Bacalao­eventyret på fjellet

Vi befinner oss i Folldal kommune 712,5 meter over havet, så langt unna havet det omtrent går an å komme i Norge. Ikke noe kommunesenter ligger høyere i Norge. Ved foten av Rondane og Snøhetta bodde ved årsskiftet 1577 innbyggere, en nedgang på 15 fra året før. Trenden har vart lenge. Her bor gründer Sissel Opshaug fra Oslo.

Skulle kjøpe gryte-endte med en fabrikk

Hun tar imot oss i det enkle, men koselige pauserommet. Møterommet er opptatt. Forholdene er små. På veggen henger det et bilde av Folldal kirke. Utenfor holder små fjellfuruer stand mot vinden som nesten alltid er der. Det hele startet i 2007. Faren, som hadde drevet bacalaoproduksjon i Oslo siden 1997 trengte ei ny gryte. Han dro til det nedlagte meieriet i Folldal for å kjøpe gryta.

– Han kom hjem med et helt meieri og flyttet bacalaoproduksjon til Folldal fra Oslo. Folldal hadde jeg aldri hørt om, ler siviløkonomen Sissel som da jobbet i Telenor.

Hun husker den første turen til Folldal som hun aldri hadde hørt om. Den var lang, og det var mørkt opp på høye fjell og ned dype daler. Men det var vakkert. Hun skulle bli mye mer kjent med Folldal enn det hun ante den gangen.

For 2009 måtte bedriften med tre ansatte melde oppbud. Den største kunden hadde gått konkurs. Farens livsverk var i fare.

– Min far er en evig optimist. Når han møter motgang gir han bare på! Når han måtte melde oppbud, så fokuserte han på mulighetene videre framfor å sørges over at det gikk som det gikk.

De syntes begge det var for galt å gi opp. De hadde flinke ansatte og det hadde vært snakket om at Sissel skulle ta over. Bedriften fortsatte i hennes navn og faren ble med som støttespiller.

Hemmelige ingredienser

Åtte år seinere viser Sissel Opshaug viser oss rundt i lokalene i det som en gang var et brunostmeieri. Nå lukter det ikke brunost, men bacalao. Den egenproduserte klippfisken oppbevares i store kar, klar til å vannes ut. Store paller med løk møter oss i inngangspartiet. Vi får ikke fotografere alt dette. Noen ingredienser er hemmelige, og mest hemmelig er krydderblandingen. Ingrediensene blandes og passes på av ansatte før de havner på det automatiserte båndet i de velkjente plastbegrene fra Primar som du har sett i de fleste butikker. For fjellbacalaofabrikken har avtale med alle de store kjedene.

Akkurat dagen NRK er på besøk produseres 2200 beger bacalao. I fjor ble det sendt ut 380 tonn fra fabrikken midt på fjellet.I dag er det 14 ansatte her. I år håper Sissel Opshaug på mellom 450 og 500 tonn. Kurven har pekt oppover i mange år.

Ifølge Sara Møllebakken konstituert landansvarlig for Norge i Norges sjømatråd er det få produsenter som har klippfiskprodukter i Norge.

–Jeg har ikke fullstendig oversikt over alle da de er noen små lokale aktører, men generelt er det en håndfull aktører som har produkter i litt større skala i Norge, sier Møllebakken.

Hun opplyser at konsumet er svingende, men på lengre sikt har det vært synkende.

Kategorisjef Linn Elise Bjerkeli i Norgesgruppen bekrefter at Primar er størst i Norge.

– Ingen produserer og selger mer fersk ferdig bacalao enn Primar i Norge. Målt i volum står Primar for 78 % av salget, opplyser hun.

Fangst på fisketur

Tilbake til 2009. Sissel pendler fra Oslo og har sluttet i Telenor. Bedriften har fått avtale med Norgesgruppen. Det viste seg at Norgesgruppen hadde ønsket seg en avtale lenge, men faren hadde ikke fylt ut de nødvendige skjemaene. Omsetninga ble fordoblet i bedriften med to ansatte.

– Jeg fant ut at jeg må gå "all-in" for dette. Det ble for slitsomt med pendlinga.

Sissel flytter til Folldal uten verken mann eller barn. Hun hadde bare en hund.

– Da fant jeg ut at jeg skulle ha en hest også. Og så hadde jeg et hus her som jeg bodde i. Jeg bestemte meg for å bo her i to år.

Etter halvannet år hadde hun løftet bedriften en og tenkte å reise tilbake til Oslo. Salg av fabrikken var i tankene.

Men så skulle hun på fisketur med en venninne. Venninnen hadde jobbet som avløser hos en bonde. Bonden hadde spurt om de to kvinnene ville fiske i en av vannene hans. Det gjorde de.

– Vi dro av sted og bonden varmye eldre enn meg, men jeg ble så forelsket. Nå kjenner jeg at jeg rødmer, ler Sissel.

Det endte med at det ble henne og bonden og de har i dag en datter på halvannet år, og bedriften ble ikke solgt.

