NRK-reporter under hypnose

Jeg ligger i transe og prøver å overlate det underbevisste sinnet mitt til Sylvi Katrin Brandsæther.

Foto: Ron Kaspersen / NRK

En søvnlignende tilstand

Så lenge jeg kan huske har jeg bitt negler. Jeg trodde jeg hadde prøvd alt for å bli kvitt uvanen, helt til jeg oppdaget hypnoterapi. Kan det være løsningen?

Hypnose for meg har helt siden tidlig 2000-tallet vært synonymt med å få folk til å tro de er kyllinger. Synonymt med en mektig, magisk person som har evner jeg ikke stoler helt på.

Jeg husker hypnoseshowene som gikk på TV da jeg var barn. «Hjelp, jeg er hypnotisert» gikk på TV 2 i beste sendetid og hypnotisøren, Torgrim Holte underholdt nasjonen ved å få deltakerne til å tro de hadde egenskaper de i virkeligheten ikke hadde. «Når jeg knipser med fingrene vil du tro du egentlig er en kylling». Jeg vet ikke om det var akkurat sånn, men det er sånn jeg husker det.

For jeg har alltid vært skeptisk. Skeptisk til alt som ikke kan tas på, vises frem og bevises. Men det er i ferd med å snu.

For litt over et år siden drakk jeg en kopp kaffe med en tidligere kollega. Han har vært storrøyker i flere år og fortalte at han hadde besøkt en hypnotisør. «Ja vel?» var min første reaksjon. Hva skulle det være godt for? Har den mektige, magiske mannen lurt deg til å tro du er røykfri?

Han kunne bekrefte at han var hypnotisert og røykfri.

Jeg hadde ærlig talt ikke hørt at man kunne bli kvitt uvaner med hypnose før. Jeg fleipet med han. «Hva om jeg knipser? Kommer røyksuget tilbake?» Jeg knipset flere ganger for å understreke poenget. Folk prøver alt mulig for å bli kvitt røyksuget, men jeg hadde aldri hørt at man kunne bruke hypnose. Er det så enkelt?

Jeg måtte teste det selv.

Et kjapt Google -søk viste at det er utallige personer som driver med hypnoterapi i Norge. Valget falt på Sølvi Katrin Brandsæther på Fauske. Hun er utdannet hypnoterapeut og har flere års erfaring. Hun er også godt likt av de andre hypnoterapeutene jeg har vært i kontakt med.

Ordet hypnose kommer fra det greske ordet «hypnos», som betyr søvn. For å avklare det først som sist, hypnoterapi er en behandlingsform man kan bruke på personer som er i hypnose.

Enklere forklart er hypnose en tilstand hvor du er mindre kritisk enn du er i «våken» tilstand. Du er rett og slett i transe. Både min hypnoterapeut og andre jeg har vært i kontakt med er opptatt av at man kan være i transe også i det daglige. Du vet når blikket ditt er fjernt og du sitter helt i din egen verden? Da er du i transe. En slags hverdagshypnose.

NRK-reporter før hypnosetimen

Jeg var noe skeptisk like før det hele startet.

Foto: Ron Kaspersen / NRK

Selv beskriver hun det som at jeg bruker min egen, indre kraft til å gjøre positive endringer med meg selv.

Aldri mer neglebiting

Så lenge jeg kan huske har jeg bitt negler. Ikke fordi jeg hater å ha lange negler, men fordi det har vært en uvane. Så fort neglen er lang nok til at jeg får tak tar jeg en bit. Tidvis har det vært så ille at jeg har bitt meg selv til blods og fått sår på fingrene. I tillegg til at det gir såre fingre er også neglebiting ekstremt uhygienisk og ekkelt. Ikke ser det særlig fint ut heller.

Jeg har prøvd alt for å bli kvitt problemet, men etter en stund har jeg hatt tilbakefall. Hver eneste gang. Det eneste jeg ikke har prøvd er hypnose.

Utfordringen med neglebiting er at det skjer helt ubevisst. Jeg kan sitte i bilen eller på jobb og plutselig ha en bit av en negl i munnen. Jeg kan ikke engang huske at jeg puttet fingeren mellom tennene. Noen ganger gjør jeg det med vilje også. Jeg leter etter en negl som er akkurat lang nok til at jeg får tak i den med tennene. Nå er det på tide å legge neglebitingen bak seg og la meg hypnotisere til å kutte det ut.

