Toppturbarna
Foreldre tar med små barn på luftige topper og på lange dagsmarsjer i høyfjellet. Tøyer vi strikken for langt?
Juvasshytta, august 2017: Det lukter fuktig ull i bilen. Vindusviskerne går for fullt, og det er umulig å se toppen. Ungene lurer på hvor Galdhøpiggen er, vi voksne peker og forklarer. Tenker at været retter seg, dette er vel bare noen dråper! Hurra folkens, vi skal på tur! På topptur! Til Norges tak! Huska vi norgesflagg til sekken?
Vi er åtte barn, åtte foreldre og en guide. Yngstejenta, min egen datter, er fem år. Egentlig ikke gammel nok til å ta turen, men vi har booka guide gjennom et firma som lar foreldrene selv bestemme når ungene er klare. Jeg tror hun er klar. Hun har gått lenger enn dette. Dessuten vil jeg gjerne få tatt det fine bildet på toppen. Se hva vi klarte!
Det er 700 høydemeter til toppen, og vi skal krysse en bre. Styggebreen. Det blir en fin opplevelse for ungene. Tror jeg.
Baby på topptur
På Gjendesheim turisthytte i Jotunheimen huser de hvert år tusenvis av folk som kommer for å oppleve den norske fjellheimen. Besseggen er det naturlige målet for mange, der den ruver med sine bratte stup ned mot smaragdgrønne Gjende.
Alle typer folk går turen, både de svært fjellvante som løper over på en time og et kvarter, de mer folkelige som bruker 6-8 timer (angitt som normaltid), og atter andre som bruker lenger tid, 10 timer eller mer.
Mange går turen med barn og barnebarn. Enkelte tar med seg babyer og småbarn i bæresele eller meis på den 13 kilometer lange turen, som hovedsaklig går gjennom stein og ur.
I fjor gikk 60.000 ruta fra Memurubu til Gjendesheim. Emneknaggen #besseggen har over 55.000 innlegg på Instagram.
Marius Haugaløkken er vert på Gjendesheim, og han forteller at de fleste som kommer ned fra Besseggen, er glade og fornøyde etter en flott fjellopplevelse.
Men ikke alle. Noen går på en smell, de visste ikke at turen var så lang. Har for lite trening med lange turer. Andre får høydeskrekk og må hjelpes ned. Atter andre går tom for mat og drikke, har for lite klær, blir overrasket av uvær, blir kalde og våte.
Hytteverten forteller at han ser turfølger med barn som kommer ned til Gjendesheim sent på kvelden, kanskje det har blitt natt. De har vært ti timer på tur, ofte mer. Noen har grått, andre er oppgitte, slitne og lei seg.
Han forteller at han selv måtte løpe opp, tidlig en morgen, for å bære ned en sjuåring fra fjellet. Barnet og mora var ikke så langt unna Gjendesheim, men det hadde stoppet seg helt for barnet, som var utslitt.
Da han var vert på Rondvassbu i Rondane, ble han vitne til at ei mor med bæremeis på ryggen sprang for å rekke båten over Rondvatnet. Hun snublet og datt framover. Ut falt også ungen, som fløy ut av meisen og sklei på mage og ansikt bortover grusen.
– Det var et stygt eksempel. Skal du bruke bæremeis, skal du ikke falle, sier Marius Haugaløkken.
Noen av historiene jeg får høre fra andre hytteverter, kunne endt enda verre.
Utslitte, sultne og kalde barn
I 2017 var politiet involvert i åtte redningsaksjoner på Besseggen, akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) var med på 21 oppdrag. Samme år ble Besseggenpatrulja oppretta, med kjentmenn som går over eggen for å hjelpe folk FØR det oppstår en mer prekær situasjon som vil kreve en større redningsaksjon.
Hittil i sommer har Besseggenpatruljen hatt 22 hjelpeoppdrag på turen, 7 av dem har involvert barn. Det er både utlendinger og nordmenn som får behov for hjelp.
Daglig leder i Gjendeguiden Ørjan Venås, som administrerer Besseggenpatruljen, forteller om flere sterke møter med barn i fjellet. Det er snakk om barn som enten er utslitt, sultne, kalde eller redde. I flere av tilfellene har foreldrene selv fått problemer, for eksempel med høydeskrekk. De klarer verken å ta vare på seg selv eller barnet.
Ved et tilfelle fikk patruljen beskjed fra politiet om å bistå en sliten familie som satt oppe på fjellet. Mor, to barn og en hund. Nedkjølte, våte og kalde. Gråtende. På eggen hadde en av ungene begynt å hyperventilere av høydeskrekk.
