Alle vet at dette er tøys

Alle involverte vet at denne filmen er tøys. Jason Momoa vet det. Jack Black vet det. Regissør Jared Hess vet det.

Og så lenge alle er enige om premissene for det de lager, kan resultatet ha fornøyelige kvaliteter.

«En Minecraft-film» har også noen lattermilde høydepunkter, men akkurat hvor gøy filmen er, kommer nok an på hvor opptatt man er av dataspillet den er basert på.

Potensialet er enormt, da vi snakker om tidenes mest solgte spill (300 millioner kopier) og 170 millioner aktive spillere per måned i 2024 (Wikipedia). Det er nok ikke like gøy og tilfredsstillende å se filmen som det er å spille det faktiske spillet.

Man får heller ikke den samme umiddelbare prestasjonsfølelsen av å henge med til rulleteksten som når man har bygget sin egen arkitektonisk tvilsomme «Minecraft»-festning. «En Minecraft-film» vil more fansen, men ikke så mange andre.

Blir sugd inn i «Minecraft»

Det finnes en historie her, men den er flortynn og nærmest vektløs. Få av figurene har dypere personlighet enn hvilken som helst pikselert figur i det kubiske Minecraft-spillet, og skuespillet er dessverre av svært vekslende kvalitet.

Heldigvis holder Jason Momoa en ironisk avstand til det hele som en genuint morsom figur jeg gjerne skulle sett mer av i en annen film.

Han spiller Garrett «The Garbage Man» Garrison, som var kongen av Chuglass i Idaho da han vant et spillmesterskap i 1989 (og kunne vært en av de virkelige figurene i den fantastiske dokumentaren «King of Kong: A Fistful of Quarters» fra 2008).

Nå driver Garrett en retrospillbutikk i samme by, tuftet på sine gamle bedrifter, og virker å henge igjen i epoken der han «peaket».

På mystisk vis blir han imidlertid sugd inn i «Minecraft»-spillet (som tydeligvis er helt ukjent i dette universet) sammen med de nyinnflyttede søsknene Natalie (Emma Myers) og Henry (Sebastian Hansen) og megleren Dawn (Danielle Brooks).

Skriker etter råere humor

For å komme seg ut igjen, må de lære og mestre spillet, og får hjelp fra den mest kjente figuren i «Minecraft». Steve (Jack Black) har levd i spillet helt siden 1980-tallet, men har lenge vært holdt fanget av onde Malgosha (stemmelagt av Rachel House).

Hun hersker i den mørke underverdenen Nether, og har skumle planer om å beseire spillets Oververden. Nå må menneskene forhindre at det skjer, samtidig som de må finne gjenstandene «Orb of Dominance» og «Earth Crystal», som de trenger for å komme seg hjem.

Filmen har også en unødvendig sidehistorie i den virkelige verden, der viserektoren på søsknenes skole, Marlene (Jennifer Coolidge), møter en landsbyboer som forviller seg ut av Oververden gjennom en åpen portal.

Både denne og andre historietråder nærmest skriker etter råere humor, men man får ha forståelse for at filmen forholder seg til et yngre kinopublikum.

Heldigvis viser altså Jason Momoa sitt komiske talent, mens Jack Black «jackblacker» seg gjennom historien som bare han kan, selv om det kan virke som om han går på autopilot.

Underholder på et overfladisk nivå

«En Minecraft-film» gjenskaper spillets univers i en langt mer detaljert form ved hjelp av digital animasjon, men beholder dets formmessige særegenheter og karakteristiske miljøskildringer.

Regissør Jared Hess er kjent for komedier som «Napoleon Dynamite» (2004), «Nacho Libre» (2006) og «Masterminds» (2015), og gir også denne filmen en gjennomgående lystig tone.

Det kan virke som om han erkjenner tåpeligheten av dens eksistens, som sannsynligvis er en mye smartere tilnærming enn om han hadde fortalt historien på ramme alvor.

Humoren er imidlertid ikke like skarp som i den overlegne «Lego-filmen» (2014), som fremdeles er den beste filmen basert på spill eller leketøy.

«En Minecraft-film» har likevel det nødvendigste av glimt i øyet, og om man ikke stiller med høykulturelle forventninger, har den absolutt evnen til å underholde på et overfladisk nivå.

(Denne anmeldelsen er basert på den engelske versjonen. Filmen vises også på kino med norsk tale.)