Den første timen

Det første steget på hypnosestigen er et intervju hvor Brandsæther skal bli bedre kjent med meg. Dette gjør hun med alle klientene sine og sier det gir en større sjans for at hypnoterapien virker.

– Jeg ønsker å finne ut hvor motivert klienten min er. Det nytter ikke med hypnoterapi som du ikke vil det selv. I tillegg går jeg ofte tilbake i tid for å finne ut hvorfor folk røyker, biter negler eller liknende. Slike uvaner er gjerne noe vi har for å legge lokk på følelser, sier Brandsæther.

Hypnoterapeut Sylvi Katrin Brandsæther

Sylvi Katrin Brandsæther er hypnoterapeut. Hun hjelper personer som sliter med angst, depresjoner og uvaner med å leve et liv som de ønsker å leve.

Foto: Ron Kaspersen / NRK

I dette intervjuet er Brandsæther veldig opptatt av følelser. «Hvordan føles det å bite negler?» «Hvilke positive følelser gir det deg? Hvilke negative?», «Hvordan vil det føles å bli kvitt neglebiting?». Det er ikke så enkelt å svare som man kanskje tror. Hun spør meg hvilken finger jeg liker best å bite på. Det har jeg aldri tenkt på før, men resonnerer meg frem til at langfingeren på høyre hånd vinner.

Vi prater sammen via video og samtalen varer i overkant av en time. I løpet av timen har vi snakket om følelser knyttet til neglebiting, om barndommen min og andre ting som er direkte eller indirekte relatert til neglebitingen. Jeg skal gi deg et eksempel:

– Hva føler du når du ikke klarer å slutte å bite negler? Spør Brandsæther.

– Det er ikke noe kult. Man føler seg jo litt mislykket, svarer jeg fra toppen av hodet.

– Når var første gang du følte deg mislykket? kontrer hun med.

Det setter meg fast. Når i all verden var det? Jeg kan ikke huske noe konkret og bruker lang tid på å finne et fornuftig svar. Vi kommer frem til at jeg følte meg mislykket en gang jeg skulle gjøre naturfaglekser og ikke fikk det til.

– Hvordan føltes det?

– Det var trist, sier jeg.

– Hvor sterk var den følelsen på en skala fra én til ti?

Igjen et spørsmål som er umulig å svare på, men hun snakker meg til slutt til en tier på skalaen.

Da jeg leste lekser som barn var faren min veldig opptatt av at jeg skulle lykkes og gjøre alt skikkelig. I dag er jeg evig takknemlig for det, men som guttunge var det ikke alltid like populært og denne uenigheten mellom meg og min far vekker en interesse hos Brandsæther. «Lukk øynene og gjenta etter meg», sier hun og fortsetter:

– Jeg er ikke flink nok. Jeg vil være som pappa. Han som er så flink. Han som får til alt. Han som biter negler.


Er det verdt det?

I bilen på vei til Fauske hvor jeg skal i min første hypnose begynner tankene å flyte. Brandsæther har sagt at det finnes en grunn til neglebitingen i underbevisstheten min. Det kan være knyttet til traumatiske opplevelser i barndommen. «Hva som hun finner grums i barndommen min jeg ikke vet om selv?». Frykten for å få avslørt ting jeg egentlig ikke vil vite vokser i meg og gjør meg usikker. Er det verdt det?

NRK-reporter, Niklas Aune Johnsen skal snart teste hypnoterapi for første gang. Kommer det til å virke? Kommer det til å komme frem noe fra fortiden?

I bilen på vei til Fauske begynte jeg å tenke at dette kanskje ikke var så lurt.

Jeg parkerer utenfor et ganske alminnelig, hvitt trehus. Det er to dører, men bare den ene er åpen. Jeg åpner døren og trer inn på et slags venterom. Rommet ser ut som et hvilket som helst venterom. Jeg kunne like gjerne vært hos fastlegen min. Men det er jeg ikke. Jeg er hos en hypnotisør. En person som skal gjøre meg «frisk» ved kun å prate til meg.

Brandsæther har langt, mørkt bølgete hår. Små smilerynker omkranser de blå øynene hennes. Det er ingenting ved henne som stemmer med fordommene jeg hadde om hypnotisører. Ingen trommer, ingen svingende klokker eller spiraler. Hun tilbyr kaffe og vi tar en kort prat om hva som skal skje og så setter vi i gang.

