Disse damene er snart historie

Jorunn Taaje (62) er sydame og har forvandlet stoffer og tråder til uniformer i 41 år. Både til staute offiserer og unge musikanter.

– Jeg synes det er veldig trist at det snart ikke blir igjen noen på fabrikken her. Myndighetene burde tenke seg om, sier tekstilarbeideren fra Nord-Torpa.

Siden 9. juni i 1967 har K. Stormark Konfeksjonsfabrikk på Dokka vært arbeidsplassen hennes. Men snart skal en ny fabrikk i Polen overta sying og montering av norske uniformer.

Sydamenes storhetstid

Fabrikklokalet på Dokka bærer preg av storproduksjon. Det er symaskiner så langt øyet kan se. Esker er fyllt til randen av skinnende knapper og glidelåser. Kleshengere merket «K. Stormark» skimtes bak mønster og stoffprøver.

Mye har skjedd siden konfeksjonsfabrikkenes storhetstid i Norge. Fram til treforedlingsindustrien kom på 1870-tallet var produksjonen av tekstiler en av Norges viktigste fabrikkindustrier, ifølge boka Med nål og tråd gjennom 100 år.

Konfeksjonsfabrikker dukket opp over hele landet i første del av 1900-tallet.

Under andre verdenskrig fikk sydamenes betydningen en særlig oppsving. Da var det viktig med omsying og tilpasning på grunn av vareknapphet.

Det var på denne tida yrkesoffiser Karl Stormark var med på å etablere Storm Konfeksjonsfabrikk i Isfjorden i Møre og Romsdal. Noen år senere flyttet han til Snertingdal i Oppland, og i 1957 etablerte han K. Stormark Konfeksjonsfabrikk.

Her skulle det i hovedsak sys uniformer til Forsvaret, og på det meste jobbet 140 ansatte på skift ved fabrikken.

– Jeg husker godt at det var mye å gjøre. Det var den tida hvor alle bygder hadde en konfeksjonsfabrikk, forteller Karl Stormarks datter Arnlaug Mjønes (80).

I dag står mange av symaskinene ved fabrikken urørt. Bedriften som nå ligger på Dokka har i dag 26 ansatte. Før jul fikk 18 av dem beskjed om å gå.

Konfeksjonsfabrikken på Dokka er ikke den eneste fabrikken innenfor denne industrien som må flagge ut.

– Veldig mange småbedrifter flagget ut allerede på 1970-tallet. Mange la ned sin egen produksjon og satset i utlandet, og beholdt varemerket, sier konservator ved Norsk Teknisk Museum, Tone Rasch.

Siden da har det bare gått én vei for de norske fabrikkene som har produsert klær selv.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at fra 1999 til 2006 gikk antallet bedrifter som produserte klær i Norge ned fra 17 til 9.

Polske sydamer overtar

Ledelsen ved K. Stormark har lenge sett at dette måtte komme.

– For å kunne konkurrere på lik linje med de som produserer ute, så har vi tatt en beslutning om å etablere en egen bedrift i Polen. Dermed reduserer vi med 18 her på Dokka, sier daglig leder ved K. Stormark konfeksjonsfabrikk, Vegard Winquist Haave.

Han viser fram de mange stramme uniformene som henger på geledd i fabrikken. Det er mye grønt og svart med press på i stativene.

– Forsvaret har vært den største kunden for bedriften helt siden oppstarten, forteller Haave.

I 2010 ble oppdraget lagt ut på anbud, og ledelsen ved K. Stormark måtte gjøre noen grep for å beholde kontrakta. De bestemte seg for å etablere et datterselskap ved byen Poznan i Polen.

I løpet av januar skal fabrikken i Polen opp å stå. Så langt er 30 polakker ansatt, og det kan bli flere.

Snart er det polske syersker som monterer norske uniformer.

– Jeg har hatt en stabil og god arbeidsplass, og jeg har alltid trivdes veldig godt. Men nå lurer jeg på hvordan framtida vår blir, sier hovedtillitsvalgt på K. Stormark, Berit Flaten.

Mange av de 18 som mister jobben på Dokka er godt voksne kvinner.

– Det kan bli vanskelig å få nye jobber. Flere har vært i denne bransjen i årevis, noen har ikke gjort noe annet, sier Flaten.

Hard konkurranse fra Asia

– Det har blitt for vanskelig for norske bedrifter å henge med. Mye av konfeksjonsindustrien blir nå flytta til Asia, og i særlig grad til Kina og India. Disse landene er det svært vanskelig å konkurrere med, sier professor ved handelshøgskolen BI, Arne Nygaard.

Han sier utflagginga virkelig har tatt fart de siste årene, selv om tendensen har vært der i over 20 år.

– Kostnadsfordelene som disse landene har gjør at de konkurrerer ut vestlige industrienheter, også i Norge. Det samme gjør Øst-Europeiske land, men på sikt er Asia den største konkurrenten, mener Nygaard.

Han mener hovedgrunnen er at kunnskapsnivået om tekstilindustrien har økt betraktelig i Asia de siste årene.

– Det har vært en bølge av dyktige asiater som har tatt utdannelse i Europa og i USA. De har sett mulighetene for å skape store industrier i hjemlandet. Den økte kompetansen har også gjort at produksjonskvaliteten har økt svært mye de siste åra, sier Nygaard.

– En sydame er allsidig og nøye

Symaskinene durer fortsatt i fabrikklokalene på Dokka. Snart blir nok lyden av klipping og sikksakksøm svakere. Fra midten av mars blir det bare igjen 11 ansatte, og den store hallen vil trolig føles enda større.

Jorunn har vært forberedt på denne utviklinga lenge.

– Jeg tror vår bedrift har klart seg såpass lenge som den har gjort fordi vi alle har tatt i et tak i produksjonshallen. Sjefene har også stått ved maskinene og pressa bukser, forteller Jorunn.

Hun synes likevel det er synd at yrket som syerske, eller sømoperatør som det gjerne kalles, snart er historie.

– En sydame må være allsidig, nøye, ha overblikk og kunne ta egne avgjørelser. Dette er viktige egenskaper. Jeg har vært i bransjen i over 40 år og synes det er trist at konfeksjonsfabrikkene legges ned i Norge, sier Jorunn.

Hun innrømmer at det er litt rart å tenke på at polske kvinner nå tar over mye av uniformsproduksjonen som K. Stormark har stått for til nå.

– Jeg har jo sett at etablering i utlandet er en nødvendighet. Men jeg må si at det er stusslig at yrket vårt blir borte, mener den erfarne tekstilarbeideren.