Philip (16): – Press fra alle kanter

1 136 kilometer unna foreldrene sine sitter Philip Majlund Nielsen ved pulten sin på Saltdal videregående skole.

– Jeg følte aldri at jeg passet helt inn i Asker. Det var press fra alle kanter, sier 16-åringen.

Allerede tidlig på ungdomsskolen bygget det seg opp et sterkt ønske om å forlate Asker.

– Du skulle ha jakke til 10 000 kroner med dyrepels, den beste kroppen med sixpack og kunne benke 90 kilo. Alle tøffet seg, og det var umulig å oppfylle alle kravene.

Fra bakerste rad kaster Philip selvsikre blikk til både jenter og gutter i klassen. Folk kommer stadig bort for å utveksle noen ord. Philip prøver seg på en vaklende nordnorsk dialekt, som blir møtt med latter blant klassekameratene.

Den trygge og gode stemningen i klasserommet er ingen selvfølge for ham. For et halvt år siden var virkeligheten en annen.

– Jeg passet ikke inn. Da jeg skulle begynne på videregående bestemte jeg meg for å gjøre noe med det.

– Ble du mobbet?

– Jeg vil ikke si det. Men miljøet i Asker var veldig røft. Allerede i barneskolen lærte vi å kalle hverandre skjellsord. Jeg bare godtok det. Sånn er Asker, og jeg kan ikke gjøre så mye med at 50 000 innbyggere tenker sånn.

Askergutten gikk lei av presset i byen og bestemte seg for å gå mot strømmen og flytte fra byen til bygda. Stedet ble Saltdal i Nordland, hvor Philip har tante og onkel.

• Se hvordan ungdommene i sør og nord lever med presset i hverdagen i videoen over.

Er det så ille i Asker?

Nesbru videregående skole i Asker. Frosten har lagt seg på bakken og pelskragefaktoren i skolegården er høy. 17-åringene Caroline og Victoria er akkurat ferdige med gymtimen, og kommer subbende opp trappa til kantina med dunjakker og store vesker hengende over armen.

Den ene blond og den andre mørkhåret. Begge har brukt god tid på å ordne seg etter gymmen, og er blant de siste som kommer ut fra garderoben.

– Det var fysisk test i dag, som teller dritmye på gymkarakteren, forteller jentene.

Inne i kantina setter de seg ned rundt et bord sammen med tredjeklassingene Adama Adams (18) og Aleksander Solheim Stevning (18).

– Jeg kjøper ikke dyre merkeklær. Så lenge jakken holder deg varm, er det en god jakke, synes jeg, sier Adama Adams.

Aleksander mener merkeklær har mye å si for hvem han er.

– Klesskapet er fullt av merkeklær. Kvalitet er viktig. Billigklær fra Cubus blir bare ødelagt etter to vask.

På en TV på veggen bak dem dukker det opp en advarsel om at mobbing er forbudt. Adama Adams holder fem fingre i været.

– Det er fem krav for å klare seg som ungdom i Asker og Bærum. Du må ha jobb, trene, gjøre det bra på skolen, være sosial og leve opp til foreldrenes forventninger. Da har du klart det.

– Hvis du ikke presterer på skolen, kan du bli skviset helt ut. Har du ikke penger til å dra ut hver eneste helg, spør ikke folk lenger, sier Aleksander.

Han tror at Asker-ungdommenes hverdag er et byfenomen.

– Hvis du bor på landet og vokser opp på gård bryr du deg kanskje ikke så mye om klesstil og sminke.

Både Caroline og Victoria går studiespesialisering og jobber hardt for karakterene. For å passe inn er det viktig å være sosial, derfor har de begge jobb slik at de har råd til klær og ha det moro i helgene.

– Jeg jobber tre ganger i uken. I tillegg går det veldig mye tid til skolearbeid og treningsstudio. Du må være sosial hele tiden og generelt er det mange som forventer at man skal drikke alkohol i helgene, forteller Caroline.

