Presset ut

Det skulle vært en fin dag.

Men marsdagen i 2008 da Tonje Salen ble skrevet ut av sykehuset hadde hun endetarmsrift, gangvansker, kliniske tegn på ribbeinsbrudd, hofteleddsvridning og gjensydde morkakerester som kort tid etter skulle gjøre henne svært syk.

– Jeg var 22 år og trodde det var sånn det var å føde barn.

Lite kjent

Som NRK har fortalt, får bare 3 av 10 kvinner som skades under fødselen erstatning i ettertid. Til sammenligning får 7 av 10 innvilget yrkesskadeforsikring hvis de skades på jobb.

Årsaken til at så mange får avslag fra Norsk pasientskadeerstatning, er at skadene som ofte oppstår under en fødsel anses som en kjent risiko.

For mange kvinner er derimot risikoen lite kjent. Det samme gjelder den økonomiske konsekvensen det kan få hvis noe går galt under fødselen.

– På den ene siden vil man ikke skremme gravide, samtidig som skadene er veldig intime og kan være vanskelig å snakke om. Noen kan jo synes det er litt privat å høre at «nei vet du, i dag har jeg så vondt i underlivet at jeg ikke klarer å sitte». Det hadde vært noe annet med en knekt fot, sier Salen (32).

Hun ble delvis ufør etter skaden som oppsto under fødselen for ti år siden.

– Når datteren min har bursdag gleder jeg meg selvfølgelig masse med henne, men det er også en trist dag, for livet endret seg veldig for min del.

Uføretrygd baseres i dag på inntekten du hadde i årene før du ble syk.

Med en snittalder for førstegangsfødende i Norge på 30 år, risikerer kvinner en uføretrygd basert på noen få år i arbeidslivet, med det lønnsnivået som hører med å være i startgropen av et yrkesaktivt liv. Hvis du var under 26 år da du ble syk, vil du bli sikret en minstesats.

– Økonomien bekymrer meg. Jeg ser jo at skaden er noe som kommer til å følge meg for resten av livet.

– Var livredd

Mars 2008: Hun kunne kjenne at det nærmet seg. Graviditeten hadde gått fint og hun var i god form. Nå kjente hun riene øke i styrke og torsdag 13.mars ble hun lagt inn på sykehuset i Narvik.

Fødselen startet bra, men etterhvert som timene gikk følte den førstegangsfødende 22-åringen at stemningen på fødeavdelingen ble mer anstrengt. For selv om riene ble tyngre og åpningen større, kom ikke babyen ut.

– Jeg var livredd. Jeg følte at de som skulle ta imot babyen ikke hadde kontroll og at de mente jeg ikke gjorde en god nok jobb med å få datteren min ut. Jeg husker jeg tenkte at både jeg og babyen kom til å dø.

I over to døgn bølget riene i kroppen, men fremdriften var minimal.

– På et tidspunkt lå jordmoren oppå overkroppen min for å trykke babyen nedover og sa at «jeg måtte se til helvete å presse». Men jeg presset alt jeg kunne og hun kom jo ikke ut.

Ved siden av sykesenga sto moren hennes, Berit Salen. Moren reagerte på språkbruken og kommentarer fra jordmoren som «nå må du se til å bli voksen, Tonje» når den fødende 22-åringen fortvilt sa at «babyen kommer ikke ut».

– Jeg var redd og sjokkert. Jeg trodde helt ærlig at både Tonje og babyen kom til å stryke med, sier Berit Salen i dag.

Til slutt ble det forsøkt vakuum, men sugekoppen løsnet fra hodet. Babyen ble endelig forløst med utskjæringstang og lagt direkte i kuvøse.

– Da legen kom tilbake og sa at jeg hadde fått en jente og at hun levde, begynte jeg å gråte av glede.

