26. FEBRUAR/KYIV: Det er vanskelig å puste.

Hanna Essina gjemmer seg i bomberommet bygd under andre verdenskrig sammen med sønnen German (13) og ektemannen Sasha Essin.

I to dager har Russland angrepet Ukraina. 3000 km unna, i en bygd i Nord-Norge, blir søsteren oppdatert på sms og telefon.

En kort tur opp i dagslys er det Hanna og familien rekker før flyalarmen igjen tvinger de ned i mørket og støvet.

Kjelleren er fylt med hundrevis av mennesker som søker ly. De har strømmet til fra fem blokker på 24 etasjer, alle redde for det krigens herjinger skal bringe med seg. De er så mange at det ikke er plass til å sitte på gulvet.

Bena verker, men de prøver å holde motet oppe.

Flukten

– Vi kan ikke flykte, vi blir drept!

Sønnen er redd og gråter når han sier det, men Hanna og ektemannen har bestemt seg. Alternativet er verre, tenker de, uvitende om hvordan krigen skal utvikle seg.

En pause i bombeangrepet gjør at de bestemmer seg for å gripe sjansen.

De har 20 minutter på seg til å raske med seg ting fra leiligheten; en bukse, en genser, medisiner og Germans sneakers får plass i to små ryggsekker.

De skulle jo ikke være borte så lenge.

De kjører mot byen Lviv, vest i Ukraina.

Hjelpen

I Salangen kommune i Troms sitter ukrainsk-russiske Lena Khenriksen og følger med på nyhetene fra Ukraina. Krigen har startet. Søsteren og sønnen vil flykte, men hva kan de gjøre?

Hun og ektemannen Hendrich Henrichsen føler seg maktesløse og fortvilet. De vil gjerne hjelpe Hanna og German til Norge.

I nærheten av Lviv får Hanna og familien hjelp av frivillige og overnatter i en kirke. Madrasser er lagt utover, tett i tett. Slitne og redde bestemmer de seg for å flykte over grensen etter en uke på kirkegulvet.

På grensa til Polen tar Hanna farvel med ektemannen. Han må bli igjen å kjempe. Han som vanligvis lager flotte håndlagede sko, skal nå frakte medisinsk utstyr mellom øst og vest. Hun er redd, men prøver å trygge ektemannen. Vi kommer tilbake, sier hun, og ber han samtidig om en ting:

– Ta vare på deg selv, og ikke dø!

Hanna og German kommer seg til Krakow hvor Lena har bestilt flybilletter til Norge fra. Et land de ikke har vært i før. Et land langt nord, langt fra hjemme.

Ventetiden

10. MARS: 15 dager etter at krigen brøt ut lander Hanna og German på Torp flyplass med to små ryggsekker. Neste stopp er ankomstsenteret på Råde.

Hanna får en hvit klistrelapp på brystet med navnet sitt på. Nå er de registrert.

Så må de vente – lenge.

De er utmattet og redde. Fremmede i et ukjent land. Det ligger noen madrasser langs veggene som flyktningene kan legge seg på mens de venter, men Hanna vil ikke det. Mange har vært innom og laken blir ikke skiftet, ser hun.

Hele natta sitter hun og German på en benk i et ankomstrom. Dørene er låst, som om de ikke kan forlate stedet hvis de ønsker.

Det føles som et fengsel.

Hun er redd for det som venter dem. Øynene er tørre av utmattelse da de endelig blir registrert og blir sendt videre. Etter over 15 timer på Råde kommer de til Helsfyr Scandic i Oslo og blir innlosjert der.

Nå begynner den egentlige ventetiden.

I Sjøvegan i Salangen prøver Lena og Henrich å organisere at Hanna og sønnen kan komme til Salangen. Etter 14 år i Norge har Lena fått et nettverk i den lille bygda langt nord. Det vil gjøre det enklere for Hanna og sønnen å etablere seg i Norge, tenker hun.

Men det viser seg å ikke være enkelt.

Utallige telefoner til UDI fører til frustrasjon og oppgitthet. Sjøvegan er en liten bygd og det er kort vei til ordfører og de som bestemmer. Kommunen har gjort det klart for å ta imot Hanna og sønnen. Leilighet står klar, men UDI klarer ikke å få gjennomført registreringen.

De får heller ikke til å notere at Hanna faktisk har familie i Salangen.

To ganger ringer UDI til Hanna på Helsfyr hotell og sier hun skal flytte til et annet mottak om kort tid. En gang ringer de ved midnatt med beskjed om at hun og sønnen skal flytte til et mottak i Ulsteinvik kl 9 dagen etter.

De klarer å avverge det. For Hanna er det skremmende.

– Jeg forsto ikke hvilket sted de ville sende oss eller hvor i Norge det lå, sier Hanna om da UDI ringte.

Språkutfordringer gjør det vanskelig å holde oversikt over norske bygdenavn.

I mens holder Hanna motet oppe med å snakke med Lena på telefon, og å gå turer i Oslo.

Endelig opphold

Etter tre uker på hotell i Oslo kan de endelig søke om alternativ mottaksplass. Det vil si at de kan søke seg til en spesifikk kommune for mottaksplass der. I deres tilfelle: Salangen. Selve vedtaket om opphold i Norge, såkalt kollektiv beskyttelse som skal gis til alle ukrainske flyktninger, har enda ikke kommet.

