Jeg husker jeg var seks-sju år. Jeg gledet med til å bli åtte, slik at jeg kunne begynne på håndball. Jeg hadde sett det på TV, syns det såg kjempemorsomt ut! Da jeg var åtte år, fikk jeg begynne.
Hver sommer fram til jeg var 12 år var jeg også på rideleir i to uker. Det var gøy. Da jeg var 11 begynte jeg på dansing i tillegg. Det var også veldig morsomt!
Begynte å bli for mye
Jeg begynte å bli flink i håndball. Etter hvert var jeg med på både jenter 15-laget og damelaget! Jeg ble trukket ut til å være med på LUM- og SUM-samlinger! Helgene bestod av håndballkamper og LUM- og SUM-samlinger.
I ukedagene spilte jeg håndball pluss at jeg danser på fire forskjellige dansekurs. Dette ble litt mye for meg. Jeg måtte velge. Andre sa at jeg kunne lære meg å spille håndball igjen senere. Og at hvis jeg ville lære meg å danse, burde jeg gjøre det da.
Jeg valgte bort håndballen før jeg begynte i tiende klasse. Jeg skulle søke meg inn på videregående skole. Jeg tenkte på helse- og sosialfag, synes det hørtes interessant ut. Men igjen hørte jeg på andre. Noen sa at jeg ikke burde søke det, fordi jeg ikke ville få noen bra jobb ut av det.
Jeg søkte meg inn på grunnkurs musikk, dans og drama, hvor jeg kunne få studiekompetanse, pluss at jeg kunne få holde på med noe jeg likte (nemlig, dans).
Skønte ikke vitsen med dopet
I løpet av skoleåret traff jeg en gutt jeg ble sammen med. Han kom fra dopmiljøet, men jeg tenkte at det ikke gjorde meg noen ting, jeg likte ham. Og jeg var sterk nok til å si nei! Det viste jeg. Jeg skjønte ikke vitsen med dopet! Jeg hadde det så fint som jeg hadde det! Hadde hatt en fin oppvekst. Visste jeg kunne ha det kjempemorsomt uten dopet. Jeg hadde god selvtillit. Han kuttet ut det meste av dopet, mens han var sammen med meg.
Jeg droppa ut av skoleåret. Tenkte at jeg burde hørt på meg selv. Jeg slutta også med dansing. Fant ut at jeg ville begynne å jobbe med ungdommer som har rusproblemer. Jeg begynte på grunnkurs helse- og sosialfag. Jeg stortrivdes.
så flytta jeg sammen med typen min. Men på slutten av skoleåret flyttet jeg ut fra ham. Han var ikke min «type» lenger. Det ble slutt. Vi holdt på fram og tilbake i et halvt år, men så ble vi helt ferdige.
Jeg begynte på VK1 Barn- og ungdomsarbeiderfag. Der hadde jeg psykologi og pedagogikk. Jeg ble bare enda mer sikker på at jeg ville jobbe med det jeg tenkte på. Jeg merket at jeg savnet eksen. Han hadde jo vært min bestevenn fra den dagen jeg møtte ham til det ble slutt, i halvannet år. Plutselig var den bestevennen borte. Jeg hadde ikke så mange igjen siden jeg hadde prioritert ham mest da jeg var sammen med ham. Jeg angret på prioriteringa mi.
Savnet ham likevel
Så begynte jeg å få mer og mer kontakt med min tidligere bestevenner igjen. Men jeg savnet ham likevel. Tenkte på ham hver dag; den bestevennen jeg en gang hadde. Men jeg viste innerst inne at jeg aldri burde bli sammen med ham igjen. Jeg savnet ham kanskje aller mest som en venn.
Det gikk et halv år. Vi snakket ikke til hverandre på dette halve året. Vi så ikke hverandre en gang. Plutselig fikk jeg melding fra ham. Jeg var på ferietur i utlandet. Jeg ble ganske glad. Jeg kom langt oppi skyene. Det var en «send videre» kjærlighetsmelding. Jeg svarte ham og vi traff hverandre på byen da jeg var kommet hjem.
