Da nesten alle Bugøynes-væringer var finskættede

– Jeg ønsker å ta vare på språket og kulturen vår her i «Pikku-Finland». Disse to bøkene har jeg skrevet i håp om at våre etterkommere skal få vite hvordan livet her artet seg før, forteller Alf Salangi.

Bugøynes i 1963

På 1960-tallet ble det enda snakket «bugøynesfinsk» i bygda. Nå er det snart bare i sykehjem det bor folk som behersker språket, sukker Alf Salangi. Han har skrevet to bøker om Bugøynes – i håp om at kommende generasjoner fatter interesse for språket og stedet.

Foto: Magnus Berg / Eier: nasjonalbiblioteket

Alf Salangi (73) har skrevet to spennende bøker om Bugøynes (Lille-Finland) sin historie og hverdagsliv. Selv snakker han enda «bugøynesfinsk» som stadig færre kan. Familien til Salangi kom til Bugøynes (Pykeijä) på slutten av 1850-tallet fra Kittilä og Sodankylä-området. Det var de gode fiskemulighetene som lokket ved Varangerfjorden.

Det er en stund siden Salangis bøker kom ut, men de er stadig mer aktuell. Interessen for det kvenske og norskfinske folket har økt, særlig de siste årene. Den første boka «Bugøynes – Pykeijä. Finsk bygd ved Ishavet.» kom ut 2010. Den andre «Bugøynes – Pykeijä 1940 til 1980. Minner og beretninger fra den finske bygda ved Ishavet», kom ut i 2016.

Salangi har foretatt utallige intervju blant bygdefolk, mange av disse er allerede død. Mye av bildematerialet er samlet i bygda fra hus til hus.

Alf Salangi

Alf Salangi er oppvokst i Bugøynes. Han gir oss innblikk i fødsel, dagligliv, husdyrhold, jordbruk, fiske, båter, kristendom, sykdom, skolegang og fritidsaktiviteter i Lille-Finland på Finnmarks-kysten fra 1850 til 1980. Han har et par eksemplarer av bøkene igjen, men bøkene kan også lånes fra Nasjonalbiblioteket.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

Salangi har også skrevet om den andre verdenskrigen og hvordan tyskernes tilstedeværelse påvirket livet. Bygda slapp brenningen med et nødskrik.

Alle snakket finsk

På 1960-tallet snakket også barna bugøynes-finsk, men nå er det bare folk fra 60 år og oppover som bruker språket.

«Folk i bygda var flittige, nøysomme, hardføre og levde under enkle kår. Da var ikke fordringene store. Folk livnærte seg så godt de kunne og trivdes med det. Folk hadde tid til hverandre. Stress var ikke oppfunnet. Jeg kan ikke minnes at vi hadde problemer med å få tida til å gå, heller det motsatte. Vi fant på det meste selv. Det var ikke organisert opplegg for oss slik som trening og utflukter i barn og ungdomsårene. Ordet «friluftsliv» kjente vi ikke til», skriver Salangi om folket i Bugøynes.

– Jeg husker det godt da jeg var yngre. Jeg la merke til at jentene snakket ikke så mye finsken vår, språket ble mest brukt av gutter og menn. Hva som var årsaken til dette har jeg ofte spekulert på, sier Salangi.

Bugøynes-finsk utviklet seg etter hvert i en annen retning enn riksfinsk. Særlig i fiske tok man til seg de norske ordene og tilpasset dem til uttalen til finsken som ble brukt i område. I finsk språk var det heller ikke egne ord for slike ting som ble brukt ved fiske i Bugøynes, forteller forfatteren. Bygda var også uten veiforbindelse helt frem til 1960-tallet. Språket fikk eget, lokalt særpreg.

For Alf Salangi er det finske språket hans hjerte nærmest. I voksen alder tok han studier i finsk grunnfag. Det var faktisk i forbindelse med dette at han fikk oppmuntring om å samle tekstene sine til en bok. Det var noe helt annet enn hans daglige arbeid som lærer på anleggsmaskinlinja i videregående skole i Kirkenes (Kirkkoniemi).

Klar genetisk finsk arv

Livet med jordbruk og fiske var krevende, men alle hadde mat på bordet. Bugøynes-menn ble etter hvert «verdenskjent». En helseundersøkelse foretatt av den driftige distriktslegen Anders Forsdahl og helsesøster Hedvig Salmi på 1960-tallet, avdekket nemlig svært høye kolesterolnivåer og høy dødelighet på grunn av hjerte- og karsykdommer blant bygdas voksne menn.

Se mer om Bugøynes og Anders Forsdahl her:

Den finske «arven» var tydelig, forholdene syntes svært lik de som var funnet blant menn i Finland da. Mesteparten av bugøynesværinger var etterkommere av de finskættede. Nå ble også livsstilen til Bugøynes-menn satt under lupen.

– Det kunne bli lange arbeidsdager i laksefiske, og da gikk det mye med svart kokekaffe og røyk. Kolesterolnivåene til voksne menn lå høyt over normalen. Det var nesten ingen som ble over 60 år heller, de døde av hjerteinfarkt. Men da kostholdet ble forandret, sank kolesterolet i løpet av ett år med 17,8 prosent. Dette resulterte i noen «infarktfrie» år i bygda, mimrer Salangi.

Håper på et nytt opplag

Forfatter Reidun Mellem har selv utgitt 19 bøker. Hun håper at Salangis bøker som for tiden er utsolgt, kan gis ut i et ekstra opplag slik at folk flest får lest dem.

– Det er kjempeviktig at både kvener og norskfinner har kommet i gang til å skrive selv om kvenske og norsk-finske forhold og historie. Det utelukker ikke faghistorikerne – vi må fortsatt håpe og vente på dem – men det er umåtelig viktig at vi legger fram det vi har opplevd, vi som har skoene på, sier Mellem.

Forfatter Reidun Mellem

Det er svært viktig at både de kvenske og norsk-finske historiene kommer frem, sier forfatter Reidun Mellem. – Alf Salangi sine bøker er en rapport fra innersiden.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

– Alf Salangi sine to bøker er derfor svært velkommen, det er en rapport fra innersida.

Da Norske Kveners Forbund ble etablert i 1987, fantes det omtrent ingen litteratur om kvenenes historie. Myndighetene forble tause når kvenene etterlyste støtte til litterære prosjekter.

– Vi sto på bar bakke når det gjaldt vår egen historie. Det var og er fremdeles uhyre vanskelig å få støtte til utgivelse av kvensk eller norskfinsk litteratur. Myndighetene må ta større ansvar både over språket og kulturen. Uten hjelp fra myndighetene vil både den finske og kvenske arven minske for deretter å forsvinne. Og det vet myndighetene våre, avslutter Mellem.