At de selv er en del av presset som andre opplever, er de fullt klar over.

– Jeg har bodd her hele livet og oppvokst med kravene. Innerst inne tror jeg man gjør det fordi alle andre gjør det. Det er mange som ikke ser presset, men det er der.

Caroline og Victoria går til biblioteket for å komme unna støynivået i kantina. På gulvet ligger jakkene deres. Begge har jakke fra det fransk-italienske merket Moncler, men ulik farge. Lys og mørk.

– De koster vel rundt 8000 kroner, men jeg har spart opp til den ved å jobbe. Klærne vi har på oss er helt normalt for oss, sier Caroline.

Hva hvis du ikke passer inn?

Presset starter allerede på ungdomsskolen, og ungdommene deler seg opp i grupper. De kule og de mindre kule. Det forventes at du har noe å fortelle fra helga når du kommer på skolen mandag morgen.

Dersom du ikke passer inn kan det bli tøft på skolen. Det kan starte med at du ikke blir invitert til sosiale sammenkomster i helgene.

– Du blir ofte sett ned på om man prøver å være seg selv, sier Caroline.

For å følge med er det viktig å følge de rette profilene og holde seg oppdatert på Instagram.

– I Asker og Bærum blir du nesten usynlig om du ikke følger normene. I mindre byer vil du kanskje bli mobbet og utstøtt, sier Victoria.

Bedre på bygda enn i byen?

Skoledagen er over, og Caroline og Victoria fisker frem iPhonene sine. De åpner Instagram.

– Det blir mye Kardashians og store stjerner, fniser Victoria.

– Alle har de samme idealene – de man ser opp til og følger. Man vil bli som dem, og siden mange er velstående her, så er det mange som prøver å bli slik.

Og presset blir mer universelt gjennom sosiale medier. Ifølge forskere nytter det ikke å gjemme seg bort på bygda.

– Framveksten av sosiale medier gjør at forskjellen mellom bygd og by sakte viskes ut. Verden blir mindre og folk deler de samme verdiene, konstaterer høyskolelektor Cecilie Staude ved Handelshøyskolen BI, som er ekspert på sosiale medier.

Ifølge professor Arne Krokan ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU er sosiale medier i ferd med å endre samfunnet.

– Uavhengig av hvor du vokser opp er dette er strevsom tid å være barn og ungdom. Ting skjer fryktelig fort. Gjennom sosiale medier har du oversikt over hva venner gjør og mener til enhver tid.

I tillegg har det oppstått en prestasjonskultur på flere arenaer, mener han.

– Skolens testregime gjør at noen faller ut, mens andre blir stresset over hva de må prestere, sier han.

– Urealistisk kroppsideal

En ungdomsundersøkelse som ble gjennomført av Utekontakten i Asker og Bærum i 2014, viser at det prestasjonspresset høyt på alle områder. De siste årene har de registrert en endring i ungdoms holdninger til kropp og trening. Kun 60 prosent av ungdommene i Asker rapporterer at de er fornøyde med eget utseende, og på tiende trinn er dette tallet så lavt som 52 prosent. (Ungdata, 2014).

– Ungdom sier de trives på skolen, er ambisiøse og at de har tillit til sine foreldre. Samtidig avdekker rapporten et stort kroppspress og urealistisk kroppsideal, sier Lars Sjøløkken, SLT-koordinator i Asker kommune.

SLT er en samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus og kriminalitet.

Rapporten forteller at treningstypen blant ungdom går fra å være organisert idrett på ungdomsskolen til å bli egentrening på treningsstudio på videregående skole.

– Når det gjelder andel ungdom som trener ukentlig, ligger Asker noe høyere enn landsgjennomsnittet. Koblingen mellom kropp og selvbilde er bekymringsfull, sier Sjøløkken.

Han tror ikke Asker skiller seg ut fra andre steder i landet når det går på og å være opptatt av kropp.

