Ei norsk bygd vet hvem som drepte Karl XII

Karl XII er den mest berømte personen som er drept på norsk jord. Men hvem tok livet av svenskekongen 11. desember 1718? Det er fortsatt ei gåte.

Norge har leita etter helten som løsna skuddet. Svenskene har jakta på en morder i egne rekker.

Ingen veit helt sikkert.

Men i ei bygd på Vestlandet står det en bortgjemt og mosegrodd bautastein som ærer kongedreperen.

Bygda Myking ligger i Lindås kommune, en time nord for Bergen. Her har historia om hvem som drepte Karl XII overlevd i generasjoner.

– Jeg kan ikke annet enn å tenke at det er riktig det som har blitt fortalt her. De gamle var overbeviste om det, og det er jeg også, sier Jostein Buene (86), som har bodd her hele livet.

Mannen som til slutt fikk en bauta, ble aldri feira som en folkehelt mens han levde.

Derimot sleit han hele livet med en skyldfølelse for det han hadde gjort.

Jegeren med flere navn

Sånn går historia: For 300 år siden bodde det en jeger på Myking. Han skal i løpet av livet gå under flere navn i kirkebøker, militære arkiver og folketellinger.

Jo Vedlo Hodne, Johans Olson Hodne, John Jonson Myking og Joen Joensen Myching.

På hjemstedet kalles han bare Jo på Vedlo.

Han blei født i 1696. Året etter skjedde det en verdensbegivenhet mange mil unna som med tida skulle snu opp ned på livet til vestlendingen.

15 år gamle Karl XII blei krona til konge i Sverige.

Mens Jo på Vedlo lærte seg å jakte, fiske og etter hvert blei kalt inn til militærtjeneste i Nordhordlenske 1. reservekompani, dro den unge svenskekongen ut på et langvarig tokt.

Et tokt som i sin stormannsgalskap minna om det Napoleon og Hitler gjorde etter ham.

Vil du vite hvor stor Karl XII var på 1700-tallet? Følg med på dette:

Et dødelig møte

Det var en vintermørk og småtåkete kveld i 1718 i byen vi i dag kjenner som Halden. Bak murene på Fredriksten festning hørte de rundt 1600 norske soldatene at spadetaka kom nærmere.

Flere huska svenskekongens angrep for to år sia. Da tente haldenserne på sin egen by, og Karl XII måtte trekke seg tilbake.

Men nå var han her igjen – med flere soldater, bedre våpen og større forsyninger. Ingen trodde festninga skulle klare å stå i mot krigerkongen denne gangen. Derfor var soldatene henta inn fra hele landet, slik at ingen militærkompanier skulle bli totalt utsletta.

Flere av soldatene var vestlendinger. 15 av dem tilhørte Nordhordlenske 1. reservekompani – styrken til Jo på Vedlo.

Var tida inne for at den norske jegeren Jo på Vedlo og den svenske krigerkongen Karl XII skulle møtes?

I Norge finnes det nesten ingen teorier om navngitte nordmenn som kan ha skutt svenskekongen. En skriftlig kilde fra 1924 er det tidligste kjente dokumentet som berører dette.

Og det er her Jo på Vedlo dukker opp:

«Som soldat stod Jon paa vagt om natten oppe paa festningen og saa noget blankt, som rørte sig nede i løpegraven, skjøt og saa gjenstanden sige ned. Men om morgenen spurtes det inde i festningen, at Svenskekongen var skutt. Bange, som Jon blev, og faamelt av naturen, som han var, taug han still (...).»

Historia er skrevet ned av sokneprest Thorbjørn Frølich og skal bygge på blant annet fortellinga til en lokal Myking-mann som blei født tidlig på 1800-tallet.

Men teksten inneholder flere feil. Blant annet at nordmennene visste at svenskekongen var skutt morgenen etter. Det som egentlig skjedde, var at svenskene trakk seg tilbake med en gang, mens nordmennene fortsatte å skyte i fire dager.

Da en svensk desertør til slutt fortalte dem at det ikke var et menneske igjen der ute, hadde de i løpet av beleiringa fyrt av til sammen 35.000 muskettkuler og flere tonn med datidens klasebomber – såkalte kardesker.

Nordmennene trodde ikke sine egne øyne. Det som skulle bli en massakre, endte med en svært uventa seier.

Samtidig skjedde det en tragedie lenger nord, som kom til å bety mye for Jo på Vedlo.

