Pakningsløp
Foto: Frode Meskau / NRK

– Jeg klarte alltid mer enn jeg trodde

– Den følelsen man sitter igjen med etter å ha gått og hata og grini, men allikevel klart det, var verdt alt, sier Johanne.

Smilet avdekker en rekke hvite tenner. Latteren sitter løst og hadde du møtt den 19 år gamle jenta på gata hadde det vært vanskelig å forestille seg at hun lett kunne gitt deg en skikkelig omgang juling.

– Jeg ble godt trent i løpet av året, men slutter man å trene så forsvinner musklene. Det jeg sitter igjen med er hvor sterk jeg har blitt i hodet. Det vil jeg ta med meg for resten av livet, sier Johanne.

Flere hundre jenter søkte om å bli en del av Forsvarets spesialkommandos jentetropp – Jegertroppen i 2015. 60 jenter ble plukket ut til å være rekrutter, 14 ble tatt ut til å være med i troppen. Johanne er en av de 11 som fullførte.

– Hvis jeg hadde fått lov, hadde jeg nok vært på opptak hvert eneste år, til jeg ikke klarer å gå mer. Jeg har aldri hatt det så bra noen gang, sier 19-åringen.

Johanne og de andre jentene vil etter hvert kunne bli satt til hemmelige etterretningsoppdrag i felt. Derfor kan vi ikke bruke fulle navn, eller vise ansiktene deres.

Følte seg «mainstream»

Ole Vidar, Kaptein i Forsvarets spesialkommando (FSK), mener det året jentene har gjennomført er det tøffeste livet som kan leves av ei jente i Norge. Allikevel er Johannes dom klar:

– Jeg har aldri hatt det så bra noen gang!

Johanne er blid, positiv, motivert og lærevillig. Hun er rakrygget og sier det hun mener. Men ifølge henne selv, har det ikke alltid vært slik.

– Da jeg kom inn i troppen var jeg veldig usikker, sier hun.

19-åringen kom rett fra skolen da hun begynte i Forsvaret. Hun forteller at hun ikke følte at hun kunne være seg selv mens hun gikk på skolen. Hun gikk kledd som «alle» andre, sminket seg som de andre og oppførte seg som de andre.

– Jeg følte at jeg ikke kunne drite meg ut og var vant til å følge strømmen, men her har jeg funnet min rolle i gjengen. Etter hvert har jeg blitt veldig trygg på hvem jeg er, sier hun og smiler.

– Her er det ingen som dømmer meg uansett hvordan jeg er. Om jeg sminker meg eller ikke. Alle er åpne, og det er alltid noen som er rarere enn deg, sier hun og ler.

Jentene i jegertroppen vekkes og kjøres hardt gjennom ulike øvelser

Mini-monster er en øvelse som kommer uventet på jentene i troppen.

Gjør hverandre gode

Det er fredag ettermiddag og jentene har hatt ei lang uke. Men før de kan ta helg, skal de springe 15 kilometer, på under 75 minutter. Med oppakning. Johanne er den første som kommer til syne ved vendingspunktet halvveis.

– Har du litt vann, spør hun troppsassistenten som står der.

Så lenge man vil nok og ikke gir opp, så får men til det meste. Det tror jeg er god livserfaring.

Johanne etter ett år i FSK

Hun langer ut, har tidspress og vet hun kan ryke ut av troppen, hvis hun ikke klarer kravene. Hun tar en slurk av koppen, snur seg for å løpe tilbake og møter Juni, som ligger rett bak.

De er slitne, men kommer med en oppmuntrende hilsen til hverandre. Selv om de er i konkurranse, står de sammen.

Tidligere forskning har vist at jenter som går inn i Forsvaret har hatt et ønske om å være «en av gutta» og tidvis vært fiendtlige mot hverandre. I FSK er det ikke slik.

– Det blir skapt et rom for å være jente i en råtøff tjeneste, sier Nina Rones, som har forsket på jegerprosjektet i FSK.

Det har ført til at jentene i Jegertroppen ser på hverandre som en ressurser – ikke som konkurrenter. Alle er avhengige av hverandre for å komme lengst mulig.

Kaptein Ole Vidar

Kaptein i Forsvarets Spesialkommando, Ole Vidar, sier at den kvinnelige jegertroppen er den tøffeste utdanningen de har for kvinner i Forsvaret.

Foto: Frode Meskau / NRK

– Under opptaket så sier det seg selv, at de som er sta jævler de kommer seg gjennom, for de gir seg ikke, sier Johanne.

Konkurranseinstinktet må være til stede for å være bedre enn de andre og Johanne har definitivt en god dose både konkurranseinstinkt og stahet. Men etter hvert var det andre behov som meldte seg.