– Unge over hele landet opplever et press når det gjelder å ha den riktige kroppen. Det snakkes mye om sommerkroppen. Ungdom snakker om mer stress og en følelse av å være litt utenfor, sier Sjøløkken.

Hvordan få det bedre?

– Du skal ha medlemskap hos Elixia og trene der fast, men kroppspresset er ikke det verste. Det er mer press på drikking, sier Caroline.

På videregående skole i Asker svarer 29 prosent av guttene at de ikke er fornøyd med eget utseende. Over halvparten av jentene svarer det samme.

– Jeg er fornøyd med hvordan livet mitt er og hva jeg får til i hverdagen, men du blir selvkritisk. Vi bør kanskje bli flinkere til å gi seg selv et klapp på skulderen og være fornøyd med den man er, sier Victoria.

– Det er frykten for å havne utenfor som skaper presset, mener hun.

Mange ungdom i Asker er ofte skuffet over seg selv. Blant jentene er tallet så høyt som 43 prosent, mens 23 prosent av guttene svarer det samme.

– Jeg får mye glede av å føle at jeg mestrer ting i hverdagen. På den andre siden kan man føle seg totalt utslitt av og til. Det må balanseres, sier Victoria.

Men ifølge Ungdata 2014 (se grafikk) er skiller ikke dette seg mye fra resten av landet. Blant 77 000 ungdommer fra 171 forskjellige kommuner, svarte 40 prosent av jentene og 22 prosent av guttene det samme.

Ifølge Velferdsforskningsinstituttet Nova, som har brukt Ungdata-tallene for å forske på omfanget av psykiske helseplager. De fant små kommunale forskjeller.

– Depresjon blant ungdom er jevnt fordelt over hele landet. De store forskjellene finner vi på individnivå. Jenter er mer plaget enn gutter, dårlig familieøkonomi, rusmiddelbruk og mobbing er faktorer som spiller inn, sier Nova-forsker Lars Roar Frøyland.

Hvor kommer presset fra?

Noen kilometer unna Nesbru, på Asker videregående skole, har Helena Berge og Ingeborg Frantzen akkurat tatt matpause.

Begge er enige om at både bygd og by har positive og negative sider.

– Det er kanskje lettere å skille seg ut når man er få og alle kjenner alle, sier Ingeborg.

– Jeg vil tro at du har et større problem om du ikke passer inn på bygda. Her har du alle typer folk, og lettere for å finne noen som deler dine interesser, skyter Øyvind Aspelien inn. Han går tredjeåret på videregående.

Ute i skolegården sitter fire gutter ved en benk og inntar dagens lunsj. Det er ikke tilfeldig at de sitter utenfor skolebygningen.

– Du merker kravet til gode karakterer og en forventning om at man skal være på topp. Det er for mye pes å kjenne på det hele dagen. Helt siden første klasse har vi sittet ute i matpausen. Den gruppen har fått stadig større tilslutning, sier Petter Hagelien (18).

Han tror at mye av presset ungdommene føler kommer hjemmefra.

– Det er mange ressurssterke og akademiske familier i dette området. Det legger kanskje litt bånd på folk som ønsker å utfolde seg og gjøre noe annet.

– De sa jeg var en idiot

– Takk og lov, utbryter Philip.

På Saltdal videregående skole er det blitt friminutt, og Facebook kommer raskt opp på PC-skjermen. Philip har holdt kontakt med et par venner fra Asker etter at han flyttet fra dem og foreldrene for tre måneder siden.

– Hva sa vennene dine i Asker da du sa at du skulle flytte til Saltdal?

– De sa rett ut at jeg var en stor idiot.

På lærerværelset sitter kontaktlæreren til Philip, som tilfeldigvis også er tilflytter fra Asker.

– Jeg skjønner ham kjempegodt. Jeg ville gjort det samme selv. Ikke for å si noe stygt om søringer, det har mer å gjøre med det positive med Nordland. Folkene og naturen, alt er enklere her, sier Nina Hylbak.

– Må følge hjertet

Skolen er over for Philip, og utenfor venter et nyoppdaget mørke som har lagt seg over Saltdal allerede klokka tre på ettermiddagen.

– Hvorfor er det så sabla mørkt utfor? spør Philip klassekameratene.

– Det er mørketida som kommer, er svaret.

Novemberregnet øser ned, men det utrivelige været glemmes fort når Philip kommer hjem til Vik utenfor Rognan. En hund kommer logrende for å ønske ham velkommen hjem fra skolen.

Like etterpå kommer kusinene Maria Pernille Eriksen Storteig og Johanne Eriksen Storteig hjem fra skolen sammen med ei venninne. Det blir folksomt når de samler seg rundt bordet i det lune kjøkkenet.

De spår hverandre med en kortstokk og det snakkes om Kardashians og Kylie Jenner. Samtidig lager onkel Eskil Storteig klar pasta bolognese til middag.

– Det er nok veldig individuelt hvor man passer inn. Man må bare følge hjertet sitt, som Philip, sier Storteig.

– Jeg tror ikke du må lenger enn til Bodø for å finne mer motepress. Det kan komme med mer penger. Der de har mye, blir ungene kanskje mer bortskjemte.

– Soss er skjellsord

– Du måtte være det perfekte menneske for å bli godtatt ordentlig i Asker, sier Philip.

– Sånn er det ikke hos oss, svarer Ester.

– Går du med dyre merkeklær i Saltdal blir du sett litt ned på. Da er du soss, sier Maria Pernille Eriksen Storteig.

– Jeg merker en stor forskjell. Her kan du være seg selv og bli godtatt. Det er nok den største forskjellen på bygda og byen, sier Philip idet maten kommer på bordet.

Bygdedyret like ille?

Allerede i niende klasse ønsket Philip å flytte nordover, men fikk ikke lov av foreldrene. Da han skulle starte på videregående, fikk han lov å bestemme skole selv. Dermed endte Philip opp med å gå på den samme videregående skolen som moren sluttet på for 36 år siden. Årsaken til det har hun aldri fortalt sønnen om.

– Jeg sluttet etter tre måneder. Da ble det sagt at jeg var en skam for familien min, forteller Gro Storteig, som er Philips mor.

For moren har det ikke vært aktuelt å flytte tilbake til barndomskommunen.

– For meg er det bygdedyret. Jeg passet ikke inn i Saltdal, og har det på mange måter motsatt av Philip. Det var mye snakk og forventninger og begrenset hva man skulle gjøre og ikke. Jeg var tidlig selvstendig og ville ut i verden. Jeg lengtet etter å dra.

For henne var det likevel ikke overraskende at sønnen havnet i Saltdal.

– Jeg skjønner hvorfor han hadde lyst. Vi har vært på ferie der hvert år og han trivdes godt. Han sa det var det beste stedet på jord. Men ferie er en ting, en annen ting å bo et sted.

Men hun er sikker på at Philip har gjort det riktige valget.

– Han kommer utenfra og uten fordommer. Da er du veldig åpen for det som er positivt på et sted. Det gjelder nok begge veier.

Vil likevel passe på kroppen

Etter tre måneder i Saltdal, har livet snudd for Philip. Han er nå både populær og har gode venner.

– Hvis du ikke passer inn, synes jeg du skal gjøre noe med det. Du skal ikke sitte på sidelinjen og se livet gå forbi. Gjør noe med det, ikke la alle andre kontrollere livet ditt, oppfordrer han.

Han har pakket sammen sakene sine og er klar for å dra på treningsstudio, noe han gjør minst to ganger i uka. Der møter han kompisen Wilmar.

– Jeg trener for å holde meg i form. Jeg vi ikke legge på meg og få mage. Der går grensen.

– Det er nok ikke sånn som i Asker, her på Rognan er alle perfekte, ler Wilmar.