Behandlingsrommet ser egentlig ut som et arbeidsrom i et vanlig hus. Foruten om behandlingsbenken som står i det ene hjørnet er det ingenting som minner om et behandlingsrom. Jeg får ikke bruke benken fordi hun er redd for at jeg skal sovne. I stedet blir jeg plassert i en av de to lenestolene som står rett ved siden av kontorpulten hennes.

NRK-reporter Niklas Aune Johnsen er i hypnose under en hypnoterapitime på Fauske

Det var ikke enkelt å gi slipp på tankene, men kroppen var helt avslappet.

Foto: Ron Kaspersen / NRK

Jeg slår ut fotstøtten. Ryggen lenes tilbake og jeg inntar en behagelig og avslappende posisjon. Hun ber meg lukke øynene og bare følge hennes instrukser. En rolig, behagelig og avslappende følelse strømmer ut i kroppen min i takt med musikken som fyller rommet.

«Du trenger ikke tenke på noen ting akkurat nå», sier Brandsæther med en lav og vennlig stemme. Jeg klarer ikke å ikke tenke på noen ting. Tankene mine svirrer rundt i hodet. Jeg tenker på hva jeg skal i ettermiddag, hvordan jeg skal få tid til å trene mellom jobb og middag og at jeg må huske dette øyeblikket sånn at jeg kan skrive om det senere.

Når jeg er helt avslappet begynner jakten på underbevisstheten min. Brandsæther ber meg se for meg en trapp. En trapp med ti trinn, laget av naturens eget materiale. Jeg står på toppen og ti trinn lenger ned er min favorittplass i naturen. Jeg kan velge selv og går for Unstad i Lofoten. Musikken i rommet er borte, men lydsporet har endret seg til fuglekvitter og lyden av vinden som suser i trærne.

Brandsæther teller ned fra ti til én. For hvert tall hun sier skal jeg ta ett steg i trappen. For hvert steg jeg tar blir jeg mer og mer avslappet. Det er i alle fall det som er meningen.

Jeg er rolig og avslappet i kroppen. Det kjennes som om jeg ikke ville klart å løfte armen, selv om jeg ville. I hodet mitt er det derimot full aktivitet. Tankene svirrer og jeg sliter med å se for meg Unstad og trappen. I tillegg har kaffen jeg drakk tidligere begynt å rope om at den vil ut igjen. Det er fryktelig vanskelig å la underbevisstheten ta over for det bevisste sinnet når man må tisse.

Jeg prøver å ignorere det biologiske behovet som har meldt sin ankomst, og gjør det jeg kan for å la Brandsæther få tilgang til underbevisstheten min.

Hva er motivasjonen din?

Alle hypnoterapeutene jeg var i kontakt med tidligere fortalte meg at hypnoterapien ikke ville fungere på meg om jeg ikke ville det selv. Jeg må virkelig ønske å bli kvitt neglebitingen for at dette skal få en lykkelig slutt. Det er altså opp til meg selv.

Psykolog ved Ullevaal Sykehus, Silje Endresen Reme har tidligere uttalt seg kritisk til hypnose som behandlingsform, og på telefon forteller hun meg om hvordan alt er opp til personen som blir hypnotisert.

– Det handler i stor grad om motivasjonen og mestringstroen til den enkelte personen som sliter med en uvane. Vi kan snakke om en placeboeffekt, sier hun.

– Placebo er en effekt vi ikke skal kimse av, den er veldig sterkt, sier Endresen Reme, og understreker det jeg selv har tenkt en stund. Dette kan dreie seg om pur, ren viljestyrke.

– Viljestyrke er en viktig faktor for å få til endringer i livet. Har man troen og styrken til å stå i de endringene man har bestemt seg for kan man klare det meste.

I starten av behandlingen var Brandsæther veldig tydelig på at jeg måtte være motivert og ha et eget person ønske om å bli kvitt neglebitingen.

– Det er mange som kommer til meg for at partneren har sagt at de skal slutte å røyke eller liknende. Da pleier jeg ikke å gjennomføre hypnoterapi. De må ville det selv, ellers er det bortkastet, sier Brandsæther.

Til tross for at det finnes mange solskinnshistorier, finnes det ingen dokumentert effekt av hypnoterapi. Psykologen forteller at det er grunnen til at hun er skeptisk til hypnoterapi.

