NRK Meny
Normal

– Min kreftsykdom gir andre håp

Ida Nilsen var bare 22 år gammel da hun fikk kreftdiagnosen. Livet ble brått snudd på hodet. Kreftsyk og gravid. Redd og alene. Nå ønsker hun å gi andre den hjelpen hun selv ikke fikk.

Ida Nilsen

Ida Nilsen måtte fjerne brystet da hun fikk brystkreft i 2010. I mai skal legene rekonstruere brystet hennes.

Foto: Stian Knutsen

Utenpå ser Ida Nilsen ut som en helt vanlig 25-åring. Langt mørkt hår. Et bredt, vennlig smil. Rutete jakke. Rosa sløyfe på jakkeslaget. Sløyfen er spesiell for Ida. Under jakken har hun nemlig bare ett bryst. Ida var én av 2839 kvinner som fikk brystkreft i 2010. 22 år gammel.

– Jeg gikk veldig i kjelleren. Det første jeg tenkte, var at dette skjer ikke meg. Det er ikke mulig, sier Ida.

Positiv graviditetstest

Ida Nilsen

25 år gamle Ida Nilsen fra Vestfossen jobber i dag som kreftkoordinator i Øvre Eiker.

Foto: Heidi Elisabeth Odde / NRK

Ida var akkurat ferdig med ammingen av det første barnet sitt da hun oppdaget en kul i brystet. Hun gikk til legen, men fikk beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for. Hun skulle komme tilbake noen dager senere, hvis den ikke ble borte. Kulen ble ikke borte. Ida ble henvist til mammografi. Diagnosen var klar samme dag; brystkreft. Så spurte legen om hun var gravid. Og det var hun.

– Vi hadde planlagt et barn til - og jeg var ganske sikker på at jeg var gravid. Jeg fikk beskjed av kreftlegen om å ta en graviditetstest. Den var positiv. Jeg fikk beskjed om å ta abort så fort som mulig.

Det gikk bare noen dager før Ida var tilbake på sykehuset for å ta abort. Kreftbehandlingen måtte starte så raskt som mulig. Det sju uker gamle fosteret ville ikke overlevd.

– Det ble en dobbel sorg. Både over barnet og kreftdiagnosen. Det var kjempetøft, sier Ida.

Jeg gikk veldig i kjelleren. Det første jeg tenkte, var at dette skjer ikke meg. Det er ikke mulig, sier Ida.

brystkreftoperert

Måtte fjerne brystet

Allerede 14 dager etter at hun fikk kreftdiagnosen, startet behandlingen. Det ble mange runder med cellegift. Brystet ble fjernet. Så begynte strålebehandlingen.

– Det vanskeligste var å miste håret og ta bort brystet. Da følte jeg meg veldig kreftsyk.

Etter ett år med behandlinger var kreften borte. Det tok tid å komme til hektene igjen. Sommeren 2012 var Ida klar for å gå tilbake til arbeidslivet hun så vidt hadde rukket å starte på. En spesiell stillingsannonse vekket interessen hennes. Hjemkommunen Øvre Eiker søkte etter en kreftkoordinator.

– Jeg tenkte at dette var midt i blinken for meg, sier Ida Nilsen.

Sykepleieren Ida

Ida var nyutdannet sykepleier da hun ble syk høsten 2010. Hun hadde jobbet noen få måneder i hjemmetjenesten, og planen var å gå tilbake til den jobben. Men så åpnet det seg en ny mulighet. Hun kunne gi andre det hun selv ikke fikk.

– Jeg savnet veldig å ha noen jeg kunne snakke med utenom familien. Noen som kunne kommet med råd og veiledning, sier Ida.

I dag er Ida Nilsen en av 97 kreftkoordinatorer i Norge. Hun deler stillingen med en annen i Øvre Eiker kommune, og det er Kreftforeningen som betaler mesteparten av lønnen deres.

Liv Eli Lundeby

Seksjonssjef Liv Eli Lundeby i Kreftforeningen sier de har fått mange positive tilbakemeldinger på kreftkoordinatorene.

Foto: Kreftforeningen

– Veldig mange pasienter vet ikke hvilke offentlige tjenester og frivillige tilbud som finnes. De praktiske problemene kan bli utmattende for pasientene. En koordinator kan bidra til å skape forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende i hele sykdomsforløpet, sier Liv Eli Lundeby, seksjonssjef for levekår og rehabilitering i Kreftforeningen.

Hovedoppgaven til en kreftkoordinator er å hjelpe pasientene til å ha det best mulig i sykdomsperioden.

– Det viktigste er å være tilstede for dem som står i tøffe situasjoner. Jeg er en samtalepartner om vanskelige ting. Opplever de utfordringer eller at ting er vanskelig, kan jeg ta en telefon for dem, sier Ida.

Samtalepartner

På en benk utenfor Eikertun sykehjem i Hokksund sitter to kvinner. Aldersforskjellen er stor, men de har likevel mye til felles. En av dem er kvitt kreften, mens den andre må lære seg å leve med den.

