Professor: Noen hunderaser burde man la dø ut

– Det er en nærmest uendelig liste av elendighet. Man er nødt til å gjøre noe drastisk nå, ellers har en del av disse rasene ingen fremtid.

Professor Odd Vangen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er sterkt kritisk til avlen på enkelte hunderaser.

Han mener mange av dyrene har endt opp med å få en rekke utfordringer som må klassifiseres som dyreplageri, eller i det minste alvorlige lidelser.

– Det er en del raser som det fortsatt avles på til tross for at det skulle vært satt en strek over hele rasen. Da snakker jeg om raser hvor en er nødt til å ta keisersnitt og der pusteplager kommer i ung alder, sier Vangen.

– Når du sier sette en strek over hele rasen, så mener du å la rasen dø ut?

– Ja. For noen raser er de eksteriøre trekkene blitt så ekstreme at de av etiske grunner ikke burde avles på lenger, fastslår professoren.

To problemstillinger

Helseproblemer knyttet til avl av rasehunder er et tema som har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Flere raser sliter nå med konsekvensene av mange år med menneskebestemt, heller enn naturlig, seleksjon.

Det har resultert i hunder med spesielle fysiske egenskaper som store øyne, korte ben eller sammenklemte neser. Men noen av trekkene som gjør dyrene populære blant dyreeiere eller gjør at de vinner utstillinger, er i noen tilfeller så uheldige, at en del ikke ville klart seg uten kirurgiske inngrep eller tett oppfølging fra veterinær.

Vangen er en av dem som mener avlen på enkelte raser har gått for langt, og nå går på bekostning av dyrevelferden.

– Det er to problemstillinger. Det ene er avl der fokus på å avle fram egenskaper knyttet til hundens utseende i seg selv har gitt helseproblemer. Det andre er knyttet til innavl, og økt sjanse for sykdom.

Økt fare for sykdom

I en britisk studie som omfatter de 50 mest populære hunderasene, nevnes hele 301 genetiske sykdommer. 71 prosent av disse beskrives som recessive, som vi si at det ikke utvikler seg sykdom når sykdomsgenet bare er i ett gen i genparet.

Vangen mener det å drive innavl på mange måter har vært akseptert metode i hundeavlen, fordi man har ønsket å få hundene like. Sterkt slektskap fører til større likhet i eksteriør og andre egenskaper, men også mindre genetisk base. Det øker sjansen for at sykdomsgener opptrer i par, og gir sykdom.

I rasene med store hunder er sykdommer i hjerte-kar, mage-tarm, muskel og skjelett de vesentligste. I raser med små hunder er det betydelig respirasjonsproblemer og lidelser i det sensoriske nervesystem (nerver som fører signaler inn til sentralnervesystemet) som utmerker seg, ifølge en artikkel hos NMBU.

Hos noen raser er den genetiske bredden nå blitt så lav, at man rett og slett har endt opp med å avle seg inn i et hjørne, mener Vangen. Løsningen kan være å avle inn dyr fra beslektede raser for å øke den genetiske bredden.

– Men i konservativ hundeavl er dette som å banne i kirka, siden dét vil gå på bekostning av de eksteriøre trekkene man er så opptatt av å bevare.

Friske Otto

Mange av rasene med utfordringer er populære selskapsdyr her til lands. Men ikke alle opplever problemer.

I Bodø møter NRK Hilde Ånneland og hennes firbeinte venn Otto, som må sies å være et eksempel på det motsatte.

Otto - som for øvrig er avbildet øverst i denne artikkelen - er en engelsk bulldog på fire og et halvt år, og tilhører en rase som ofte trekkes frem når man snakker om negative konsekvenser av moderne hundeavl. Hudproblemer, høy forekomst av kreft, pustevansker og tisper som ikke lenger kan føde på normalt vis er bare noe av informasjonen en kan finne om rasen.

Men Otto har, tross at han er midtveis i livet, enda ikke utviklet noe sykdom, annen enn lett matallergi og litt snorking om nettene. I det store og hele fremstår han som en frisk og rask utgave av rasen.

– Han får daglig mosjon og bare den maten som han skal ha. Dette har ført til at Otto er sprekere og veier noen kilo mindre enn sine artsfrender. Han er glad i å være ute, og er ikke fremmed for å bli med på kortere turer til fjells, forteller eieren Hilde Ånneland.

