Denne gjelden, eller gammel moro, som Stensrud kalte den, var gjeld som Stensrud og Kristoffersen hadde fra tidligere og mislykkede forretninger på begynnelsen av 1990-tallet, blant annet fra Stensruds selskap Sportsforum.
Hvordan gjelden fordelte seg på de to, kunne ikke Stensrud forklare.
– Vi var som to råtne tomater som møtte hverandre. Og av to råtne tomater blir det ikke god ketsjup, sa Stensrud i retten.
Trond Kristoffersen drev i første halvdel av 1990-tallet inkassoselskapet Inter Factor der Stensrud kjøpte seg inn som partner. Men Inter Factor hadde ifølge Stensrud et så skadeskutt omdømme at de ikke kunne drive under dette navnet.
Dermed ble Finance Credit opprettet i 1995/1996.
Rødt flagg
Ikke bare gjeld, men også regnskapsunderskudd var, ifølge Stensrud, til stede i Finance Credit fra første stund.
Da Stensrud fikk besøk av en forretningsforbindelse, ba han Kristoffersen om å få driftsregnskapet og balansen til selskapet.
– Hvilket regnskap vil du ha, skal Kristoffersen ha svart.
– Da burde et rødt flagg gått opp, forklarte Stensrud i retten. Dette var det første røde flagget i Finance Credit- saken som skulle ha fått ham til å reagere. Han skulle få tre røde flagg til uten å ta hensyn til dem før hele Finance Credit-bobla sprakk høsten 2002 og 1,4 milliarder lånte kroner var rotet bort.
Rettssaken mot Torgeir Stensrud etter Finance Credit-kollpasen fortsatte i Oslo tingrett onsdag. Stensrud forklarte seg. Stensruds forsvarere er Morten Kjensli og Thomas Klevenberg (t.v). Foto: Ørn E. Borgen / SCANPIX
Revisor var for flink
Det sterkeste varselet fikk Stensrud, sa han i forklaring, i forbindelse med den berømmelige Storm Elektro-porteføljen.
For å få 1998-regnskapet til Finance Credit Norge til å se stort og flott og tillitvekkende ut, brukte Stensrud og Kristoffersen den såkalte hurra-meg-rundt-metoden, noe som innebar fiktive transaksjoner med innlagte c-momenter og falske underskrifter.
Selskapets våkne revisor slo alarm, og innkalte blant annet selskapets styreformann til møte, men Stensruds og Kristoffersens finansielle og regnskapsmessige krumspring berget situasjonen.
De kvittet seg også med den våkne revisoren, og fikk inn revisjonsgiganten KPMG i stedet.
– Revisoren måtte gå fordi han var for flink, forklarte Stensrud i retten.
Håpet på løsning
Det var ifølge Stensrud håpet om en løsning som holdt det finansielle sirkuset Finance Credit i gang helt til 2002, noe som var mulig ved at han og Kristoffersen brukte det Stensrud kaller forklaringsmodellen.
Det vil si at de førte styremedlemmer, revisorer og bankansatte bak lyset ved ikke å si den fulle sannheten.
– Håpet på en løsning gjør at man bli urealistisk. Vi trodde på en løsning helt til siste slutt på samme måte som et menneske som er syk, sa Stensrud.
Også i sin forklaring på dette området kom Stensrud inn på ting han uttalte seg om i sin vitneforklaring i rettssaken mot Kristoffersen.
Alle aktiva i Finance Credit-systemet skulle samles i det ubesmittede svenske selskapet Finance Credit Nordic AB, det friske beinet i systemet.
Ved å bygge opp dette selskapet, skulle de tjene nok penger til å dekke gjelden i det «dårlige beinet», dvs. resten av Finance Credit-systemet.
Stensruds eget private selskap, Kronegruppen, hadde eiendomsverdier i Sverige med stort potensial som kunne ha vært med på å lege det syke beinet. Planer om å selge aksjer og kjøpe selskapet Europay var også inne i bildet før bankene satte foten ned i 2002.
– Hadde de ikke gjort det, ville det ha begrenset tapene, sa Stensrud i Oslo tingrett, men det er en uttalelse som bankene sannsynligvis ikke er villig til å skrive under på.