Hopp til innhold

Jenny Hvals ipodfavoritter

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Det er mange sterke damer på Jenny Hvals 10 på topp-liste på ipoden. Og Stravinskij.

Selv lager Jenny Hval, med soloprosjektet Rockettothesky, sfæriske lydbilder som tar oss bort fra hverdagens trivialiteter. Også på ipoden har hun tøffe damer som gjør tingene på sin egen måte. Programmet med Jenny ser du på NRK 1 22. desember, men spillelista hennes kan du sjekke allerede.

Se i nett-TV:

To og en ipod med Mathias Eick

To og en ipod med Jenny Hval (fra 23. desember)

To og en ipod med Frode Larsen (fra 28. desember)

Jenny Hval og Kari Slaatsveen

Jenny Hval og programleder Kari Slaatsveen på kirkegården under opptakene av To og en ipod. Programmet ser du mandag 22. desember klokka 22.30 på NRK 1.

Foto: Torstein Vegheim / NRK

1. Kim Wilde: Another Step
1986: Kim Wilde (i sterk konkurranse med Cyndi Lauper) var min barndomsheltinne som jeg hadde helt for meg selv, og jeg elsket trassalder-klangen i stemmen hennes. Den siste sangen på side 1 av kassetten het Schoolgirl, og jeg skulle snart begynne på skolen, så jeg var helt sikker på at hun hadde laget plata til meg. Another Step, Jenny.

2. Annette Peacock: Abstract-Contact
1989: Annette Peacock var min mer atypiske heltinne. Kanskje fordi jeg ikke skjønte så mye, men likevel fornemmet hvor bra hun er. Når jeg hørte den rare musikken pappa spilte for meg, føltes det som om jeg lå inne i munnen hennes og måten hun så utmerket artikulerte ord og toner knadde meg rundt som i et hoppeslott.

3. Kate Bush: The Dreaming
1993: Jeg har hørt på og grått til Kate Bush (Cloudbusting) siden jeg var liten, men gjenoppdaget hennes særere sider på ungdomsskolen, da jeg hørte Suspended In Gaffa på Det Bestes "History of Rock'n'Roll"-plater. Something happened. A-o-aa-o / a-o-aa-o / å-o-å-aa...

4. Nina Simone: en eller annen best-of-kassett
1994: Ferie i Frankrike. Jeg: Blond, men ikke blond nok. Store, stygge briller. Diktskriving (ordentlig skriving for første gang) om båter, vann og murslott. Og Nina Simone i høretelefonene: Black Is The Colour Of My True Love's Hair og My Baby Just Cares For Me.

5. Cocteau Twins: Victorialand
1996: Så kom goth, og jeg ble intellektuell og forsvant inn i eventyrland som en Black Alice. Eventyrland, det er Victorialand, det, hvor Elizabeth Fraser fra dette bandet synger ordløse arier over gitareffekter og dystre vinterlandskaper.

6. Igor Stravinskij: Full Fathom Fives (sang)
1998: Musikklinja på Dahlske videregående skole, Grimstad. Mye av musikken jeg gjerne ville høre fantes i biblioteket, og jeg ville gjerne høre det aller rareste og skumleste og nyeste på pensum. Men dette lille sangstykket, med tekst fra Shakespeares Stormen, fikk jeg hørt, og jeg går fremdeles rundt og synger på den ekstremt sære "melodien". Det var her jeg ble så voldsomt interessert i Shakespeare, også. Og jaggu dukker den ikke opp i forkledning på plata mi "Medea" også.

7. Anne Carson: The Glass Essay
2002: The University of Melbourne, Australia. Jeg må nesten ha med et essay på denne listen, for det er ikke bare musikk som er musikk, så klart. Anne Carson er kanskje mitt aller største forbilde på skrivesiden, og dette essayet - som binder sammen "Stormfulle Høyder" (en av tidenes beste romaner, virkelig) med en jeg-persons kjærlighetssorg i moderne tid (til og med på vers!) - forandret skrivelivet mitt, der og da.

8. Talk Talk: Laughing Stock
2004: Hvis jeg skulle tegne mitt eget kart over Oslo, ville hele St Hanshaugen og alle gatene ned til Nationalteatret hete "Mark Hollis", for her gikk jeg rundt hele min første vinter tilbake i Oslo og hørte på denne plata, og spesielt sangen After The Flood.

9. Div. artister: David Lynch's Inland Empire O.S.T.
2007: Ingen plate som får meg til å ville skrive så mye som denne plata, og er det noe jeg gjør mye av, er det skriving. Fra 60tallshits til klangflatemusikk og tilbake igjen, bundet sammen av Lynch sine egne komposisjoner. Og sammensetningen av sjangre, tider, steder og melodier er mystisk viklet inn i hverandre som et heklet, sort hull.

10. Ole-Henrik Moe: Ciaccona / 3 Persephone Perceptions
2008: Ole-Henrik Moe er, som meg, er opptatt av gresk kunst (og teater), og disse stykkene, spilt av Kari Rønnekleiv, får meg til å virkelig følge med på alle de nivåer jeg kjenner og ikke kjenner ved meg selv. Intuitivt og rørende, nyansert og ikke minst menneskelig.

Vinn en ipod - send oss din musikalske favorittliste.

Vinn en ipod