De svenske troppene som var på vei gjennom Trøndelag under ledelse av general Armfeldt, fikk beskjed om å vende hjem da kongen var skutt. De tok raskeste vei over Tydalsfjella og gikk rett inn i en snøstorm. Nærmere 4000 menn omkom, og flere hundre blei skada for livet.

Gikk så mange liv tapt fordi Jo på Vedlo traff kongen i hodet?

Kongedreperen vender hjem

Året etter kom Jo på Vedlo tilbake til Myking. Da skal han ha gått til fots over Filefjell til Lærdal og tatt båt ut Sognefjorden.

Men bygdefolket skjønte raskt at noe hadde skjedd. Før han dro, var det snakk om at han skulle forlove seg med ei jente. Men nå «verka han så rar at han ikkje var til å kjenne att». Det blei ikke noe av giftemålet.

Først mange år seinere fikk bygdefolket vite hva som plaga den tidligere soldaten. Noen mente han fortalte det til en kamerat da de holdt på å forlise i båt, noen hevda det var til presten på dødsleiet.

Men alle var enige om hva Jo på Vedlo bekjente:

Han hadde skutt svenskekongen – og han hadde dårlig samvittighet. Ikke bare var det ille å ha skutt en konge som var innsatt av Gud, men han følte seg skyldig i at Armfeldt og tusenvis av soldater omkom i Tydalsfjella.

Sokneprest Frølich avslutter fortellinga si slik:

«Slik gaar sagnet, sikkert og uforandret fortalt i Myking til nu.»

Men vent litt. Det er et stort problem her.

Det er nemlig ikke sikkert at Jo på Vedlo var på festninga den natta Karl XII ble skutt på Fredriksten festning.

I de militære listene står det at han deserterte fra militærtjenesten i juni 1713 – mer enn fem år før svenskongen falt.

Er alt bare ei skrøne?

To brødre og en bautastein

På en høyde på Myking står en tre og en halv meter høy bautastein. Stedet er bortgjemt og øde, og du må være lokalkjent for å vite hvordan du skal komme deg dit.

Med grovhugne bokstaver står det risset inn navnet «Jo Hodne Vedlo» og årstallet «1718». Nederst står det:

«Banemann åt Karl-XII»

Ved siden av bautaen står brødrene Arnulf (78) og Harald (76) Strømsnes. Onkelen deres var med på å reise bautaen for snart hundre år sia. Og sjøl om Jo på Vedlo var ungkar og ikke har noen etterkommere, er brødrene mest sannsynlig i slekt med ham langt tilbake.

– De fleste her på Myking er i slekt, på en eller annen måte, sier Harald.

Da de var smågutter, fikk de høre om hvordan Jo på Vedlo hadde skutt kongen og hindra at svenskene tok over landet.

– Min mor hadde hørt det fra sin bestefar som blei 98 år. Han hadde igjen hørt det fra sin bestefar som blei nesten 100 år. Da er du helt tilbake på 1700-tallet, sier Harald.

Men det er vanskelig å bevise det. Og brødrene irriterer seg over at sambygdingen lenge blei stempla som desertør for ettertida.

Men nylig tok det hele en ny vending.

Et ubesvart spørsmål

Da gikk statsarkivar Yngve Nedrebø i Bergen på nytt igjennom kildene knytta til Jo på Vedlo. Han fant ut at jegeren fra Myking blei skrevet inn igjen i de militære rullene i november 1713, noen måneder etter at han skulle ha desertert. Hvorfor han ikke møtte første gangen, vet vi ikke. Brødrene Strømsnes tror han må ha hatt en god grunn.

– Hvis han virkelig hadde desertert, hadde han nok blitt henretta da han dukka opp igjen. Men han blei tatt inn uten straff, sier Arnulf.

Det er dermed gode grunner til å tro at Jo på Vedlo kan ha vært til stede på festninga den søndagen Karl XII falt. Men vi veit det ikke helt sikkert. Kompaniet hans hadde 15 mann bak festningsmurene, men det finnes ikke navnelister.

Men sjøl om Jo på Vedlo var på festninga, er det likevel ett spørsmål som står ubesvart.

Karl XII blei skutt en mørk vinterkveld. Han kan ha stått omtrent 160-220 meter unna festninga. Jo på Vedlo hevdet at han sikta og skøyt fordi han så det blinka i en uniform.

Er det mulig?

La oss teste.

Skuddet i mørket

Det blir sagt om 1700-tallets muskettgeværer at en er heldig om en treffer ei låvedør i dagslys på 150 meters avstand.

