– Stalin myrdet nesten alle finnene på Murmankysten

– Menn ble ofte skutt eller torturert til døde i fangeleir. Kvinner og barn sultet i hjel i skogene i Arkhangelsk dit hvor de ble tvangsforflyttet, forteller den finske forfatteren og forskeren Tarja Lappalainen.

I sin nyeste bok «Stalinin tappamat - Muurmannin suomalaisten pitkä ja musta yö», norsk oversatt «Drept av Stalin – Den lange og svarte natten for Murmankystens finske folk», gir hun oss sterke beretninger.

En artikkel i en finsk avis vekket først hennes interesse for norskfinner eller kvener i 2002. Hun har siden utgitt en bok om norskfinner (ruijansuomalaiset) på finsk og på norsk. Den siste boken om finlendere på Murmankysten eller Kola-finner i nordvestre Russland, er hittil kun gitt ut på finsk.

Lappalainen har saumfart disse minoritetenes historie både i Norge og i Russland. Forfatteren Olav Beddari fra Pasvik (Paatsjoki), førte Tarja på sporet til det finske folket på den russiske siden. Gjennom unikt brevmateriale og intervjuer av gjenlevende Kola–finner, har Lappalainen dokumentert det uhyrlige folkemordet på den russiske siden i 1930–1940–tallet, der nesten 4000 mennesker mistet livet. Mellom 80 – 85 prosent av minoriteten, omkom.

Martti Turtola, professor i krigshistorie, har gitt videre rammer for hendelsene i form av et omfattende kapittel om krigshistorien til Kola-området.

Se gjerne denne filmen om Murmankystens finske folk, laget av YLE: Historian unohtamat

Fra et fredelig liv til «nasjonens fiende»

Hungersnød tvang finlendere ut på den lange reisen til det fiskerike Ishavet fra 1860–tallet. De fleste havnet på den norske siden av Ishavet, men mange dro også videre til Amerika. En del fortsatte videre på Kolahalvøya til den russiske siden av Ishavet.

Grensene var flytende og folk flyttet dit hvor det enda var plass. I begynnelsen av 1900-tallet trakk oppbyggingen av jernbanelinje mellom Sankt Petersburg og Murmansk, arbeidsfolk til Kolakysten. Da var alle velkommen.

– Disse Kola–finnene var arbeidsomme og ærlige folk. Samfunnet de bygde opp, blomstret. De hadde 24 skoler og to aviser. De hadde nær kontakt med kvenene på den norske siden og drev mye handel med disse. Livet var godt å leve. Men på 1930–tallet startet den hensynsløse diktatoren Josef Stalin sine forfølgelser. Det virket som han hatet Kola–finner mest av alle. Det bodde også nordmenn og mange andre nasjonaliteter i dette området, forteller forfatteren.

Les også denne om de norske emigrantene: De glemte emigrantene

– Hvordan gikk Stalin til verks?

– Først gikk han løs på dyktige ledere i dette lille samfunnet og fikk de enten skutt eller torturert i fangeleirer. Stalin mente Kola–finnene var spioner, samfunnsfiender og terrorister. Han mente disse hadde til hensikt å erobre hele Kolahalvøya og at de truet den unge Sovjetunionen. Med grusomme tortureringsmetoder klarte NKVD (Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelig politi 1934-1946) å tvinge folk til å tilstå hva som helst. Stalin ville fjerne alle utenlandske folk i område – også de norske – og la kun den «ekte russiske rasen» bli igjen i landet. Hitler hentet faktisk inspirasjon fra Stalin sine metoder litt senere, sier Lappalainen.

Tyyne og Oiva – Stalin sine ofre

Tyyne og Oiva Mantere drømte om et godt liv på Kola-kysten. Det unge paret klarte seg fint i bygden Uura, der de hadde hus og ett barn. Men i 1937 startet helvetet.

Først ble Oiva sin bror Veikko, skutt av Stalins folk. Så ble Oiva hentet fra hjemmet sitt og skutt. I sine brev til Sven Lokka, beskriver Tyyne de grusomhetene som familien ble utsatt for. Utdrag fra boka side 166.

«I februar 1938, fikk jeg og Oiva feire vårt barns ettårsdag. Jeg husker Elvi tok sine første steg på den tiden. Seks dager senere, den 16. februar 1938, kom de grusomme morderne og tok Oiva med seg. Like før Oiva måtte gå, løftet han den lille datteren vår midt på stuegolvet og sa: Spring Elvi til han pappa! Og så stavret hun frem til sin fars fang for siste gang. Hvordan vi sa adjø til hverandre, kan jeg ikke lengre huske, det var slik en grusom natt. Jeg sprang ut etter Oiva og de som arresterte han. Det var tett snøkov ute slik det pleier i februar. Oiva gikk med ryggen bakover, holdt hendene sine høgt oppe og ropte til meg: « Tyyne kjære, jeg kommer tilbake!» Og slik forsvant hans vakre vesen i snøstormen for alltid. Jeg fikk aldri mer se han igjen.» (Oiva ble skutt den 3.8.1938 i fengsel i Leningrad).

