Tre mann gikk gjennom isen og druknet

– Oppdraget til Grebe var å ta imot fallskjermslipp og få kontroll over det utstyret som kom fra England. De skulle drive rekognosering og forberede sprengning av Rørosbanen og Dovrebanen, forteller Jo Øvergaard.

Faren hans, Rolv Øvergaard fra Sollia, var ett av medlemmene i den hemmelige sabotasjegruppa. Ett annet medlem var Hans "kyllingen" Storhaug som like før hadde deltatt under tungtvannsaksjonen.

Navigerte feil

10.oktober i 1943 skulle to fly fra England slippe de spesialtrente soldatene i fjellet. Det første flyet, med blant andre "kyllingen" Storhaug, ble sluppet i fallskjerm mellom Atndalen og Østerdalen som planglagt . Men det andre flyet navigerte feil og de tre soldatene om bord, Torbjørn Hoff fra Elverum, Henning Løkken fra Stor-Elvdal og Jens Beck fra Nittedal, ble sluppet over Rambergsjøen i Rørosområdet.

– Én av dem, sannsynligvis Torbjørn Hoff, landet på land, mens de to andre gikk gjennom den tynne isen på Rambergsjøen og lå der å kavet og ropte sannsynligvis på hjelp. Hoff kneppet av seg fallskjermen og prøvde å redde dem, og han druknet han også, forteller Jo Øvergaard.

Kyllingen og de to andre som var i live venta og lette etter de andre, men etter to måneder valgte de å dra til Sverige. Først i mars 1944 var Lingekompaniets hemmelige Grebegruppe klar til innsats.

Sabotasjeaksjoner

Det siste halvannet året fram til freden i 1945 levde karene i skjul i fjellet, mens de tok imot flyslipp med våpen og sprengstoff fra Storbritannia. Gruppa både planla og gjennomførte en rekke sabotasjeaksjoner på bruer og jernbane i Østerdalen og Gudbrandsdalen.

– I en rapport om Rørosbanen ble det skrevet at hvis ikke sabotasjeaksjonene opphørte, så ville Rørosbanen bli nedlagt, sier Jo Øvergaard.

Han sier at karene i Grebegruppa levde under et stort press.

– De lå på ulike steder Delvis i telt, delvis under åpen himmel og i hytter. Jeg tror noe av hemmeligheten for far min sin del var at han kunne prate om det. Han hadde opplagt både sterk psyke og godt humør. Men dem som var med på mer alvorlige ting enn far min, og kanskje i tillegg aldri fikk prate om det, dem var det kanskje verre for, sier Jo Øvergaard.