Slik gikk det da vi ved hjelp av entusiastene i Kong Fredrik IVs Tambourafdeling av 1704 forsøkte å gjenta den påståtte bragden:

Ti bom på høylys dag. Det rokker ikke ved troa til brødrene Strømsnes på Myking. De tror fortsatt at sambygdingen kan ha løsna skuddet:

– Jeg tror ganske sikkert at det var et skudd fra festninga. Jo på Vedlo var en jeger og kunne nok sikte bedre enn de fleste. At han drepte kongen er fullt mulig, sjøl om vi ikke kan bevise det. Men det kan heller ikke bevises at han ikke drepte kongen, sier Arnulf.

Diskusjonen om hvem som drepte Karl XII har vært mye mer oppheta i Sverige enn i Norge. De fleste nordmenn har tatt det for gitt at en heldig norsk muskett eller kanon tok livet av ham.

I Sverige har det derimot blitt spekulert i århundrer. Her lever fortsatt teorien om at kongen blei myrda av sine egne.

Allerede en vinterdag i 1723 fikk hele Stockholm høre hvem morderen var.

Svogerens skjulte spill

Flere svensker sto sammen med Karl XII da han blei skutt. En av dem var den franske generalen André Sicre. Under et feberanfall åpna han et vindu i Stockholms-leiligheta og ba høylytt om tilgivelse for at han hadde myrda kongen.

Da han blei frisk, nekta han for alt. Men han blei aldri kvitt ryktet.

Flere andre blei også mistenkt.

Svenskenes våpen-ekspert Carl Cronstedt fikk fem ganger mer penger fra krigskassa enn de andre offiserene. Det har blitt spekulert på om det har vært betaling for mordet.

Samtidig hadde også Karl XII tusenvis av krigstrøtte soldater som hadde gått fra tap til tap i et tiår. Fikk en av dem til slutt nok og drepte kongen?

Sentral i de fleste mordteoriene står arveprins Fredrik av Hessen, som var gift med Karl XIIs søster. Kongen var barnløs, og måten svogeren grep makta på kort tid etter skuddet, har gitt grobunn for seigliva rykter.

I tiåra etter Karl XIIs død blei det raskt klart at han ikke kom til å få hvile i fred. Fra flere hold kom det krav om å ta en nærmere titt på den balsamerte kongen.

Det var tid for å åpne grava.

Men det gikk ikke lang tid før svenskene begynte å krangle igjen. I begynnelsen av andre verdenskrig dukket det opp en helt vill teori, som fortsatt har sine tilhengere:

Kongen ble skutt av sin egen knapp.

En knapp?

Ny tid for gammelt sagn

Varberg festning ligger en time sør for Gøteborg. Inne på museet ligger det en gammel knapp i en sikkerhetsmonter til 50.000 kroner.

Knappen er av messing og fylt med bly, og måler litt over 19 millimeter i diameter.

Museet på festninga reklamerer med at dette er prosjektilet som kan ha drept Karl XII.

– Vi sier ikke at dette er den eneste sannheten, men det er en mulig sannhet, sier Pablo Wiking-Faria, førsteantikvar ved Hallands kulturhistoriska museum.

Han forteller at folketroa på 1700-tallet var at visse mennesker var nærmest udødelige. Etter å ha sett hvordan Karl XII kom seg helskinna gjennom krig etter krig, blei det en sannhet at vanlige kuler ikke kunne skade kongen.

Den eneste måten å bryte magien på, var å bruke noe fra personen en ville drepe.

Knappen blei funnet i 1924 i den lille bygda Øxnevalla, noen mil fra Varberg. I samme bygd hadde det gått et sagn i århundrer om soldaten som plukka opp kula etter at Karl XII blei skutt, og som i redsel kvitta seg med den da han kom hjem.

I 1940 ga museumsdirektøren i Varberg ut ei bok der han gikk god for at kuleknappen blei brukt til å drepe Karl XII. Flere i datidens vitenskapelige miljøer støtta ham. Dagens ansatte ved museet er ikke like sikre.

– Det er mange usannsynlige historier som skal henge sammen for at dette skal være sant. Men det kan være spor av sannhet i sagnene, sier Wiking-Faria.

En av de som har tro på kuleknappen, er den svenske læreren og forfatteren Rolf Uppstrøm. Han har gitt ut to bøker der han hevder at Karl XII blei drept av en svensk snikmorder.