Ble skremt av det de leste

Det har gått noen år siden Hilde og samboeren bestemte seg for å gå til anskaffelse av hund. Et valg de ikke tok lett på. Mye tid gikk med på å lese om de ulike rasene på nettet, for å finne en ledsager som passet inn i deres hverdag og livssituasjon.

Hilde forteller at de ble skremt av en del av det de leste. De var derfor opptatte av å finne en seriøs oppdretter som blant annet kunne vise til en god helsetavle.

Når valget til slutt falt på engelsk bulldog, har det også sammenheng med de positive egenskapene rasen har som familiehund. Og det er ingen tvil om at Otto kommer godt overens med familiens 2-åring.

– Han er fantastisk med barn, og krever mindre enn andre hunderaser vi har lest om. For oss som er i etableringsfasen og har hektiske jobber, var det noe vi måtte ta hensyn til. Vi har ikke angret et sekund, og synes han er utrolig sjarmerende.

– Er du bekymret for at det skal kunne utvikle seg sykdom i fremtiden?

– Man er jo selvfølgelig livredd for at det, men han har ikke vist noen tegn til det enda, og man kan ikke gå rundt å bekymre seg for noe som kanskje dukker opp. Per nå er han en veldig sprek hund i sin beste alder.

Står overfor store utfordringer

Om Otto kan utvikle helseproblemer senere i livet, gjenstår altså å se. Hilde og samboeren gjør i alle fall det de kan for at kjæledeggen skal kunne leve et langt og lykkelig liv.

Spørsmålet som noen forskere stiller seg, er om det er mulig å gjøre dyrene generelt sett like friske som Otto. Professor og forsker Niels Pedersen ved Universitetet i Californias avdeling for veterinærmedisin er én av disse.

Sammen med forskerkolleger har han i en ny studie nettopp stilt spørsmålet om det fremdeles finnes nok genetisk informasjon igjen i rasen for å bedre helsen til den engelske bulldogen.

– Det finnes fortsatt hunder som puster og beveger seg greit, som ikke utvikler allergier eller kreft og som ikke har plager som følge av rynkete hud. Men det blir stadig vanskeligere å finne en renraset engelsk bulldog som kan gjøre alt dette, sier han.

Pedersen mener bulldogen i dag er selve bildet på hva som kan skje med en rase som er avlet til det ekstreme av sine opprinnelige standarder, og viser til bilder som viser hvordan ulike raser så ut for 100 år siden.

– Mange raser lider under høy forekomst av helseproblemer. Felles for dem alle er at de har nådd dette punktet som følge av mangel på eller tap av genetisk mangfold, forsterket gjennom avl på spesifikke egenskaper.

Lavt genetisk mangfold

I studien som blant andre Pedersen står bak, ble 139 individer av rasen undersøkt. De fant at det genetiske mangfoldet er svært lavt.

– De genetiske endringene som har krevdes for å avle fram hunder med de ekstreme trekkene man ser i dag, har ført til endringer i så godt som hvert eneste kromosom.

Ifølge Pedersen innebærer dette at det nå vil være svært vanskelig – om ikke umulig – å reversere avlen for å tilbakeføre noen av de sunnere egenskapene som eksisterte hos hunderasen før i tida, uten å avle inn fra andre raser.

Har gjennomført krysningsprosjekter

Funnene i studien stemmer bra overens med det som kommer fram i Dog Health Groups Report fra 2012, hvor en kan lese at populasjonsstørrelsen for de fleste av de 100 undersøkte rasene var under det anbefalte minimum for å kunne opprettholde en lav grad av innavl.

Veterinær og leder for helseavdelingen i Norsk Kennelklub, Kristin Aukrust, bekrefter at lavt genetisk mangfold er en utfordring som man ser hos flere raser.

– I Norge er vi ansvarlig for syv norske raser. Flere av de er små i antall, og der har vi hatt krysningsprosjekter i lengre tid, sier Aukrust.

På grunn av godt avlsarbeid har man god kontroll på de norske hunderasene. Unntaket er norsk lundehund som fortsatt har utfordring på grunn av liten genetisk variasjon.

Det skyldes at rasen nesten var utdødd, og er bygget opp igjen basert på noen få individer. Imidlertid pågår det et krysningsprosjekt hvor man krysser inn tre andre raser, men det er for tidlig i prosjektet til at dette har gitt resultater, forteller Aukrust.

Positiv utvikling

Hun sier det jobbes mye og godt med de ulike problemstillingene, og at dette har resultert i en positiv utvikling de seneste årene.

