Langfjorddagan arrangeres årlig og omtrent hele bygda er med og bidrag på ulike måter. Emaus er styreleder for Langfjordbotn samfunnshus og er derfor svært sentral i arrangementet.
Her på grensa mellom Troms og Finnmark klarer bygdefolket å få til et rikholdig program som inneholder terrengsyking, lassokastekonkurranse, fotballturnering, kuskitbingo, bretur og markedsdag og mere til.
Kvensk på dagsorden
Tirsdag var det også via plass til den kvenske historien i fjorden, en historie det ikke har vært snakka mye om.
I fjor var det første gang man hadde temaet på dagsorden, og det avdekka et stort behov for å snakke om denne fortida.
– Her har det vært veldig mye kvensk, det er jo ei kvenbygd. Vi har Kvenlandet og vi har masse folk her som har finske røtter, de fleste langfjordinger har det, sier Randi Emaus.
På møtet med tema «Å være av kvensk slekt – hva betyr det for oss i dag?» kom noen av historiene fram. Flere fortalte om at de var vokst opp med en klar bevissthet om den kvenske historien. En av dem var Steinar Karlstrøm, som bor i Alta og er en sentral Arbeiderpartipolitiker. Han er fra nordsida av fjorden, det som den dag i dag kalles for Kvenlandet.
– Vi har bestandig visst at vi var kvener og vi har bestandig hatt en stolthet i det at de kom roende inn fjorden her, gikk på land på det som kaltes for Kvenlandet, sa han.
En uoffisiell telling viser at de aller fleste familier har kvenske røtter her innerst i fjorden og opp i Bognelvdalen. Navn som Beldo, Karlstrøm, Marjala, Tiberg, Basi og Emaus er typiske navn herfra.
Finsk juleselskap ble en «eyeopener»
Randi Emaus var selv ikke klar over sin kvenske fortid, til tross for at mora snakka finsk som de kalte det. Hun plukka opp noen ord fra mora, som «hevonen» (hest), «maito» (melk) og «makkara» (pølse) ), men det at mora snakka et annet språk var ikke noe man snakka om.
– Det syns jeg nå er ganske interessant, det er noe som er blitt borte, sa hun i salen.
Selv ble hun klar over sin historie i et juleselskap i Tyskland. Hun har vært i 17 år i norsk utenrikstjeneste og var blant anna stasjonert i Bonn. Her ble hun invitert i juleselskap.
– Det var helt merkelig, for jeg hadde aldri tenkt på at jeg var kvensk, jeg var helt norsk. Jeg ble godt kjent med de fra den finske ambassaden og ble invitert på julebuffét. Og der var plutselig mamma sine julekaker, halvmåner med sviskefyll og stjerne med sviske på som jeg ikke har sett noen andre steder enn i Langfjorden. Jeg bemerka at de kakene kjente jeg og så sier han: Jeg kommer fra Nord–Finland, kanskje mora di var kven. Ja, sa jeg, kanskje hun var kven. Og det var en super aha-opplevelse, siden da begynte jeg å tenke på det.
– Ungene skulle ikke lære
Hennes fetter Tor Emaus sier han blei godt voksen før han blei opptatt av den kvenske fortida. Han har sterk finsk tilhøringhet på morsida i tillegg til Emaus-navnet som han har fra farssida. Det er et navn som går litt lengre tilbake i tid.
– Jeg husker jo at mora mi fortalte om at de snakka finsk, det var jo sannsynligvis kvensk da, men det var noe ungene ikke skulle lære seg.
Nina Giæver, bosatt på Lyngseidet, men opprinnelig fra Langfjordbotn, sier hennes far aldri la skjul på sin bakgrunn.
– Jeg er en av de få som er finsk og ikke kven, sier hun.
Men hun sier faren aldri la skul på hvor slekta kom fra.
– Finland var de eneste som betalte sin krigsgjeld etter første verdenskrig, det var viktig at gullringer til konene blei bytta ut og de fikk jernringer, og etter andre verdenskrig var kvinnene med å bygde veier i Finland, Pappa var stolt over å være finsk, sier hun.
– Dette er som en krim
Tor Emaus sier det er flott at det blei enda mer om kvensk historie på årets Langfjorddagan enn det var i fjor. Men han bedyrer at han ikke har så sterke følelser om at han har mista så mye.
Hans kusine Randi mener imidlertid at de har gått glipp av mye.
– Det er veldig spennende å ta tak i dette, det er som en krim, sier hun engasjert.
Hun er glad for at mange tødde opp og fortalte historien om sin kvenske fortid, og hun sier det ikke er siste gang de har kvensk på programmet.