Etter en uke tar de endelig taxi til Oslo Lufthavn Gardermoen. Påsken skal feires i en bygd med 2100 innbyggere og tvillingsøsteren.

Møte

13. APRIL: Hanna har ikke sovet mye den natten. Hanna og German har rukket å være en måned i Norge når de nå er på vei til Salangen. I bagasjehyllene på flyet ligger de to sekkene med de få klesplaggene deres. De har fått noen klær på mottaket på Helsfyr, men alt de trenger må de skaffe seg her i Norge.

Hun er lettet over at de snart skal lande.

Hvordan blir det nye livet i kalde nord for henne og sønnen?

For Hanna som er vant med en storby og for 13 år gamle German som har forlatt alle vennene sine.

De ser hverandre med en gang de kommer inn i ankomsthallen.

Klemmer, tårer og latter. Hanna, German, Lena og Lenas ektemann omfavner hverandre etter 4 år fra hverandre.

Den times lange kjøreturen fra Bardufoss til Sjøvegan føles kortere. De har så mye å snakke om. En krig ligger bak dem, inntrykk Lena ikke kan forestille seg.

Welcome

– Welcome to Salangen, sier Eirik Pedersen, fagleder for bosettingstjenesten i Salangen kommune.

I aktivitetshuset for flyktninger i Sjøvegan venter miljøterapaut Tonje Gundersen og Pedersen. De vil ha en rask prat før påske for å fortelle hva som skjer framover. Bygda bader i sol mens de tar i mot de nye innbyggerne i bygda.

– Since du don’t have a bankaccount, you will get a kronekort, sier Pedersen og overrekker Hanna et bankkort.

Det er et eget kort som kan brukes i butikker i Salangen er og er fylt med 2000 kr. Nøkkel til leiligheten blir overlevert.

Hanna og German er nesten bosatt.

– Men de trenger klær, sier Lena.

Bygda er ikke større enn at de fleste har visst at Lena har ventet på søsteren og nevøen. Bygda med det store hjertet, sier noen om Sjøvegan. De er vant med å ta imot flyktninger etter å ha hatt mottak i kommunen i mange år.

Hanna og Herman er de første ukrainske flyktningene som Salangen kommune bosetter. Nå har de vært klar i flere uker for å ta i mot flyktningene, og leilighetene står klare.

I andre etage i aktivitetsshuset finner de vinterstøvler og tursko donert fra bygdas innbyggere etter at det ble klart at kommunen skal bosette 60 ukrainske flyktninger.

– Givergleden er stor her, sier Tonje Gundersen mens hun leter i plastsekker etter riktig skostørrelse.

– Lena, kan strl 43 passe? sier hun og holder opp svarte vintersko til German.

De starter med turklær, resten finner de senere. Åpenheten i bygda er stor. Her kan Lena låse seg inn senere hvis de trenger flere klær.

Leiligheten

Et steinkast unna ligger leiligheten de har fått tildelt fra kommunen. To soverom, bad, kjøkken og stue. På kjøkkenbenken ligger kasseroller ubrukt i esker og i skuffene ligger uåpnet kjøkkenredskaper.

Alt gjort klart til at en liten familie kan bosette seg på et nytt sted.

– It’s is nice. Cosy! sier Hanna om det som blir deres hjem på ubestemt tid.

Glad, lettet og utmattet over alle inntrykkene. Nå må skap og kjøleskap fylles.

På butikken er det mange nye varer å velge mellom. Lena manøvrer Hanna mellom hyllene og forklarer på den lokale Coop-butikken.

– Det er dyrt i Norge, mener Hanna.

Noen få varer til en planlagt tur dagen etter; pølser, pølsebrød, litt melk, ost og brød blir plutselig 500 kroner i Norge.

På kvelden ringer hun ektemannen. Viser leiligheten via videotjenesten Viber. Forteller om leiligheten og bygda. Hun savner han.

For Hanna ville egentlig ikke forlate hjemlandet. Det er der hjertet hennes er.

– Men som mor må jeg beskytte barnet mitt. Derfor mener jeg det var riktig å forlate Ukraina. Han lever.

Det er fint å være her. Nær søsteren, men likevel sårt. Bekymringen over hva som skjer i Ukraina. Når kan de flytte hjem? Vil de klare å slappe av?

Venner over flere land

Hånden er aldri langt unna mamma Hanna.

–Han er redd, sier Hanna om sønnen.

Redd og lei seg over det som skjer. Redd for pappaen som er igjen i Ukraina og lei seg over å forlate venner. De er spredd over Europa, de har alle flyktet med foreldre til ulike land. Noen i Italia, noen i Polen og han i Norge. De holder kontakt via sosiale medier.

Et nytt liv venter, men det er ikke slik han ønsker det.

En ny skolehverdag venter for Herman. Han skal begynne i en klasse for flyktninger og vil forhåpentligvis lære norsk fort.

Hun er også redd for at han har traumer, og bekymrer seg for sønnen. Alt han så og hørte. Lyder en 13 år gammel gutt ikke skal bære.

Nå håper hun ro og samvær med familien skal hjelpe. En ny fremtid skal begynne.