Han mener at blykulene som nordmennene brukte, var for små til å lage et slikt hull i hodet som Karl XII fikk. Svenskenes muskettkuler var derimot i riktig størrelse.

Problemet, ifølge Uppström, er at røntgenbildene fra 1917 ikke viser spor etter bly i hodet til kongen. Der kommer kuleknappen inn i bildet.

– Knappen har riktig størrelse og er laga av messing med blyinnhold. Den kan ha passert hodet uten å legge igjen spor etter bly. For tida er det bare kuleknappen som er en mulighet. En veldig liten mulighet, riktignok, men en mulighet, sier Uppström.

Et uventa DNA-treff

Siden gravåpninga i 1917 har nye vitenskapelige gjennombrudd blitt brukt for å få hull på den gamle gåten om Karl XIIs død.

I 2002 blei det tatt DNA-prøver fra kuleknappen og blodet fra Karl XIIs hansker, som oppbevares i et museum under slottet i Stockholm.

– Vi fikk en profil som stemte mellom kuleknappen og blodflekken. Det syntes jeg var ganske interessant, sier Marie Allen, som er professor ved institusjonen i immunologi, genetikk og patologi ved Uppsala universitet.

Senere har hun brukt DNA-kunnskapen til å finne levningene av vitenskapsmannen Kopernikus i Nord-Polen og avslørt at levningene av den svenske helgenen Birgitta i Vadstena ikke er ekte.

Ulempa med DNA-profilen fra Karl XII er at den forekommer hos én av hundre svensker. Metoden bygger på det som heter mitokondrie-DNA, som man deler med alle slektninger på morssiden bakover i tid.

– Bevisverdien er dermed ganske lav. Men vi har ikke utelukka at det er en sammenheng, sier Allen.

Mye liv rundt død konge

Gåta om Karl XIIs død tiltrekker seg fortsatt mange mennesker. På Facebook finnes det grupper der en nesten daglig diskuterer detaljene rundt svenskekongens død.

Den svenske dataingeniøren og amatørhistorikeren Peter From reiste for noen år sia til et laboratorium i Sveits for å gjenskape hva som skjer med et kunstig hode når det treffes av ei muskettkule. Han konkluderer med at det var ei norsk kule fra festninga som drepte Karl XII.

Denne høsten har det også blitt lansert en helt ny mordteori. I boka «Kungamord» hevder svenske Cecilia Nordenkull at Karl XII blei lurt i en felle av Fredrik av Hessen og skutt av engelske og tyske soldater med en klasebombe fra en kanon. Deretter blei liket frakta til løpegrava, og en lot som om kongen hadde blitt skutt.

I ettertid fikk en hjelp fra de kjente, tyske eventyrsamlerne brødrene Grimm til å forfalske historiske dokumenter som en del av en konspirasjon for å holde den egentlige dødsårsaka hemmelig.

Forvirra? Det er ikke rart.

Det er på tide å oppsummere.

De tre viktigste teoriene

Omtrent her sto Karl XII da han blei skutt gjennom hodet av et prosjektil.

Det finnes tre hovedteorier om hvor dette prosjektilet kom fra. Her er styrkene og svakhetene:

Muskettkule fra festningen

+ : Det blei skutt omtrent 35.000 blykuler fra festninga i løpet av beleiringa. Skytetester i moderne tid har vist at å treffe et hode fra den avstanden vil føre til lignende skader på kraniet som Karl XII har. Det forutsetter at kula er på 18,2 mm, noe som kan stemme ut ifra festningas ammunisjonsregnskap.

– : Det er ikke funnet spor av bly i kraniet til Karl XII.

Kardesk fra sidefortet Overberget

+ : Nevnt som dødsårsak i mange av de tidligste kildene. En kardesk er en slags klasebombe, noe som øker sannsynligheten for å treffe noe. Skuddretningen fra Overberget stemmer overens med at Karl XII blei skutt i venstre tinning.

– : Det blei i 1718 ikke serieprodusert jernprosjektiler i størrelsen omtrent 19-20 millimeter. Størrelsen er heller ikke nevnt i festningas ammunisjonsregnskaper. Hvis prosjektilet hadde vært i bly, ville det stått i fare for å klumpe seg sammen på grunn av varmen som oppstår når kanonen blir avfyrt.

Mord i løpegrava

+ : Mange hadde motiv for å ta livet av svenskekongen. Kuleknappen er av messing og fylt med bly, og kan dermed forklare hvorfor det ikke er spor av bly i Karl XIIs kranium. DNA-testen avviste ikke en kobling.

