Prest Elisabeth Thorsen i Oslo Domkirke

DØDSBUD: Prest Elisabeth Thorsen har fortalt NRK om dødsbud-oppgaven.

Foto: Ingvald Garbo / NRK

Dødsbudet

Hun har som jobb å fortelle andre at en av deres nærmeste er død.

Tenk deg å måtte ringe på hos fremmede med det som for dem er verdens verste beskjed å få. Det spørrende fjeset til den som åpner døra. Du ber om å få komme inn. Du ber om at alle setter seg. Du forteller hvorfor du er kommet.

– Jeg forsøker å samle meg når jeg får telefonen. Samle meg mentalt og finne ro.

NRK møter prest Elisabeth Thorsen i Oslo Domkirke for å snakke om hvordan hun opplever å være dødsbud. Telefonen hun snakker om har hun fått utlevert av politiet. Det er politiet som gir henne oppdrag i ukene hun har vakta. Beskjeden skal overbringes innen en time etter at politiet ringer henne. Hun finner fram til adressen, ringer dem tilbake før hun banker på døra, og etter at beskjeden er overlevert. De nærmeste er varslet. Oppdrag utført.

En vanskelig oppgave. Å bringe budskapet om brå og plutselig død til pårørende er del av prestegjerningen i Norge. En særegen og krevende del. På forsommeren blusset det opp en debatt om ordningen i avisa Vårt Land. Noen mener oppgaven bør overlates til andre enn presten, og en undersøkelse gjort av Presteforeningen, gjengitt av avisa, viste at 39 prester hadde opplevd trusler eller truende situasjoner. Det tilsvarte 6,5 prosent av prestene som svarte. Flere prester ønsker å slippe denne delen av jobben. Det er en stor påkjenning.

Er det riktig at pårørende fra andre religioner eller uten religiøs tilhørighet får dødsbudskapet av en prest? Ja-siden mente at en prest er vant med sorg og død, og derfor er godt skikket til å formidle så vonde beskjeder. Nei-siden tok til orde for at politi, psykologer, leger eller annet helsepersonell er like godt rustet, og at de ville bli oppfattet som mer nøytrale av pårørende.

«Et nullpunkt i livet.» Men oppgaven er ikke bare vanskelig og potensielt farlig for presten, den er også svært meningsfull, ifølge Thorsen. Hun snakker tydelig, åpent og åpenbart gjennomtenkt om oppgaven. Hun har brukt tid og tankekraft på dette og er overbevist om at dødsbud er en oppgave kirken bør beholde.

– Jeg tror man blir en bedre prest av å bli konfrontert med meningsløsheten, volden og døden i livet. Det bør vi bli konfrontert med. Kirken trenger å være der – til stede i livets mørkeste stunder.

Hun kaller det et nullpunkt i livet. Der alt faller fra hverandre. Og det er følelsen av å kunne være til nytte i denne håpløse situasjonen som gir oppgaven dyp mening.

– Jeg mener også at prester, gjennom sin rolle, har tilgang til noen ressurser som gjør at vi er egnet på en god måte.

Hun har selv opplevd å være på den andre siden. Hun husker at en ukjent mann kom hjem til familien da hun var barn, med beskjed om at broren på 12 år var funnet død. Han druknet, men ble ikke funnet før etter en måneds søk. Hun husker hvordan alt kollapset rundt henne, men at mannen som kom med beskjeden tålte påkjenningen som knakk alle de andre voksne.

Nå er hun den personen som skal tåle, lytte og trøste.

Men det er noen varslinger som er mye vondere å gjøre enn andre. Yngre mennesker som dør helt uventet er tungt.

– Noen av disse oppdragene bærer jeg med meg gjennom livet, andre legger det seg et beskyttende teppe rundt, forteller Thorsen.

Et fellesskap oppstår. Også familier med ulike aldersgrupper og relasjon til avdøde er krevende. Ulike behov, ulik evne til å forstå, ett rom. Dette er ikke noe man vet i forveien. Man må være forberedt på alt.

Men selv om oppgaven er en påkjenning, er det altså en oppgave hun ikke ville vært foruten. Det er en oppgave hun har lært svært mye av.

– Det finnes ingen mennesker jeg ikke har noe vesentlig til felles med. Det er alltid noe gjenkjennbart i alle.

Thorsen forteller om et fellesskap som oppstår i de mørkeste stunder. Om å kunne dele noe viktig uten å kjenne hverandre. Det har vært godt å lære.

– Det som kjennes ut som noe veldig ensomt og forlatt, er også en mulighet til å oppnå en dyp kontakt.

Hun forklarer at det går an å legge vekk alt annet og konsentrere seg i et par timer om noe som er livsviktig for andre, og at det er godt å gjøre. Hun kan gå sliten videre, men også rikere.

– Andre menneskers måte å håndtere ting kan endre mine perspektiver på en måte jeg trenger, og på en måte jeg ikke visste at jeg trengte. Og selv de vanskeligste ting i mitt liv kan jeg bruke til noe positivt for andre.

En ordning i endring. Dødsbud høres på mange måter ut som en gammel ordning, men det var ikke før i 1990 at det ble beskrevet som en plikt i tjenesteordningen for menighetsprester. Justisdepartementet fastslo at det overordnede ansvaret lå hos politimyndighetene, men at de kunne «overlate ansvaret til andre». De andre? Som oftest prestene.

I 2005 ble det inngått en avtale om kompensasjon for oppdraget mellom daværende Kirke- og kulturdepartement og prestenes foreninger. I 2015 ble det inngått en ny avtale i staten om arbeidstid, fritid og beredskap (oppgaven med å varsle pårørende) for prester i Den norske kirke.

Men skillet mellom stat og kirke ved nyttår 2016 gjorde at staten (Kulturdepartementet, i denne sammenheng) ikke lenger kunne være arbeidsgiver for prestene, og ansvaret ble derfor overført fra staten til Den norsk kirke i januar 2017.

Human-Etisk Forbund, som mener andre bør overta oppgaven, sier at de ikke ønsker lovendring. Det trengs ikke. De ønsker endring av praksisen; «at politiet ofte overlater oppgaven til prester fra Den norske kirke».

Martin Enstad, leder i presteforeningen, er kort på telefonen da vi tar kontakt. «Vi er i forhandlinger om en ny beredskapsavtale og kan ikke si noe mer om dette nå.»

Det forhandles om ny tariffavtale og dette er ett av punktene som ligger i potten. Ordningen forblir uendret inntil videre.

Prest Elisabeth Thorsen beholder vakttelefonen.

  • Anbefalt videre lytting og lesning:

Gudløs tro, tysk høyrepopulisme og det vanskelige dødsbudet.

HØR: Vår samtale om dødsbud-oppgaven og hvordan det er å motta dødsbudskapet på døren.

Ole Sjølie
Foto: IVAN TOSTRUP

Du har nok ikke hørt om Ole Sjølie, men han fortalte noe vi kanskje bør tenke over – hver for oss. Les saken