter klokken 19 på fredagskvelden i november 1999. Den moderne
katamaranen Sleipner gikk på skjæret Store Bloksen i Bømlafjorden i Sunnhordland og sank på en halv time.
Gikk galt
- Vi som var om bord hadde aldri i vår villeste fantasi trodd at
vi skulle oppleve noe sånt. Vi stolte på båten og at
redningsutstyret ville virke som det skulle. Men alt gikk galt,
sier Furre.
Hurtigbåten mellom Stavanger og Bergen er en slags melkerute
som blir brukt av de fleste. Alle kjente noen som var med, hadde
vært med eller skulle reise med denne ruten. Derfor var dette en
ulykke som gjorde inntrykk på hele Vestlandet. Ingen var
uberørt.
Mye gikk galt da Sleipner havarerte. Skjæret var ikke merket,
radaren virket dårlig, båten kom ut av kurs og kapteinen
navigerte feil. Da ulykken hadde skjedd viste det seg at
redningsutstyret ikke virket som det skulle. Mannskapet hadde
ikke fått den nødvendige sikkerhetsopplæring, og det oppsto kaos
om bord.
Reddet av frivillige
Kapteinen meldte fra straks etter grunnstøtingen. Før
redningsmannskaper kom til, hadde både passasjerer og mannskap
havnet i det kalde vannet.
- Det som reddet oss, var at det var mange fartøyer i nærheten.
Vi hadde uflaks med det meste denne kvelden, men det var flaks
at det var mange båter som kom raskt til stede. Hadde det ikke
vært for det, hadde mange flere liv gått tapt, sier Furre.
Han roser redningsinnsatsen som ble gjort av båtene,
helikopteret som kom til og av frivillige redningsmannskaper
både på sjø og land.
I ettertid ble det gjennom granskingskommisjon og rettssak
rettet kritikk mot en rekke forhold om bord på Sleipner. Det ble
reist straffesak mot kapteinen og rederiet, Hardanger
Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD). Kapteinen ble dømt til
seks måneders betinget fengsel mens rederiet ble frikjent.
Kritikk
Det ble rettet mye kritikk mot Sjøfartsdirektoratet for
utilfredsstillende regelverk og kontroll, men direktoratet kom
aldri på tiltalebenken. Støttegruppen for de pårørende vurderte
å reise sak mot det statlige organet, men ga opp etter flere år.
En slik sak ville kostet en formue. - Jeg begynte å samle inn
penger, men så ble jeg syk og måtte gi opp, sier leder i
Støttegruppen etter Sleipner-ulykken, Tove Følid.
Hun er opptatt av at mange har fått senskader etter ulykken, og
ønsker en undersøkelse for å finne ut hvordan de overlevende har
klart seg. Etter oppmerksomheten rundt tiårs markeringen har
Støttegruppen nå blitt lovet et møte med helsemyndighetene for å
drøfte dette.
Følid mistet sin sønn i ulykken, og har hvert år markert
årsdagen ved å tenne lys og legge ned blomster ved Ryvarden fyr
nær ulykkesstedet. I år får hun følge av 100 andre som også ble
merket for livet av ulykken for ti år siden.