– Den første forfølgelsesbølgen til Stalin startet i 1937. Den andre startet sommeren 1940, da vinterkrigen mot Finland sluttet. Da ble alle Kola–finner og utenlandske beboere jaget ut av sine hjem, finnene ble hovedsakelig flyttet til Karelen. En liten del ble flyttet til Sibir, forteller Lappalainen.

Da fortsettelseskrigen startet sommeren 1941, ble alle Kola–finnene i Karelen senere om høsten forflyttet til arbeidsleir til skogen i Arkhangelsk. Der døde de aller fleste av sult. Omtrent 90 prosent av folket i bygden Päiväjärvi for eksempel, endte sine dager her.

Sven Lokka overlevde

– Sven Lokka har gjort et svært betydningsfullt arbeid. Han opplyste verden om den grusomme uretten Kola–finnene ble utsatt for. Lokka har skrevet flere bøker om dette. Han har også personlig fortalt meg om hva han og hans folk gikk gjennom, sier Tarja Lappalainen.

Som barn var Lokka vitne til at faren Benjamin Yli-Lokka ble hentet av Stalins folk i mai 1938. Siden fikk ikke familien se han mer. I dødsattesten som de fikk flere år senere, stod det bare at Benjamin døde 21.11.1938. Ingen vet hvor han ble begravd.

To år senere da Sven var 16 år, møtte han en bekjent kalt Jauhola som fortalte at faren til Sven var blitt drept i fengslet i Leningrad. Jauhola hadde selv sett Yli-Lokka der. Faren til Sven var banket nesten i hjel.

Han hostet blod, leveren var sprukket, ribbeinene var brukket, han klarte ikke å stå på egne ben. Han var torturert til han «tilstod» at han var finsk etterretningsagent. Jauhola ba Sven om å ikke si ett ord om dette til noen, ellers ville Sven selv også være i livsfare.

Da Sven var 17 år, ble folk fra Päiväjärvi bygd flyttet til Karelen. Derifra fortsatte ferden til Arkhangelsk.

«Herfra ble vi tvangsevakuerte Kola– finnene beordret til skogene til Arkhangelsk. Dette skjedde sommeren 1941 da ny krig blusset opp mellom Finland og Sovjetunionen. Bare våres folk ble flyttet hit, og reisen var enda mer grusom enn den første reisen fra Murmankysten til Karelen. Vi ble flyttet med hensikt til Arkhangelsk der vi skulle sultes i hjel. Mange døde av sult og sykdom allerede under den lange reisen. Vi hadde ingen ordentlig mat med oss og noen var helt fri. Togene ble med vilje holdt stående på stasjonene veldig lenge. Mens toget stod, kunne vi bo ukevis på godt bevoktede jernbanestasjoner. Vi måtte spise avfall, makk, kadavre av dyr, hunder og katter og råtne poteter som vi fant på marka. Mange slags sykdommer herjet blant folk. Vi fikk ikke legehjelp. Folk døde som fluer, ingen prøvde å hjelpe oss på noe vis».

Litt senere havnet Sven på den verst tenkelige fangeleiren «Gulag» i Sibir hvor 36 000 utenlandske fanger var plassert. Unge gutter ble fortalt at de skulle til militæret, men istedenfor ble de satt i tvangsarbeid for å bygge en stor jernfabrikk på et ubebodd område. På mirakuløst vis overlevde Sven også i fangeleiren.

Mot myndighetenes strenge ordrer reiste han likevel tilbake til hjemstedet sitt på Kola i 1946. Han håpet å finne moren sin der. På selveste julaften kom Sven frem til et hus hvor han visste mora bodde med datteren sin fra tidligere ekteskap.

Ikke engang hans egen mor kjente igjen den syltynne gutten, men et gammelt arr under haken overbeviste moren til slutt. Dette arret hadde Sven fått under tvangsevakueringen da en hest sparket han i ansiktet, og han fikk komme hjem.

Siste ære for informantene

Under Sovjet–tiden våget ikke de gjenlevende Kola-finnene fortelle noe som helst om sine opplevelser, men etter unionens oppløsning ble det mulig. De fire viktigste informantene var Sven Lokka, Unto Kemppainen, Orvo Björninen og Hugo Hulkko.

– Jeg er uendelig takknemlig for disse informantene, som fortalte meg om tragediene som de selv og deres familier måtte gå gjennom. Alles fedre ble meningsløst drept. Informantene fortalte også om den totale ødeleggelsen som utslettet nesten hele minoriteten.

Uten deres hjelp og brevene til Tyyne Mantere, hadde det ikke vært mulig å skrive denne boken. Deres vitnesbyrd har hatt stor betydning i forklaringen av folkemordet som vi ikke visste så mye om fra før. Jeg ønsket å gi den siste æresvisningen for dette glemte folket. La oss håpe at deres stemmer lever videre gjennom denne boken. At noe slikt aldri skjer igjen, avslutter forfatteren Tarja Lappalainen.