– Jeg skjønte at hvis jeg skulle få det til, så må jeg faktisk samarbeide med de andre. Når man er så få, og det er så mange arbeidsoppgaver, så da trenger man alle på et lag. Jeg forsto ikke dette selv heller, før jeg begynte å jobbe med jentene, sier hun.

Den store endringen

Med full konsentrasjon og en stor dose selvtillit, går Johanne inn i et murhus på en av forsvarets skytebaner på Rena. I hendene har hun en C8 angrepsrifle, fulladet med skarpe skudd. I hylsteret sitter en ladd Glock P80, med magasinet fullt av kuler.

Hun har gått gjennom en stor forandring siden rekruttperioden. Og selv om hun har fått både bredere skuldre og en tydelig trent rygg, er det de psykiske endringene som er tydeligst.

– Mamma sier at hun aldri har sett meg så «lik meg selv» som jeg er nå. Jeg føler jeg har lært meg selv å kjenne på en ny måte, sier hun.

Noe hun også har merket når hun er sammen med vennene fra tida før FSK.

– Jeg var hjemme på perm og jentene baksnakket en person. Men jeg merket at det ikke var interessant lenger – det å rakke ned på andre. Det gikk det opp for meg, at jeg hadde vokst litt fra dem det siste året. Jeg hadde lært mer om meg selv, og blitt tryggere.

Og den tryggheten sporer hun tilbake til samholdet med de andre jentene og at de lærte å være tydelige med hverandre.

– I Forsvaret lærer vi å si ting til hverandre med en gang, i stedet for å gå og gnage på ting. Slik blir også psyken bygget opp, og jeg tør være meg selv, uten å tenke på hva de andre i venneflokken mener om det.

Tilbakemeldingene har gjort at 19-åringen i løpet av året har blitt kjent med sine svake sider, og hva hun må jobbe videre med.

– Nå er jeg veldig klar over hva jeg er god på og hva jeg er dårlig på. Den kulturen har jeg aldri vært borti før. Det er ikke slik at man går og gir direkte tilbakemeldinger til venninnene sine om ting de er skikkelig dårlig på. Eller at jeg liker deg ikke når du sier sånn og sånn til meg. Men det fikk jeg i fjor, og det gjorde veldig mye med meg, sier Johanne.

Jenter for Norge

Forsvarets spesialkommando har vedtatt å fortsette prosjektet med å utdanne kvinnelige spesialsoldater. Prosjektet gikk i første omgang over tre år.

Foto: Frode Meskau / NRK

Det tøffeste året, men allikevel det beste

19-åringen forteller at det ikke var noe spesielt som drev henne til å fullføre året i Jegertroppen, men at hun bare elsket det de drev med. Når troppen fikk helgefri, gledet hun seg til å komme tilbake.

– Det var bløte soveposer, det var kaldt, det var 14 dagers lange marsjer, det var venting, du bar 60 kilo tung sekk, du frøs, og så sier du at du elsket det?

– Den følelsen man får når man kom i mål, eller hadde fått det til, den var bare helt sinnssyk. Den er vanskelig å beskrive, men den følelsen der var verdt alt, sier hun.

I løpet av året var de ute på lange øvelser, der de blant annet bedrev etterretning. De skulle observere på mål, få med seg ting som skjedde, og dra egne slutninger. De visste aldri om noen var etter dem.

– Jeg har glemt alt det jævlige. At vi gikk og hata og at jeg gikk og grein fordi jeg var så sliten. Det er følelsen av å ha fått det til jeg sitter igjen med, sier Johanne.

Hun legger til:

– Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at «dette skal du gjennom», så hadde jeg sikkert tenkt at dette kommer jeg ikke til å klare. Men så har jeg gjort det, og man blir utrolig stolt av seg selv og de man jobber sammen med.

Jenter i jegertroppen trener på nærkamp og får juling

Jentene lærer seg å forsvare seg med både våpen, og nærkamp.

– Enklere å være Johanne

– Jegertroppen var et utrolig bra år. Jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde kommet meg gjennom det året, hvis ikke det hadde vært for alle de andre jentene, sier Johanne.

Hun og sju andre av jentene NRK har fulgt, fortsetter livet i uniform. Planen hennes var egentlig å gå befalsskolen, men hun fikk ikke vært med på opptaket på grunn av sykdom og er nå i tjeneste i militærleiren på Skjold.

Hun tror ikke hun kommer til å søke befalsskolen på nytt, men ønsker seg ei framtid i Forsvaret.

– De verdiene jeg fikk i Jegertroppen vil jeg uansett alltid ha med meg. Å være motivert, positiv og ydmyk, er ikke noe som plutselig forsvinner. Nå føler jeg meg mye tryggere på den jeg er og det gjør det mye enklere å være Johanne, sier hun og blotter de hvite tennene.

Jenter for Norge

Jentene trener med skarpe skudd, for at øvelsene skal bli så realistisk som mulig.

Foto: Frode Meskau / NRK

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost