Livet med Tsjernobyl

– Denne er rundt ei uke gammel, sier Randi Ødegården, arvtaker på en liten gard i fjellbyda Vang, 700 meter over havet.

Hun løfter opp en bustete, grå killing, som gjerne vil bli klødd på hodet.

Om få måneder skal dyra på stølen, lenger oppe på fjellet. Der skal de beite av det man skulle tro var verdens reineste og beste utmarksfor.

Sannheten er dessverre ikke slik. For for tretti år siden sto vinden og regnet akkurat slik til at deres fjellområde ble svært hardt ramma av den største kjernekraftulykka noensinne, Tsjernobyl-ulykka.

Faktisk var værforholdene slik at Norge var det landet utenom daværende Sovjetunionen som fikk mest av det farlige nedfallet.

Store mengder av det radioaktive stoffet cesium regnet ned over Valdres, Jotunheimen, Nord-Trøndelag og Nordland. Cesium er sent nedbrytbart, og er i jorda i disse områdene fortsatt. Derfra blir det tatt opp av planter og sopp, som igjen blir spist av sau, rein og andre beitedyr.

– Det er rare greier, at det skulle komme ned akkurat her. Vi tenkte jo liksom ikke at det skulle ramme oss, sier Andris Ødegården, far til Randi.

Fikk vite via værmeldinga

Han og samboer Kari Hagaseth husker godt ulykkesåret 1986, og at de først fikk vite om det radioaktive nedfallet via værmeldinga.

– Det skjedde jo om våren, og utover sommeren og høsten ble det satt i gang målinger for å sjekke hvordan dette påvirka beitet til dyra våre. Vi fikk god hjelp av Statens Næringsmiddeltilsyn, som det het den gangen, forklarer Andris og Kari.

Både Andris og Kari har hele tiden klart å livnære seg på gården uten annen jobb ved siden av. I 1986 hadde de små barn og mye å henge fingrene i. Med det radioaktive nedfallet fikk de en totalt uventa bekymring, og det viste seg at det ble mye ekstra arbeid.

De vurderte likevel aldri å slutte med matproduksjon, på tross av den radioaktive jorda.

– Nei, det vurderte vi aldri, sier Andris kontant. Han er sjette generasjon i slekta som driver garden.

Det ble klart at det radioaktive nedfallet først og fremst hadde kommet på stølen, men at gården hjemme gikk fri. Dermed kunne dyra fôres ned ved sesongslutt på fôr fra gården.

Nedfôring kan foregå på flere måter, blant annet ved å gi dyra fôr som ikke har radioaktivt innhold. Hvor lenge dette foregår, kommer an på nivået av becquerel.

– Det ble satt grenser for hvor mye becquerel som kunne tillates i kjøtt og melk. For vår del, som produserer melk som skal brukes til ysting, ble dette en spesiell utfordring. I osten blir melka veldig konsentrert, forklarer Kari.

Ingen informasjon fra Sovjet

Lavrans Skuterud, opprinnelig fra Vinstra i Gudbrandsdalen, er seniorforsker ved Statens strålevern. Han har jobba i 25 år med konsekvensene av Tsjernobyl-ulykka.

– Jeg var ungdom på åttitallet, og fikk bokstavelig talt det radioaktive nedfallet i hodet. Vi målte det faktisk i fysikktimene på videregående, sier Skuterud om hvorfor han ble så interessert i ulykka.

Han forteller at det ikke kom noe informasjon fra Sovjetunionen etter ulykka, men at eksplosjonen ble oppdaga i Sverige, på kjernekraftverket der.

– Nedfallet kom over Skandinavia 28.–29. april, men brannen varte i ti dager. Derfor varierte nedfallet med luftstrømmene disse dagene, forteller han.

Det radioaktive stoffet la seg over planter, vekster og vann. Fjellområdene i Sør- og Midt-Norge fikk det meste, særlig Valdres, Gudbrandsdalen og områder i Trøndelag og ved Børgefjell.

– Det var ikke noe måleutstyr rundt i landet, så det ble satt i gang en spontanaksjon fra Statens strålevern. Det ble samlet inn snø- og nedbørsprøver, og de jobbet døgnet rundt. Det fantes ingen beredskap på dette, forteller Skuterud.

– Hvor mye visste folk om skadevirkningene?

