Det eneste «Marion» husker er slaget og følelsen av at kroppen blir løftet opp.

Så blir alt svart.

Det er ti år siden en pasient slo henne for første gang. Men det skulle ikke bli den siste.

Marion vil gjøre en forskjell for dem som står i en krise. Men det har gått ut over hennes eget liv.

I jobben på Sykehuset Østfold opplever hun og kollegaene vold og trusler så hyppig at det nærmest er normalen.

De siste årene er det meldt om flere tusen slike hendelser på sykehuset.

Nå vil de fortelle hvordan det er å leve med drapstrusler, slag og trakassering på jobb. De ønsker å være anonyme, men NRK kjenner identiteten deres.

NRK har fått innsyn i antall avviksmeldinger for vold, trusler og utagering i psykiatrien på seks av landets største sykehus.

Tallene viser at Sykehuset Østfold har flest meldte avvik. De siste tre årene er det ført over 4800 avvik av ansatte.

Det er nesten dobbelt så mange avvik som Oslo Universitetssykehus, som har et mye større pasientgrunnlag.

Sykehusene er ulikt organisert og har ulike rutiner for rapportering. Det kan også være store mørketall.

Den andre gangen Marion opplevde vold, fikk det langvarige konsekvenser. Hendelsen ga henne kronisk hodepine i månedsvis.

– Jeg har ikke tall på hvor mange slag jeg fikk mot hode, rygg og nakke.

Det tok henne to år å slutte å være redd. For å lære seg å møte folk igjen, gikk Marion lange turer. Hun prøvde å håndtere det hun hadde opplevd så godt hun kunne.

Da hun endelig følte at hun hadde kommet over det, ble hun truet på livet.

Da var det tilbake til start.

– Hjernen kapitulerer. Den gangen bare frøs jeg. Da var det såpass at jeg ikke klarte å møte pasienten etterpå.

Hun begynte igjen å føle frykt. Stod hun alene på jobb kunne hun bli irritert for at ikke kollegaene var der hun var. Hun følte at få av kollegaene hadde forståelse for det hun gikk igjennom.

Men Marion er langt fra den eneste som har opplevd vold på jobb.

Tabellen nedenfor viser antall rapporterte avvik de siste tre årene. Sykehusene er ulikt organisert, har ulikt pasientgrunnlag og ulike rutiner for rapportering av avvik.

Å bli truet på livet

Det er litt over fem år siden Sykehuset Østfold formelt åpnet en kjølig dag i oktober. Samtidig som Kong Harald klippet over snora, lå pasienter på gangene.

Før et eneste spadetak ble tatt, advarte ansatte om at sykehuset ville bli for lite.

For første gang i Norge ble psykiatriske avdelinger samlet under samme tak som somatikk, hvor fysisk sykdom behandles.

Det 89.000 kvadratmeter store sykehuset skulle bli et pilotprosjekt.

Men for «Lene» kan dagene på det moderne sykehuset bli tunge.

Selv om hun elsker jobben sin og brenner for å hjelpe andre mennesker, står hun står ofte i truende situasjoner alene.

Lene har opplevd så mange drapstrusler at hun nesten har sluttet å reagere i øyeblikket.

Reaksjonen kommer først senere, når hun snakker om det med kollegaer. Når hun gjentar ordene som ble brukt høyt.

Først da innser hun hvor alvorlig det er.

– En pasient skulle drepe meg og lemleste meg. Etterpå skulle pasienten voldta den døde kroppen min.

Hun er av typen som aller helst vil være ute blant pasientene og ikke sitte på et vaktrom.

Det er viktig for å skape relasjoner med pasientene og holde aggresjonsnivået nede, forklarer hun.

Men er man alene er det vanskelig å bygge relasjoner. Dersom en situasjon oppstår, kan det bli farlig.

– Det er ikke folk nok, og så blir man sittende alene.

Ansatte skal føle seg trygge

Det er viktig for sykehuset at de ansatte føler seg trygge på jobb, forteller klinikksjef for psykisk helsevern, Irene Dahl Andersen.

De siste årene har sykehuset hatt stort fokus på situasjoner som Lene og Marion beskriver, skriver Andersen i en e-post.

At det blir ført avvik for alle hendelser som er uønskede, er viktig for å få oversikt over problemet. Både alvorlige og mindre alvorlige situasjoner.

Sykehuset har som målsetting at alle ansatte skal føle seg trygge på jobb. Les hele svaret fra sykehuset i slutten av artikkelen.

– Medarbeideres beskrivelse av egne opplevelser understreker både viktigheten av å høy oppmerksomhet på forebyggende tiltak, men også å sørge for god oppfølging av medarbeidere som utsettes for vold og trusler om vold.

«Burene»

For «Per» har truslene gått utover et normalt privatliv.

Der Per jobber skal mange av pasientene være en stund. Men rommene er små og upersonlige, mener han.

– Rommene de har er ikke innredet for pasienter som skal være der lenge. De er like sparsommelige som rommene for pasienter som er på sykehuset i bare ett døgn.

Dårlig plass er ikke det eneste han reagerer på – pasientene burde ha flere muligheter for aktivitet.

Når det er nok folk på jobb kan de gå korte turer med pasienter, eller spille kort og spill.

Dersom det ikke er nok folk på jobb, kan pasientene gå ut i det flere ansatte kaller «bur», forteller han.

Det er små rektangulære verandaer med gitter. Her blir pasientene ofte stående alene, forteller Per.

Det er såpass lite plass ute i disse «burene», at det er bedre at den ansatte står på innsiden. Passer på og ser ut gjennom glassdøren.

Ifølge sykehuset er verandaene på bildet ovenfor beregnet for en person. De er knyttet til skjermingsenhetene.