Turte ikke håpe

Og "fortjenesten" har altså en bonde fra Folldal. Vi står på gården med Kjetil Blæsterdalen og Sissel Oshaug en ettermiddag. Gården ligger ved foten av Rondane og vindkastene er kraftige i det værharde miljøet. Men varmen mellom de to som bor her sterk. Blikk og berøringer viser tydelig forelskelse og kjærlighet. Ellers er bare en elghund og tre hester ute, men gården står ut av terrenget med moderne driftsbygninger, gammelstuer og et stort stabur, dekket av gevirer. De har lært seg å leve med og høste av naturen.

Kjetil husker møtet med Sissel slik:

– Sissel skulle på fisketur med en venninne som også er en bekjent av meg.
De skulle få fiske i et lite fiskevann som jeg har. Jeg skulle være med som kjentmann og grunneier. Sissel kom kjørende oppover fra Oslo, og hun var enormt stresset ved ankomst.
Kjetil ler godt.
– Ho hadde fisket en del før, men da slengte ho agnet både ute i vannet og oppe i trærne, det ble ingen fisk, humrer Kjetil.
– Hun og jeg ble sittende å snakke sammen, men venninna fisket.. Sissel var utrulig interessant å snakke med, husker Kjetil.
– Hva snakket dere om?
– Det var mat, mjølk og fabrikken.

Tanken om romantikk streifet han da, men han turte ikke håpe.

– Jeg ville ikke innbille meg noe som var i den retningen. Ville rett og slett ikke gi meg selv falske drømmer, forteller Kjetil.

Senere ble Sissel med på seterflyttinga, et av mange høydepunkter på en gard da kyrne jages til seters. Hele storfamilien er med, men alt går rolig for seg. Det må foregå på dyras premisser.

– Jo. Da vi gikk hjem igjen etter seterflyttingen, skjønte jeg at ting kunne skje, men jeg turde fremdeles ikke innbille meg det fantastiske at det kunne bli romanse mellom oss, sier den jordnære bonden fra Nord-Atndalen.
Så ble det ferie og deretter tekstmeldinger om flere fisketurer.
– Senere har Sissel fortalt at samtalen på den første fisketuren virket som rene valium for henne, forteller Kjetil.

Og etterhvert ble det de to.

Men jobbene har de hver for seg.

– Når det trengs, og tiden strekker til, hjelper vi hverandre. Jeg hjelper til med litt reparasjoner og vedlikehold på fabrikken, så er Sissel med på fjøsstellet noen ganger. Spesielt deltar hun i fjøset om høsten med kalvestellet.
Jeg synes det er spesiellt viktig å kunne noe om og ha viten om hverandres jobber. Da er det langt enklere å forstå om det skulle røyne på, sier Kjetil.

– Hel ved

Og hjelp fra mannen har det til tider vært behov for. Det var ikke slik at bedriften ble tatt imot med åpne armer og en haug med gunstige ordninger. Hun kom som ung kvinne fra Oslo og skulle drive med bacalao.

Hun innrømmer at hun ble møtt med skepsis i Folldal. Mange hadde ikke tro på prosjektet, og kommunen var ifølge Sissel ikke på banen- den gangen.

– Dette her hadde ikke skjedd om det ikke var for Sparebanken Hedmark, slår hun kontant fast. Faren min fikk null støtte fra kommunen. Det var banken som finansierte dette, kun med sikkerhet i bygget sjøl, sier hun.

Banksjef for bedriftsmarkedet i Sparebanken Hedmark Ann Brudevoll tok sjansen og sprøytet inn kapital.

– Sissel med sine ansatte er rett og slett hel ved. Det handler om å ha troen på egne produkter i bunn og deretter bygge stein på stein med hardt og målrettet arbeid. Vi er overbevisst om at bedriften bare er i starten på et større eventyr, sier Brudevoll.

Hun mener at Sissel Opshaug kan være et forbilde for mange.

– Sissel er fantastisk dyktig. Hun overholder alle avtaler og er til å stole på. Slike verdier går aldri av moten. Som leder dikterer hun ikke hva andre skal gjøre, hun får fram troen på å skape noe sammen. Sissel kan motivere andre langt utover Fjellregionens grenser.

På fjellet

Sissel ser at det er paradoks at Norges største bacalaofabrikk ligger høyt til fjells, langt inne i landet.

– Transportmessig er det ingen fordeler. Det er ingen som har en naturlig transportrute gjennom Folldal. Men nå har vi god økonomi og kan kjøpe råvarer med lang holdbarhet, forteller Sissel.

Fordelen er stabil arbeidskraft med kompetanse og den tørre fjellufta som Sissel sier er bra for klippfisken. I tillegg til ypperlige lokaler.

Hun mener at bakgrunnen som siviløkonom har hjulpet henne.

Hun har lagt vekt på å bygge stein for stein.

– Det å være måteholden og å ta skritt for skritt. I 2011 sa jeg til Sparebanken Hedmark at vi kunne selge 400 tonn. Det passerer vi år. Det tar tid, men har vært en flott reise og vi kan sikkert selge mer enn 400 tonn, sier hun bestemt.