– Man har jobbet med rasestandarden en del år, gått gjennom og modernisert de. Blant annet har man endret en del formuleringer som kan ha vært uheldige.

Nå står det for eksempel en setning i alle rasestandarder, som NKK har jobbet frem internasjonalt, der det heter at «Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres». For bulldog arbeides også med utvikling av en kondisjonstest, for å se hvordan hundene puster.

Aukrust mener det også har skjedd en bevisstgjøring over tid hos oppdretterne, og at det i dag er få som bruker hundene for mye, slik at man unngår en for høy grad av innavl.

– Det er viktig å understreke at det ikke er alle rasehunder som opplever problemer. Mange er sunne og friske. Vi har over en årrekke forbedret mange raser, og blitt kvitt mange sykdommer. Det må også få fokus, slik at en ikke svartmaler hele hundeavlen.

– Hva tenker du om å eventuelt forby avl på enkelte hunderaser?

– Vi føler ikke at det er veien å gå. Et forbud vil være vanskelig å håndheve, og hvor skal man sette grensen? Selv om man forbyr en rase i Norge, så er det fortsatt veldig mange av dem i utlandet. Vi har mer troen på internasjonalt samarbeid, for å styre utviklingen i riktig retning.

Har sett forbedringer

Hvem som helst kan drive avl på hund, og så lenge de er innad i systemene til NKK, har de en mulighet til å stille noen krav og bidra med informasjon og kunnskap.

Men det er samtidig en balanse. For selv om NKK ønsker å sette lista høyt, kan for strenge krav bidra til at oppdrettere skremmes bort. Og da har man ikke lenger noen mulighet til å påvirke disse, sier Aukrust.

Private oppdrettere som velger å stå utenfor det etablerte systemet, utgjør en utfordring, og her kan det potensielt avles en del på dyr som det ikke burde avles på.

– For noen av rasene med utfordringer forgår det jo en del avl på utsiden av systemet, uten at vi har noe tall på det. Blant dem som velger å stå på utsiden, er det nok alt mulig. Fra de seriøse, til de som kun avler for økonomisk gevinst.

Rasens hjemland har hovedansvaret

Samtidig hjelper det ikke med mye innsats her hjemme, hvis man ikke får med seg andre land på et samarbeid. For det er rasens hjemland som har hovedansvaret for rasen, og som tar de større avgjørelsene.

I tilfellet med engelsk bulldog, er det altså England som har hovedansvaret.

Roy Tyskeberget i Norsk Bulldogklubb sier at de tar rasens utfordringer med stort alvor, og at de i en årrekke har kartlagt problemstillinger og innført etiske regler og helsekrav for å få bedret helsen.

– Alle klubbens oppdrettere må følge et strengt etisk reglement som inneholder rene helsetester for avlsdyrene i tillegg. Det er også strenge begrensninger rundt antall valper en hannhund kan produsere, slik at man unngår å minske den genetiske variasjonen.

I samarbeid med NKK er målsettingen å utvikle en pålitelig metode for
å teste helsen til alle avlsdyr, noe som ifølge Tyskeberget vil være et stort skritt i riktig retning.

– De som forholder seg til alle retningslinjer blir ført opp på en oppdretterliste som vi anbefaler alle som skal kjøpe valp av rasen til å benytte seg av.

– Rasestandarden skal følges

NKK utelukker ikke at man bør se nærmere på muligheten for å introdusere egenskaper fra nært beslektede raser i avlsarbeidet med engelsk bulldog.

Det er ikke Roy Tyskeberget enig i.

– Nei. Vi har en rasestandard som skal følges og den bryter på ingen måte med målet om friske hunder, tvert om definerer den flere av rasens problemer og tar sterkt avstand fra dette. Men vi vil påpeke viktigheten av å bruke de rette, friske individene i avl.

Må ta kontakt med oppdretteren ved avl

Tilbake i Bodø forteller Hilde Ånneland at de skrev kontrakt med oppdretteren de kjøpte valp fra, der de forplikter seg til å si ifra dersom det blir snakk om å bruke Otto i avl.

Det synes hun er positivt, og vitner om at oppdretteren er seriøs.

– Vi som dyreeiere må være ærlig på at hvis hunden vår har noen problemer, så må vi fortelle om det, og kanskje innse at hunden vår ikke skal brukes i avl.

– Så bør man ta seg tid til å gjøre ordentlig research, og kun kjøpe dyr hos anbefalte oppdrettere. Hvis alle kan tenke litt i de baner, så bidrar man til å holde dyrene friske, sier hun.