Verandaene er ikke ment å skulle kompensere for manglende aktivitet, men bygget for at pasienter til enhver tid skal kunne gå ut i frisk luft.

Per er overbevist om at små fellesområder og lange, smale korridorer på sykehuset gjør at pasientene kan bli mer aggressive.

– Trusler, vold og trakassering gjør noe med deg over tid, sier «Per».

Det å skulle konsentrere seg om en film eller en bok etter vakt, kan han bare glemme.

Han må sitte i sofaen og samle tankene. Prøve å roe ned og legge bort det han har opplevd i løpet av dagen.

I timevis har han vært så skjerpet, at det ikke går an å slappe av.

– Ikke bygget for psykiatri

– Det nytter ikke å sitte i en krok, du må være mer tilstede og kunne være robust nok til å jobbe med pasientene. Men det er ikke gitt at alle tåler daglig skjellsord, trusler og det ubehaget som gjør at du går med skuldrene høyt, sier Øyvind Moksness.

Det er en mild novemberdag. Vi sitter utenfor sykehuset i Sarpsborg på to benker sammen med tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund.

Årsaken til at man velger å bli sykepleier, er et ønske om å hjelpe, forklarer Anita Talåsen Granli. Hun er foretakstillitsvalgt.

Man vil gi omsorg og gi god behandling til pasienter. Enten det er snakk om fysisk eller psykisk sykdom.

I bygget ved siden av har ansatte i månedsvis stått i frontlinjen under koronapandemien.

– Det er ikke bygget for psykiatri. Man har bygd et nytt sykehusbygg hvor tanken var å samle alt under ett tak, men man tok ikke hensyn til psykiatrien. Det behovet psykiatriske pasienter har i forhold til gode behandlingsmiljø, sier Moksnes.

Vi ser opp på «burene» på veggen. I starten var de ansatte med for å planlegge hvordan sykehuset skulle se ut, forteller de.

Men så ble budsjettet strammere.

Rommene er nyere, lysere og bedre enn lokalene psykiatrien hadde før sykehuset ble bygget. Men de har mindre plass, sier Moksness.

– Psykiatrien ønsket alt på et plan, med innelukka hager og atrier. Men det ble for dyrt og i andreutkastet var sykehuset nødt til å spare penger, så da ble det kuttet ned på fotavtrykket til bygget. Bygget ble trangere.

Små stuer og fellesarealer har blitt benyttet til pasientrom.

– Nå har man vært nødt til å bruke den type rom også til pasientbehandling, de rommene var ikke sikret på samme måten som de andre. Så der hadde man hendelser med at det ene vinduet ble slått ut og ramlet ned i luftegården til sikkerhetspasientene.

Sykehuset er høyteknologisk, men Moksness mener man burde ha sett mer på løsninger som hadde vært til gode for pasientene.

Skal man tåle det?

Skal man egentlig måtte akseptere vold og trusler når man jobber i psykiatrien? «Tone» undrer seg.

Hun jobber også med pasienter i psykiatrien på sykehuset.

Ofte har hun hørt folk si: «Det her er jo noe du må forvente når du jobber på en sånn avdeling».

Men da svarer hun tydelig tilbake.

– Du vet det en viss fare for at du kan bli utsatt for sånne ting, men det er jo ikke noe du skal akseptere. Du skal ha en trygg arbeidsplass på lik linje med alle andre.

Hun har opplevd mange alvorlige hendelser. Lugging, slag, trusler og seksuell trakassering. Hun er ikke redd utenfor jobb – men ofte kan hun føle på frykt mens hun er på vakt.

Og om natten kommer marerittene. Underbevisstheten hennes jobber med det mens hun sover.

– Det er jo beføling, noen onanerer når du sitter inne på rommet deres, de kler seg nakne, sier hva de vil gjøre med deg av seksuell karakter og kommenterer utseendet ditt.

– Det eneste man vil er å komme tilbake

Etter alvorlige hendelser hvor Tone har blitt hardt skadet, er det eneste hun vil å komme tilbake på jobb.

– Det er der man får snakket med folk som forstår hva du har vært igjennom. Det får du ikke gjort hjemme, eller med en venninne.

Men bildet er ikke helt beksvart. De ansatte mener det er et lys i tunnelen. Med noen grep kan det forhindres at det blir så mye vold og trusler.

De ønsker seg flere folk på jobb, større lokaler og bedre opplæring av vikarer. Når det kommer en ny pasient, mener de at de bør ha mer informasjon.

For å forhindre vold, trusler og utagering trenger de å vite nok om pasienten til å kunne forebygge disse situasjonene.

– Opplæring, bemanning og faste vikarer. Og «debrief» og informasjon, det er mange ting det skorter på.

Tone vil ha tid med kollegaer etter vakten er over for å snakke om det de har opplevd. Hun har hatt utallige samtaler med kollegaer etter jobb for å få snakket ut om ting. Satt ord på følelsene.

Men mange har sluttet. Valgt å finne seg noe annet å gjøre. Den siste tiden har «Tone» mistet mange gode kollegaer.

– For vår del handler det nok mye om det presset vi har stått i over lengre tid, med for lite bemanning, for dårlig ivaretakelse og massiv mengde med utagering og vold og trusler. Rett og slett.

– Må det skje endringer for at dere skal orke å stå i jobben deres?

– Ja, svarer de ansatte i kor.

Les hele svaret fra Sykehuset Østfold her:

Hei!

Har du noe på hjertet eller noen tips du mener vi burde se på? Send meg en e-post! 

Tidligere har jeg skrevet om hvordan eldrebølgen vil endre Norge, hvordan det er å leve med kroniske underlivssmerter og hva småbarnsforeldre gjør når barna ikke får sove. 

Caroline Tolfsen

Journalist

Send meg en e-post