– Det har vært kjent lenge at stråling i store doser var skadelig. Både etter hundre års forskning på radioaktivitet, og ikke minst etter atomprøvesprengningene på 50- og 60-tallet, forklarer Skuterud.

Heldigvis var det ikke så høye doser i Norge at det ble panikk, selv om det var en viss usikkerhet blant folk flest. For eksempel var det mye fokus på radioaktiv jod. Og i årene etter ulykken har det blitt mange tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft hos barn i Ukraina, Hviterussland og Sovjet .

Beiter direkte på forurensa planter

Det var likevel bøndene og reindriftsnæringa som fikk merke ulykka hardest på kroppen, fordi dyra beita direkte av plantene som ble forurenset av nedfallet og som senere tok opp cesiumet fra jorda.

Skuterud regner med at mange av bøndene må leve med nedforing i 20–30 år til, spesielt i gode soppår.

– Slik det er nå, varierer det stort fra år til år. I 2015 derimot var en det kald sommer, og bare tre bønder i Valdres hadde nedforing, sier han.

I 2014 var det motsatt, en varm sommer gjorde at vekster som sopp hadde ekstra gode vekstvilkår, og dermed trakk opp mye cesium fra grunnen. Nedfallet ligger i jorda, og planter, sopp og andre vekster suger det opp. Spesielt lagres mye i rimsoppen.

Arnfinn Beito er leder i Oppland sau og geit, og han forklarer at det i 2014 var hele 209 besetninger i Oppland som ble kontrollert for becquerel-nivå.

– Av disse ble 112 pålagt nedforing, forklarer han.

Beito har vært ledet organisasjonen av saue- og geitebønder i fylket i tre år, og han sier at det stadig tilbakevendende temaet om radioaktivitet i melk og kjøtt krever mye innsats fra bøndene.

– Det vi arbeider med nå, er å få opp satsen på tilbakebetaling for nedforing. Dette er kostbart for bøndene, fordi det krever mye tid og ekstraarbeid. I dag får bøndene som må fôre ned dyr seks kroner per dyr per dag, og det har kun vært én justering på dette siden 1986, forklarer han.

– Rart at det skulle lande her

At Tsjernobyl-ulykka skulle ramme akkurat nærområdet til familien Ødegården, der man i århundrer har brukt utmarka for å ha nok for til dyra, føltes rart og uvirkelig. Mye arbeid ble det også.

– Vi måtte blant annet samle inn dyra to ganger i løpet av sesongen. Ikke bare om høsten, men også en ekstra gang midt på sommeren, for å gi dem vomtabletter med berlinerblått, forteller Andris.

I tillegg måtte de ha ekstra fôr fra garden, til nedfôring om høsten.

Akkurat det med å være matprodusent når dyra dine beiter på et område med mye radioaktivt nedfall, har likevel vært en utfordring.

– Det var vel en del skepsis ute og gikk, det var det nok. Men det tror jeg har gått over, sier Kari.

Familien sitter på mye kunnskap etter tretti år med Tsjernobyl-erfaring, og er blant annet med på et prosjekt med Statens strålevern der man sjekker effekten av et tiltak mot forurensning i kjøtt og melk.

Målet er å sammenligne bequerelnivået i melka til geiter som får kraftfor med berlinerblått, med ei kontrollgruppe som får vanlig kraftfôr.

I tillegg blir de stadig vekk invitert på konferanser for å fortelle om sine erfaringer. For eksempel var Kari i Japan etter ulykka i Fukushima for fem år siden.

– Det var en interessant tur, men det kom også tydelig fram at det er forskjeller på hvordan vi ser på dette med stråling. I Japan ville de helst ta vekk jordlaget med radioaktivitet helt, de stuer det bort i store sekker. Men i Norge er det nedfôring av beitedyr som gjelder, forklarer hun.

Vokst opp med Tsjernobyl-arven

Randi ser ikke mørkt på å ta over garden, selv om det fortsatt følger litt ekstraarbeid med.

– Jeg er født i 1988, og er vokst opp med at det er slik. Jeg kan ikke huske noe annet, sier hun, og klør et par geiter på hodet.

Hun legger likevel til at det er en viss spenning knytta til sauesankinga hvert eneste år. Hvis naboen får svaret på nedforingstida for sine dyr først, for eksempel nedforing i seks uker, er det arbeid i vente.

– Ja da har vi mest sannsynlig en jobb å gjøre, vi også, smiler hun skrått, før hun viser vei ut i den skarpe vårsola.