De klarte å ta seg ned fra selve eggen for egen maskin, men var totalt utkjørt da Venås møtte dem, ikke minst på grunn av for lite mat. Da redningsmannen endelig kom fram, etter å ha gått mange kilometer, ble han møtt av spørsmålet hvorfor det tok så lang tid før han kom.
Ved et annet tilfelle møtte han en 9-åring som kom gående alene ned den kvasse eggen. Flere hundre meter lenger bak kom storebroren på 11. Først en halvtime senere møtte han foreldrene, med et tredje barn mellom seg.
– Jeg har tenkt at enkelte av tilfellene vi støter på her burde vært rapportert til barnevernet. Men vi spør ikke om navn og nummer på dem vi hjelper. Når jeg har vært skikkelig bekymra, har jeg rapportert videre til politiet, forteller Ørjan Venås, daglig leder i Gjendeguiden.
Nærmer oss breen
Vi snirkler oss oppover steinura på Juvplatået. Regnet pisker i ansiktet, og allerede etter rundt 100 meter spør en av ungene om det er langt igjen til Galdhøpiggen.
– Kom igjen, dette klarer vi! Jeg har mye sjokolade i sekken, er det noen som vil ha? Og kanskje vi skal vi se etter de røde T'ene? Hva med en liten gjettelek ved hver varde?
Vi foreldrene bytter på, slik at vi går med noen av de andre i gruppa sitt barn. Tenker at det kan virke motiverende. Bare vi kommer oss over breen, da ser vi jo turmålet! Da vil nok ungene sprette opp den siste steinura.
Et av barna begynner å gråte. Det er vått og ekkelt, steinene er glatte. Faren forsøker å ta på barnet mere klær, votter, lue og en ekstra genser under regnjakka. Men det regner i ett sett, og det går smått framover, så det er vanskelig å holde ungene varme. Jeg forsøker med varm saft fra termosen. Det hjelper litt. Litt foran oss tripper guiden og noen av de større barna utålmodig.
Med meis og sele over Besseggen
På Facebook finner jeg fram til Ida Amble Ruge og Martin Ruge. Ekteparet har nylig flyttet til Dombås, Idas hjemsted. Sist helg teltet de i området med sine to barn på seks måneder og tre år.
Været var av det eksemplariske slaget, og dermed kom lysten til å gå over Besseggen, alle sammen. Til «hverdags» går de først og fremst korte turer med ungene, så denne turen ville bli et unntak.
– Jeg var veldig usikker, men Martin hadde gått turen flere ganger. Han var trygg på at det ville gå bra, og siden det var meldt så fint vær, tenkte vi at vi ville forsøke, forteller Ida.
Selv om værmeldingen var bortimot perfekt, pakket de sekken full av nødvendig utstyr som varme klær, førstehjelpsutstyr, vindsekk og mat og drikke.
Både hun og mannen jobber med kommunikasjon og reiseliv, og de filmet og tok bilder underveis på turen. Planen er å lage en informasjonsfilm for destinasjonsselskapet Nasjonalparkriket Reiseliv, der Martin jobber, om å gå Besseggen med barn.
Paret er i god form, og visste at de ville klare turen rent fysisk.
– Det gikk fint med oss, men denne turen er ikke for alle. Vi er fjellvante, og treåringen har vært mye på tur allerede. Det var også meldt vindstille denne dagen. Dersom det bare var meldt noen sekundmeter sterkere vind, ville vi droppa det, forteller Ida.
Hun fikk seg likevel en støkk da de var vel nede og satt og koste seg med burger på kiosken ved Gjendesheim. Det tårnet seg opp med mørke skyer lenger sør, og det begynte å tordne og lyne.
– Tenk om det været hadde kommet da vi var på fjellet, da hadde jeg blitt ordentlig bekymra. For der er det ingen plasser å gjemme seg , sier hun.
Til Galdhøpiggen på ski - med baby
Jeg ringer rundt til flere av folka som jobber ved eller på de mest kjente fjellturene i Norge. På Juvasshytta, der mange starter turen til Galdhøpiggen, spør jeg vert Silje Vole om de får forespørsler fra foreldre som ønsker å ta med seg små barn til toppen.
Hun forteller at mange spør om småsøsken på 5-6 år kan være med, andre om enda yngre barn. Noen spør om bæremeis med ett- og toåringer er greit.
– Det har økt på med forespørsler om små barn de siste åra. Vi sier nei til alle. Man må være 7 år for å delta. Man skal krysse en bre, og du må være i stand til å gå hele turen selv, forteller hun.
Hun sier at noen velger å gå turen på egen hånd. Et av de verste eksemplene hun har sett, var ei mor med tre barn. De hadde knytta sammen gensere som utgjorde et slags tau, som ungene gikk og holdt i over breen.