– : Ingen tidlige kilder nevner noe om det. Svenskene skjøt ikke den natta, og et lysglimt fra et håndvåpen ville blitt oppfatta av mange. Det er tvilsomt at så mange ville klart å holde på en slik konspirasjon. Våpenet måtte dessuten ha hatt en kraftig redusert kruttladning, ellers ville kongens hode eksplodert. DNA-sammenhengen er svært svak.

Det er mange sterke meninger og steile fronter blant tilhengerne av de ulike teoriene.

Det eneste de fleste er enige om, er at vi neppe vil kunne begrave Karl XII for godt. Gøteborgs-læreren Rolf Uppstrøm vil til og med grave ham opp igjen.

Han mangler bare to millioner kroner.

Frir til Petter Stordalen

Sjefen for det kongelige hoff ga i 2009 en tverrfaglig gruppe forskere lov til å åpne Karl XIIs grav for femte gang.

Men så var det penga, da.

Undersøkelsene vil koste omtrent to millioner kroner. «Småpenger», ifølge Rolf Uppstrøm, som står i spissen for forskerteamet. Likevel har Vitenskapsrådet i Sverige avvist søknaden om penger to ganger, senest i 2012.

– Vi står i stampe og vet ikke helt hvordan vi skal gå videre nå. Det enkleste er om vi får penga fra en privatperson. Petter Stordalen, for eksempel, sier Uppstrøm med håpefull stemme.

En av metodene forskerne vil bruke, er å se på beinkanten rundt skuddsåret med et elektronmikroskop. Metoden behøver ikke mer enn et beinfragment med en diameter på 500 atomer for å avgjøre hvilket metall som har passert. Det er en viktig brikke i mange av teoriene rundt kongedrapet.

Siden svenskenes pengekran er skrudd igjen, har forskerne søkt støtte i Norge – blant annet fra Fredrikstens festnings venner. Daglig leder Magne Rannestad forteller at de takket nei til å bidra.

– Jeg bryr meg egentlig ikke om fasiten. Hadde vi fått vite helt sikkert hvem som drepte Karl XII, ville lufta gått ut av ballongen og det ville ikke lenger vært oppmerksomhet rundt dette, sier han og smiler.

Så legger han til:

– Det er som vi sier her i Halden: Det gjelder å holde liv i kongens død.

Kongedreperen som ble frihetssymbol

Tilbake til Myking utenfor Bergen.

Uansett om det var ham eller ikke: Jo fra Vedlo sleit med minnene fra krigen og kongedrapet resten av livet. Han skal ha vært livredd for at noen skulle oppdage det han hadde gjort.

Ifølge historiene på Myking døde han som en fattig mann. Naboene måtte samle inn penger for at han skulle få en verdig gravferd. Det finnes i dag ikke en kjent grav etter ham.

Selv rundt bautasteinen er det ustelt og gjengrodd.

Men i bygda er ikke Jo på Vedlo glemt. Da Norge igjen ble et fritt land i 1945, starta en helt ny 17. mai-tradisjon. Selv om han bare var fem år gammel, husker Arnulf det godt. Det var nemlig han som gikk først i toget med et flagg i hånda.

Siden da har barnetoget alltid lagt løypa innom bautaen til Jo på Vedlo på nasjonaldagen. Med tiden har han mer og mer blitt et symbol på alle de menn og kvinner som har kjempa for Norge.

Kanskje har han alltid vært det?

Ifølge statsarkivar Yngve Nedrebø i Bergen er det ikke rart at mange av de skriftlige kildene og historiene rundt Jo på Vedlo dukka opp på begynnelsen av 1900-tallet. Det ble nemlig produsert mange bautasteiner over lokale helter i hele landet i årene etter 1905.

– Det var et veldig lokalpatriotisk behov på den tiden. Mange små samfunn ville ha en lokal helt. Om historia var sann eller ikke, spilte ikke så stor rolle, sier Nedrebø.

På Myking lener de seg likevel mot at det er Jo på Vedlo som har æra for at vi ikke snakker svensk i dag. Og samme hva som er sant, vil barnetoget fortsette å legge ned krans på nasjonaldagen.

– Det er uansett all grunn til å feire ham og den innsatsen han gjorde i Halden. Jeg synes det er helt på sin plass med en bautastein for å hedre ham og andre tapre vestlendinger, sier Arnulf Strømsnes.

Høre mer? Her er en podkast fra P2-programmet Museum i fire deler om drapet på Karl XII.