Vi fikk kontakt igjen og det viste seg at han hadde begynt å eksperimentere med dop igjen. Han var manipulerende. Han begynte å fortelle meg at det var meg det var noe galt med, siden det ble slutt. Jeg begynte å tro på det. Han fortalte spurte meg om «hvordan i alle dager kunne jeg forlate en så god gutt som han? Jo, det måtte være fordi det var noe galt i hodet mitt». Jeg trudde på ham.
Vi ble sammen igjen. Og jeg tenkte at det ikke var fordi vi ikke passet sammen at det ble slutt; det var fordi det var noe galt i hodet mitt. Igjen hørte jeg på andre. Han fortalte meg at jeg ikke kunne oppføre meg sånn som jeg gjorde ute blant folk. Jeg kunne ikke gå og smile og være hyggelig mot alle. Jeg kunne ikke vise til alle hvor glad jeg ble når jeg møtte dem. De kunne jo tro at jeg var interessert i dem.
Det var slik jeg var
Jeg prøvde å fortelle at det var slik jeg var. Og at jeg burde få lov til å være meg selv. Og at hvis andre trodde jeg var interessert i dem på grunn av dette, så fikk det være deres problem. Men han bare fortsatte med å fortelle meg dette. Og at «dette kan jo fucke opp alt, dette må du jo skjønne…».
Jeg begynte å tru ham på dette også. Igjen hørte jeg på andre. Jeg begynte å gå inn for å forandre meg når jeg var ute blant folk. Ikke smile like masse lenger. Bli mindre glad når jeg møtte dem.
I begynnelsen anstrengte jeg meg for å få det til. Men etter hvert begynte det å fungere. Det begynte å gå av seg selv. Han fortalte meg også at jeg hadde hatt en dårlig oppvekst. At jeg hadde blitt oppdratt feil. Jeg hadde fått for mye, alt jeg trengte, og mye av det jeg ville ha (mine foreldre hadde økonomi til dette, det hadde ikke hans foreldre hatt). Han mente at dette hadde ført til at jeg ikke greide å sette pris på ting jeg hadde. Også mente han at jeg ikke greide å sette nok pris på ham når vi var sammen (første gangen), og at dette også var en av grunnene til at det ble slutt.
Han fikk meg til å føle meg mindreverdig. Dette førte til at jeg også begynte med dop. Jeg viste innerst inne at jeg egentlig ikke ville det. Men det var ikke så nøye med meg. Derfor hørte jeg på andre når det gjaldt dette også. Jeg som tidligere hadde vært så stolt over alltid å kunne si nei når noen kom med tilbud til meg om slike stoffer. Jeg som var så stolt over at jeg aldri hadde gjort dette, og at jeg aldri skulle gjøre dette heller.
Knust jobbdrøm
Jeg som skulle jobbe med å hjelpe andre folk som hadde slike problemer. Nå satt jeg plutselig i det selv. Jeg følte at min jobbdrøm var blitt knust og så for meg at det ville bli vanskelig å jobbe med og hjelpe folk som hadde slike problemer når jeg hadde dem selv.
Tidligere hadde jeg alltid sett på meg selv som et bra forbilde. Noe jeg ikke klarte å gjør lengre. Alle årene med håndball, dansing og rideleire som tidligere hadde styrket mitt selvbilde, min selvfølelse, var plutselig borte.
Det føltes som om virkningen av alle de årene plutselig var borte. At de ikke har noen virkning på hvem jeg er lengre. Noe de hadde før jeg fikk den meldinga da jeg var i utlandet.
Etter hvert begynte jeg å komme til fornuft, alt for sent, men jeg kom i alle fall til fornuft. Jeg begynte å føle at jeg hadde mistet meg selv, jeg viste ikke hvem jeg selv var lengre. Jeg savnet mitt gamle «meg». Jeg følte meg ødelagt og begynte å innse at jeg ikke kunne fortsette å være sammen med en gutt som hadde ødelagt meg.
Jeg forlot ham.
Før så jeg alltid langt framover. Jeg drømte om framtiden. Gledet meg til den. Gledet meg til å komme på folkehøgskole og til å begynne å studere rundt om i landet - kanskje verden. Men nå greier jeg ikke lenger å se så langt. Nå ser jeg bare kort, selv om jeg prøver.
Jeg angrer så fælt. Jeg angrer på at jeg ikke tok mine egne valg fra begynnelsen av. Hørte på meg selv. Da hadde ikke noe av dette skjedd.
Iselin