Vole sier at de også ser folk legge i vei på vårskitur til Galdhøpiggen, med bæresele med baby i foran på magen.
Hun forteller at dersom du detter i en bresprekk, eller i den bratte steinura med en baby i bæresele, kan det være fatalt for barnet. Det er glatt, bratt og utsatt.
– Vi forsøker å stoppe folk, få dem til å tenke. Men mange har allerede bestemt seg for å nå toppen med barnet. Vi er skremt over utviklingen, sier hun.
Får skrekken av bre-skilt
Vi når kanten av Styggebreen etter nesten to timer på tur. Herfra kan man på en finværsdag se hele ruta opp mot toppen av Norges tak på 2469 meter over havet. Normaltiden hit, er én time.
Det er enda våtere på breen enn i steinura, for vannet samler seg i store pytter. Guiden binder oss inn i tauet. Regelen er at det alltid skal være en voksen på hver side av barnet, i tilfelle det skulle falle i en sprekk.
Et par av ungene er tydelig skeptiske. Min egen femåring får øye på skiltet som er satt opp ved breen. Det viser en tegning av en mann som har falt med hodet først ned i en bresprekk. Da holder det for den vesle jenta. Dette vil hun slett ikke være med på.
Jeg banner innvendig fordi jeg hadde glemt disse skiltene, dette kunne vi jo ha snakket om på forhånd. Jeg forsøker å forklare at det bare er en tegning, at det ikke vil skje, og at hvis man faller i en sprekk vil man uansett ikke falle med hodet først, fordi vi har på oss sele på brystet. Men det hjelper lite. Jeg lokker og lirker, forteller at det sjelden er noen som faller gjennom, og at det bare er et kort, kort stykke over breen. Hun virker ikke overbevist, men tørker tårene når et annet barn og jeg tar henne i hånden.
Skjelvende ettåring på Trolltunga
Én redningsaksjon med små barn i norske fjell står ekstra tydelig fram for ettertida. Det skjedde på den populære fjellturen Trolltunga i Odda i Hardanger i 2016.
«Turen kunne blitt fatal for ei britisk kvinne og hennar eitt år gamle son. – Guten var heilt bleik, byrja å bli blå og skalv, fortel Røde Kors om redningsaksjonen,» står det i ingressen på NRK-artikkelen fra 25.08.16.
Knut Atle Øyre, områdeleder for Røde Kors for indre Hardanger, husker hendelsen godt.
– Vi fikk telefon fra AMK som ønsket at vi bistod en mor med en ettåring i bæremeis. De hadde vært på Trolltunga, og fikk problemer på returen. Barnet begynte å bli nedkjølt, forteller Øyre.
Han sier at moren hadde fått hjelp av noen norske damer, som hadde alarmert videre. Synet som møtte Røde Kors-mannskapet gjorde inntrykk. Ettåringen skalv, var matt og trøtt, og begynte å bli blå. Han var ikke kledd for turen.
– Mora var også nedkjølt. Hun var så fortvila. Hun trodde ikke turen var så lang, forklarer Øyre.
Hendelsen har tydeligvis satt en støkk i folk, tror Øyre, for etter denne hendelsen har det ikke vært hendelser med redning av små barn på Trolltunga.
Det hender fortsatt at det kommer utlendinger med barn i bæremeis, men svært sjelden nordmenn. På turen til Trolltunga er det også egne fjellvakter, døgnet rundt, som advarer, hjelper og bistår turgåere.
Alle som kommer med små barn får kraftige advarsler mot å fortsette.
Ettåringen som Øyre var med på å redde, ble frakta til Haugesund sykehus for observasjon over natta. Dagen etter ble han skrevet ut.
Mads Gilbert: Dropp «voksentoppturen»
Mads Gilbert, klinikkoverlege, akuttmedisinsk klinikk ved Universitetssykehuset Nord-Norge, sier at det først og fremst er overveldende positivt at folk tar med ungene sine ute på tur.
Samtidig mener han at dette må innebære at foreldrene legger vekk egne ambisjoner for selve turen.
– Det sier seg i grunnen selv at bratte og utsatte «voksen-toppturer» må legges vekk. Disse får heller foreldrene gå på egenhånd, sier Gilbert.
Han forklarer at utover selve risikoen for fall, blir barn både raskere nedkjølt og opphetet enn voksne.
– Dette må man ta høyde for før man legger ut på tur. Når det er sagt er det flott for barn å bli båret på ryggen eller magen til foreldrene, flere burde ta med barna sine ut på denne måten. Men legg opp turen slik at den er sikker og trygg, sier Gilbert.