Klarte ikke ta vare på datteren sin

På fødeavdelingen forsøkte Salen å fortelle at hun hadde vondt, men ble ifølge henne selv avvist med kommentarer om at «ja, det er vondt å føde» og at hun ikke kunne få mer smertestillende fordi hun skulle amme.

Den nybakte moren ble skrevet ut av sykehuset etter fire dager, men smertene i kroppen gikk ikke over. Hun klarte nesten ikke gå og måtte ha hjelp fra familien til å ta vare på datteren.

En natt kom hun inn på soverommet til moren sin og fortalte hun hadde så vondt at hun ikke klarte å sove.

Samme natt ble hun kjørt med ambulanse til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø der hun ble lagt inn med en kraftig infeksjon som følge av morkakerester i underlivet.

– Jeg er veldig glad jeg hadde familie rundt meg, hvis ikke vet jeg ikke hvordan det ville gått med meg og datteren min.

Lite informasjon i journalen

Men hva som egentlig skjedde med kroppen hennes under fødselen og etter, vet hun fortsatt ikke.

På ett sted i journalen står det at Salen hadde fått blodforgiftning. Et annet sted står det oppført febermål og blodprøveresultater som ikke står i samsvar til en slik diagnose.

Det står også «nei» på spørsmålet om rift, selv om det senere skulle vise seg at Salen hadde revnet til endetarmen. Ved utskrivning står det at barseltiden på sykehuset hadde vært normal, selv om hun selv sier hun knapt kunne gå og klaget over store smerter. Barnet er også oppført som ett kilo tyngre enn hun i virkeligheten var.

– Jeg ble veldig skuffet da jeg så at såpass lite var blitt journalført. Jeg følte jeg ikke hadde noe å vise til som kunne forklare hvorfor jeg hadde så vondt.

I årene som fulgte ble det bekreftet kronisk bekkenleddssyndrom med gangvansker, nedsatt stabilitet og koordinasjon i rygg, mage og bekken. I tillegg gikk stingene i underlivet opp og hun måtte inn til en ytterligere operasjon.

– Det er ingen tvil om at det oppsto som følge av fødselen. Jeg var helt frisk fram til den dagen datteren min ble født.

Da datteren var to år søkte Salen om erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning, men mener hun selv hadde for lite dokumentasjon å vise til.

De siste årene har 72 prosent av kvinnene som har søkt om erstatning etter fødselsskader, fått avslag. Det samme gjorde Salen.

Skadene hun hadde fått var kjente komplikasjoner etter en fødsel og behandlingen hun hadde fått var i tråd med rutinene, het det i avslagsbrevet fra NPE.

Flere avvik

Det finnes i dag ingen eksakte tall på hvor mange kvinner som opplever å få varige skader under fødselen. Mangelfulle journaler er en av årsakene til at ikke alle skader blir registrert i Medisinsk fødelsregister og Diagnoseregisteret.

At mangelfull journalføring var et problem ved sykehuset Salen fødte på, kom fram ved et tilsyn Helsetilsynet gjennomførte i 2010.

Der ble det funnet tre avvik, blant annet manglende journalføring.

«Virksomheten sikrer ikke at journalføringen er i henhold til myndighetskrav», het det i rapporten.

Helsetilsynet noterte at det i flere journaler var mangelfulle og manglende operasjonsbeskrivelser, det manglet ofte epikrise i DIPS der babyen ble tatt med tang og vakuum, det forekom feil i prosedyre og diagnosekoder og at det ble ikke alltid dokumentert fortløpende under fødselsforløpet.

I tilsynet ble det også gitt anmerkning for mangelfull iveretakelse av det medisinsk-faglige ansvaret og at det i liten grad var dokumentert forbedring og kompetanseutvikling.

Disse manglene ble senere rettet opp og tilsynet avsluttet.

Sykehuset: – Langt bedre journalføring i dag

Overlege og avdelingsleder Ingar Nilsen ved Kvinneklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge, som sykehuset i Narvik er underlagt, sier rutinene for journalføring var langt dårligere for ti år siden, enn de er i dag.