– Jeg er ikke skeptisk, dersom folk opplever nytte av hypnose, men dokumentasjonen viser ikke at det har noen effekt for å kvitte seg med uvaner. I kontrollerte studier deler man personer i tilfeldige grupper og gir den ene gruppen hypnose og den andre gruppen andre type behandlinger. Det er ingen grunnlag for å si at hypnose er bedre enn noe annet, sier hun.

Når du mister kontrollen

Mens jeg ligger i stolen på behandlingsrommet til Brandsæther på Fauske er det ingenting som får meg til å føle at jeg er i transe. Jeg føler meg fullstendig våken, før og bevisst. Det eneste som minner meg om en søvnlignende tilstand er kroppen min. Den er totalt avslappet.

Placebo, viljestyrke eller ikke, det som skjer videre friker meg ut. Brandsæther snakker til underbevisstheten min og sier: «Se for deg at klokken på armen din er en ventil. Når jeg skrur på den strømmer det energi ut i hånden og fingrene dine. Hvis det er en grunn til at du biter negler vil en av fingrene løfte seg fra underlaget når jeg skrur på ventilen.»

NRK-reporter, Niklas Aune Johnsen tester hypnose for å bli kvitt neglebiting.

Lillefingeren på venstrehånden min løftet seg opp fra underlaget uten at det var en bevisst handling.

Jeg hører hva hun sier og tviler på at fingeren vil løfte seg. Jeg har jo kontroll over mine egne bevegelser. Men til min store overraskelse løfter lillefingeren på venstre hånd seg. Opp mot taket, over buksa mi som jeg hviler hendene mine på.

«Ja, det var det jeg tenkte» sier Brandsæther og jeg ligger igjen overrasket. Det der var ikke viljestyrke, tvert imot.

I et lite sekund føltes det som jeg mistet kontrollen over hva kroppen min gjorde, tross for at både Brandsæther og andre hypnoterapeuter har fortalt meg at de ikke kan få meg til å gjøre noe som strider mot min fornuft.

Fungerte det?

Resten av tiden jeg ligger i stolen kjemper jeg mot min fulle blære og prøver hele tiden å la meg seg hypnotiseres. Det kjennes nesten som om jeg har fått prestasjonsangst. Jeg klarer bare ikke. Tror jeg. Tiden går og til slutt «vekkes» jeg opp igjen. Det føles som jeg har ligget i stolen i evigheter.

– Når du er i transe er du mer mottakelig for nye forslag i underbevisstheten din. Nye forslag som handler om ta bort gammel programmering. Nå har vi gitt underbevisstheten din nye forslag til hva som er bra for deg, forteller hun meg.

For meg er ikke lenger neglebiting et alternativ, skal vi tro Brandsæther. Hun har gitt meg en ny «programmering» og nye forslag til hvordan jeg skal behandle neglene mine.

– Når vi jobber med hypnoterapi som en behandlingsform hjelper vi klienten med å slappe av. Når kroppen din slapper av senkes frekvensene i hjernen din. Da får vi tilgang til å kommunisere med underbevisstheten.

Tre dager senere er jeg tilbake på Fauske. Jeg har klart meg gjennom helgen og har ikke bitt negler en eneste gang. Så langt føles det mest som om det er viljestyrken som jobber på høygir.

Når jeg legger meg ned i stolen på behandlingsrommet for andre gang er jeg mye mer avslappet. Tankene mine svirrer mindre rundt, jeg er mer fokusert og konsentrert på det Brandsæther forteller meg og jeg må ikke tisse.

NRK-reporter, Niklas Aune Johnsen har nettopp kommet ut av en hypnoseterapitime. Her er reaksjonene rett etter at timen er over.

Se de første reaksjonene etter den andre hypnosetimen.

Denne gangen føles det ikke som jeg ligger i stolen i evigheter, det føles som ti minutter. Sannheten er at jeg lå der i over en time. Under transen så jeg meg selv i tredjeperson. Jeg så meg selv ta en bit av en negl. Dette synet fikk det til å knyte seg i magen min og pulsen økte. Ubehaget jeg følte av å se meg selv bite negler gjorde meg krystallklar. Hypnosen fungerte denne gangen, garantert. Og sist, men ikke minst; jeg skal aldri bite negler igjen.

Jeg har redusert neglebitingen betydelig siden besøket hos Sylvi Katrin Brandsæther, men helt bitefri er jeg ikke. Skepsisen min har fått seg et lite slag i magen og kanskje kan man bruke hypnose til enda viktigere ting enn å få meg til å slutte med neglebiting en gang i fremtiden.