Her er historien bak Jaglands 36,9-ultimatum

Tidligere statsminister og partileder i Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, vil for alltid være kjent for utspillet om at Arbeiderpartiet ikke ville danne regjering dersom de fikk under 36,9 prosents oppslutning etter valget i 1997.

Resultatet endte på 35 prosent, men Jagland tok konsekvensene av sitt ultimatum.

Nå forteller Jens Stoltenberg hva som skjedde bak lukkede dører da Jagland formulerte ultimatumet sitt.

Maler seg inn i hjørnet

Fire år tidligere hadde Jagland gjort stor lykke med et lignende utspill. I valgkampen før valget i 1993 sa Jagland at Gro Harlem Brundtland ikke kunne bli sittende i regjering uansett valgresultat, og at hun ville måtte gå av dersom Arbeiderpartiet gjorde et dårlig valg.

Det var et effektivt argument overfor velgerne, for oppslutningen endte på 36,9 prosent.

Fire år senere forsøkte Jagland seg med en lignende strategi, men ifølge Stoltenberg kom han skjevt ut allerede på hoppkanten.

Under en pressekonferanse etter et sentralstyremøte sa Jagland at Arbeiderpartiet ville ta folkets dom til følge dersom velgerne ga økt oppslutning til andre partier enn hans eget.

I boken står det blant annet:

««Hørte jeg riktig? Sa han i realiteten at vi skulle gå av hvis vi får mindre enn 36,9 prosent?» spurte jeg mine medarbeidere Tom Therkildsen og Frode Jacobsen da vi var på vei tilbake til kontoret etter at pressekonferansen var over.

(...)

Jeg tror ikke Thorbjørn hadde planlagt at utspillet skulle komme ut som det gjorde. Han kunne være litt upresis, og på pressekonferansen viklet han seg inn i et resonnement som det var vanskelig å komme ut av. Antakelig ønsket han å si noe tilsvarende det han gjorde slik lykke med i 1993 – at Arbeiderpartiet ikke kunne sitte i regjering uansett resultat. Slik skulle vi få venner av Arbeiderpartiet til å stemme på oss, selv om de ikke var helt fornøyde med alt vi gjorde.»

Problemet for Jagland var at en samlet norsk presse tok det han sa bokstavelig. Det vil si at alt dårligere enn forrige valgresultat ville være et nederlag, og at dette ville få som konsekvens at Arbeiderpartiet ikke dannet regjering.

Så begynte snøballen å rulle. For til tross for at Stoltenberg mente man kunne komme ut av prosenttallet og heller fokusere på at de måtte gjøre et bra valg slik man hadde gjort fire år før, malte Jagland seg lenger og lenger inn i hjørnet.

På medietrening noen dager senere forsterket Jagland ultimatumet ytterligere, dog bak lukkede dører og mens de trente på intervjusituasjoner:

««Kommer du til å gå av som statsminister hvis Arbeiderpartiet får mindre enn 36,9 prosents oppslutning, Thorbjørn Jagland?» var det første spørsmålet vi fikk se på skjermene da utspørringene var ferdige. Jeg skvatt til da Thorbjørns svar kort og godt var «Ja». Både Hill-Marta og jeg reagerte. Vi mente svaret var farlig, og at vi heller burde prøve å dempe dette spørsmålet, men Thorbjørn var klar. «Vi kan ikke trekke oss på dette nå», mente han.»

Point of no return

21. august 1997 fjernet Jagland all tvil om ultimatumet både for egne partifeller og velgerne. Da gikk han ut i VG og sa at grensen på 36,9 var endelig og absolutt.

Ett tidels prosentpoeng lavere og Arbeiderpartiet var ute av regjering.

Valgoppslutningen endte på 35 prosent, og ultimatumet ble stående som ett av de mest kjente i nyere politisk historie.