I framtida vil det være kun et fåtall land og byer som vil klare det økonomiske løftet et OL har utviklet seg til å bli.
- Hvis man skal begynne å tenke i 200-milliardersklassen, blir det ikke mer enn 20land i verden som har anledning til å arrangere OL, sier Hans Mathias Tjømøe, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.
Koster 150.000 i sekundet
OL i Beijing koster Kina omlag 210 milliarder kroner, og er det dyreste OL som noensinne er arrangert.
Hans Mathias Tjømøe er ekspert på å beregne effekt av sponsing til idrett og idrettsarrangementer. Han er kritisk til nytten av å bruke så mye penger som man nå gjør i Kina.
- Dette blir moro i 16 dager til en svimlende sum, og jeg lurer på om det egentlig lønner seg, sier Tjømøe.
Beijing-OL koster altså mer enn 150.000 kroner pr. sekund i de 16 dagene lekene varer.
Beløpet er tre ganger så mye som OL i Athen kostet for fire år siden. For dette beløpet kan du få 70 norske operahus. Eller du kan kjøpe samtlige aksjer i to av Norges største selskaper, Hydro og Telenor.
Ingen beviste ringvirkninger
Både etter vinter-OL på Lillehammer i 1994, og etter sommer-OL i Sydney i år 2000, ble det forsket på effekten og virkningene av å arrangere et slikt stort mesterskap.
Ekspertene er skeptiske til de som hevder at effekten for arrangørlandet er positiv. For konklusjonen av forskningen er nedslående.
- Motivasjonen for å arrangere et OL; at det skal gi ringvirkninger etter at OL er over, er ubegrunnet, fastslår Tjømøe.
Havner i Kina
Den enorme pengemaskinen OL er blitt, styres av IOC, Den internasjonale olympiske komitè.
IOC selger sponsor- og TV-rettigheter, men beholder ikke inntektene fra dette selv - mer enn 90 prosent tilfaller arrangørlandene.
Ifølge tidsskriftet Mediaweek betaler TV-selskapene nærmere ni milliarder kroner for å sende bilder til i alt 220 land.
Sponsorene betaler på sin side rundt fem milliarder for å profilere seg under sommerlekene.
- Jeg har problemer med å forstå at så store summer kan betale seg, i og med at sponsorene er bundet på hender og føtter med tanke på hva de kan gjøre, sier Tjømøe.
Hvor mye kineserne tar inn i billettinntekter er ikke kjent, men uansett er det staten som må betale den største delen av regninga.
- Mesteparten av disse pengene betales av skatteyterne, sier Tjømøe.