– Det er en vesentlig forskjell på kvaliteten i journalføringen den gang og nå. Vi har jobbet systematisk for å bedre rutinene og har daglig fokus på å dokumentere det som gjøres og hvorfor. Hvis noe skulle gå galt, er det særdeles viktig å kunne ettergå det som er gjort.

UNN har i forbindelse med denne artikkelen fått innsyn i Salens historie og pasientjournal, men ønsker ikke å detaljert inn i hendelsesforløpet ettersom det ligger ti år tilbake i tid.

Sykehuset forholder seg til avslaget fra NPE, der det ble lagt til grunn at det ikke ble gjort noen feil av helsepersonellet under fødselen.

– Med sier vi ikke at vi har rett og kvinnen har feil. En fødselsopplevelse kan oppleves skremmende og kommunikasjonen kan svikte underveis. Det er likevel viktig å få frem at vi jobber svært bevisst med å gjøre fødselsomsorgen så trygg og god som mulig. Vi vet at kvinner kan oppleve samme type fødsler på ulik måte. Det må vi ha respekt for.

Han forteller at selv om det er trygt å føde i Norge, så kan komplikasjoner oppstå.

– Alle gravide forventer et lykkelig utfall. Derfor er fallhøyden så vanvittig høy de gangene det går galt.

– Journalen er det viktigste bevismiddelet

Ole Breder Wahl ved Codex Advokat har spesialisert seg på pasientskade- og fødselsskader. Han sier at for å få medhold i erstatningsspørsmålet, må det i utgangspunktet kunne påvises en svikt i behandlingen.

– Når det er påstand mot påstand, er journalen det viktigste bevismiddelet vi har. Da er det veldig viktig at den er ført riktig og korrekt ført.

Han understreker at han uttaler seg på et generelt grunnlag, men at ved en skade etter fødsel som ikke har en annen god forklaring enn mangelfull oppfølgning fra helsepersonell og hvor journalen er taus, snus bevisbyrden.

Da er det helseforetaket som må bevise at det ikke foreligger en svikt i helsehjelp.

– Da er det ofte nærliggende å kunne hevde svikt i helsehjelp, selv ved manglende journalføring. Samtidig er det viktig å huske på at selv med god medisinsk oppfølging, er det ikke alltid mulig å unngå skade.

Tør ikke ta opp erstatningssaken

I dag er alenemoren delvis ufør og jobber deltid som apotektekniker. Hun leier en kjellerleilighet sammen med datteren sin og sover i stuen.

– Det er ikke her jeg trodde jeg skulle være i livet når jeg var 32 år, sier Salen mens hun retter på puten hun bruker for å støtte ryggen.

Hun tror løpet er kjørt for å få erstatning og sier hun føler seg økonomisk fanget.

Å få erstatningssaken gjenopptatt etter et avslag, er heller ikke nødvendigvis enkelt. NPE kan gjenåpne saken hvis det kommer fram ny informasjon som kan ha innvirkning på erstatningsspørsmålet.

– Jeg ser jo at skaden ikke er noe som kommer til å gå over og som jeg må fortsette å bruke penger på. Når det gjelder erstatning er det så mange som får avslag at jeg tror ikke jeg tør å prøve.

Selv om det er gratis å klage til NPE, er saksmengden og sakskomplekset ofte så ukjent for kvinnen at mange velger å benytte advokat.

– Sist gang satt jeg igjen med en advokatregning på 50.000 og den risikoen har jeg ikke lyst til å ta igjen.

Salen forsøker å være positiv for datterens del og er redd for å oppfattes som en klagende person.

– Men jeg synes det er viktig at kvinner får vite at de selv står økonomisk ansvarlig hvis noe går galt under fødselen, sier Salen fra sofakroken.

Har du opplevd noe lignende og trenger noen å snakke med? Da kan du ta kontakt med Landsforeningen for kvinner med fødselsskader.