– Det er veldig godt å ha en person som vet hva hun snakker om og som kan gi råd, sier Jorunn Garvik.

Kreftkoordinator

Jorunn Garvik ble kjent med kreftkoordinator Ida Nilsen for et halvt år siden. De møtes ofte for en god prat.

Foto: Heidi Elisabeth Odde / NRK

Hun fikk diagnosen føflekkreft i 2008. I mange år følte hun seg veldig alene.

– Jeg hadde noen samtaler med en kreftsykepleier på Radiumhospitalet, men ellers var det ingen jeg kunne snakke med utenom familien. Jeg gikk og bar på mine tanker og bekymringer alene.

Høsten 2012 fikk hun vite at det finnes en kreftkoordinator i kommunen. Siden har hun og kreftkoordinator Ida hatt mye kontakt.

– Hun hjelper meg med å finne ut hva jeg kan gjøre videre, og hvilke tilbud som finnes. Men først og fremst er hun en samtalepartner, sier Jorunn.

Alle burde hatt en person de kan ringe til når panikkangsten kommer.

kreftpasient

– Min erfaring er en døråpner

Ida Nilsen vet ikke om hun hadde hatt jobben som kreftkoordinator i dag, hvis det ikke var for at hun selv har vært kreftsyk. For pasientene er det liten tvil om at hennes sykdomserfaring betyr mye.

Jorunn Garvik

Jorunn Garvik synes alle kommuner burde hatt en kreftkoordinator.

Foto: Heidi Elisabeth Odde / NRK

– Jeg synes Ida snakker så lett om det. Hun vet virkelig hva det er jeg går gjennom, sier Jorunn Garvik.

Kreftkoordinatoren forteller ikke pasientene at hun selv har vært kreftsyk, med mindre de spør. Da opplever hun at det fungerer som en døråpner til å snakke om vanskelige ting.

– Jeg kjenner igjen mange av følelsene, og jeg vet hvor skoen trykker. Jeg kan stille spørsmål som treffer på en litt annen måte enn om jeg bare hadde hatt sykepleierutdanningen, sier Ida.

Blir det litt for mye for deg noen ganger?

– Nei, jeg brenner veldig for kreftomsorg som fag. Det gir meg veldig mye å kunne hjelpe andre mennesker, sier Ida.

Tilbudet kan forsvinne

De første kommunene fikk penger fra Kreftforeningen til koordinatorstillinger i 2012. I år får trolig enda flere kommuner penger til å ansette kreftkoordinatorer. Kreftforeningens satsning går over 3 – 4 år. Etter det er det opp til kommunene om de vil fortsette med kreftkoordinatorer.

Rosa sløyfe

Kampen mot brystkreft symboliseres av Rosa sløyfe. Den betyr mye for brystkreftopererte Ida.

Foto: Heidi Elisabeth Odde / NRK

– Vi ønsker at kommunene selv skal se at det er en god løsning som gir gevinster i form av smartere kreftomsorg, mer effektiv ressursutnyttelse og bedre tjenester til innbyggerne, sier Lundeby i Kreftforeningen.

Pasient Jorunn Garvik håper kommunene viderefører ordningen. For henne har hverdagen blitt forandret etter at hun ble kjent med sin kreftkoordinator.

– Alle burde hatt en person de kan ringe til når panikkangsten kommer, sier Jorunn.

I Øvre Eiker kommune er det budsjettert med en kreftkoordinator i 50 prosent stilling. Det er ennå for tidlig å si om den blir gjort om til full stilling når pengene fra Kreftforeningen tar slutt.

– Vi ser at det er et veldig stort behov, men det er for tidlig å si om vi kan fortsette med en koordinator i full stilling, sier helse- og omsorgssjef Lisbeth Nymo i Øvre Eiker kommune.

Snart tid for siste operasjon

Ida har ennå ikke fått erstattet brystet som legene måtte fjerne. I to og et halvt år har hun bare hatt ett bryst. Datteren, som nå er blitt fire og et halvt år, forstår at mamma har vært veldig syk.

Ida og Solveig

Her er Ida og datteren Solveig fotografert mens de bakte kaker julen 2010.

Foto: privat

– Nå som hun er blitt så stor, så har jeg fortalt at jeg har hatt kreft, og at brystet måtte fjernes for at jeg skulle bli frisk. Mamma har bare én pupp, mormor har to pupper og tante har to pupper - og det har stort sett de andre mammaene også, ler Ida.

Nå forbereder familien på tre seg til det som forhåpentligvis blir Idas siste operasjon. I mai skal legene rekonstruere brystet ved å hente vev fra magen og hoftene hennes.

– Jeg gleder meg veldig. Det er en stor operasjon, men jeg er klar. Det blir godt å få på seg en ordentlig BH igjen, og kunne bruke litt utringede topper. Det blir veldig bra, sier Ida Nilsen.