Cecilie Skog: – Sats på nærturen
Fjellklatrer, ekspedisjonsfarer og eventyrer Cecilie Skog er kjent for sine turer til Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen. Nå, derimot, er det nærturer som gjelder, med døtrene Vega (3) og Vilja (4,5).
– Det viktiste er at ungene har en god opplevelse, at de har det gøy ute. Da får de lyst til å være mer på tur, sier Cecilie Skog, som først og framhever turen gjennom skogen på vei til og fra barnehagen.
Den vesle turen kan ta alt fra 12 til 45 minutter, avhengig av hva de finner underveis, og hva de har tid til.
Skog forteller at hun av og til får spørsmål som «hvordan kan jeg motivere sønnen min til å gå langt». Da svarer hun: «Hvorfor i all verden skal han gå langt»?
– Barn blir sjelden motivert av å skulle gå lange avstander. De er derimot mestere på å være til stede med det de holder på med, studere frosker og maur og plukke blomster. Der har vi voksne mye å lære!
Samtidig legger Skog vekt på at ungene skal se at de voksne har det gøy, at de blir gira, og at man viser dem det man er glad i å gjøre selv. Cecilie liker å klatre, og tar gjerne jentene med til klatrefeltet. Der kan de klatre, alle sammen. Men jentene går raskere lei enn de voksne, og da kan foreldrene boltre seg mens ungene leker med tau, slynger eller kongler nede på bakken.
Ekspedisjonsfareren sier at de sjelden tar med ungene på telttur, men at det skjer innimellom. Men da må motivasjonen være på plass.
– Det blir fort en stor stabel med bæsjebleier, og er egentlig ganske slitsomt for alle. Men vi har snakka om at vi må ta en telttur igjen snart, ler hun.
Snuoperasjon på breen
Vi begynner å rusle innover breen. Det går enda saktere enn i steinura, fordi alle må gå i nøyaktig samme tempo som guiden, som går først i taulaget. Da blir det de korteste beina som bestemmer farten. Jeg går bak femåringen, som strever seg fram i den løse snøen.
Så skjer det et eller annet lenger framme i tauet. Jeg hører gråt. Det sprer seg til flere barn. Voksne som blir litt strenge i stemmen.
Taulaget stopper opp. Plutselig kommer guiden bakover. Han sier at vi må snu. At det har gått for sakte, og at noen av barna ikke er klare for hele turen. At det kommer til å bli kveld før vi kommer ned igjen.
Jeg blir helt matt. Kjenner at jeg har brukt masse krefter på å overtale, motivere og blidgjøre. Guiden sier at vi kan få en tur i istunnelen nede ved Juvasshytta som kompensasjon. De minste barna smiler. Jeg kjenner skuffelsen i hele kroppen. Ikke noe bilde på toppen. Ingen jublende gjeng på Norges tak.
Jeg er skuffa og sur. Vi skulle stått på toppen nå! Gjengen går litt spredt nedover. Litt matte voksne, noen skuffa barn, noen veldig letta barn.
Vi går til bilen for å skifte. Da jeg tar av femåringen de klissvåte goretex-skoa hennes, som ikke klarte å holde den norske fjellsommeren ute, kommer den dårlige samvittigheten. For ut av skoa heller jeg en liten innsjø. Genseren hennes er våt opp til albuen. Heldigvis har den hjemmehekla ull-lua holdt ørene og hodet varmt.
Etter turen blir det en diskusjon mellom oss foreldrene om avgjørelsen til guiden. At vi kjente på at vi hadde brukt så mye krefter på å overtale, at noen av de største barna ble skuffa over å måtte snu. At noen burde få fortsatt til toppen.
Jeg ringer til lederen for firmaet og forteller hva vi tenker. Han sier at de alltid snur tidlig på bre-etappen dersom de ser at de minste barna i en gruppe ikke vil klare turen. Jeg blir enda flauere. Kjenner at jeg på det tidspunktet vi snudde var villig til å gå på toppen, uten å ta innover meg at datteren min var kald og våt. At hun ville fått dårlige minner fra denne turen. At jeg trengte en guide for å fortelle meg at det var rett å snu.
PS 1: Hovedbildet i denne saken er tatt ved Gjendebu i Jotunheimen sommeren 2018. Vi hadde med Jakob, 6 mnd, i bæresele til den vesle toppen Gjendetunga, en times gange opp fra hytta. Vi valgte å ha lange pauser i lyngen, slik at Jakob skulle få kravle rundt. De to jentene våre syntes turen var passe lang, og at det var fint med sol og kuer og fine steiner å klatre på.
PS 2: I år ble det ferie på 0 meter over havet på familien vår.