Stoppesopp

Postkort fra livet Strømpestoppesopp

Hør postkortet her

Dette postkortet er sendt inn av Astrid Karlsmoen, Nybergsund

”Elsk din mann og stopp hans hoser, så får du vandre på røde roser”.

Denne gamle leveregelen hørte jeg i radioen en tidlig vårmorgen i år, 6. Mars 2008

Det var en lytterkonkurranse, og vi skulle fram til en gammel, 2-delt bruksgjenstand av tre, der den ene delen ser ut som en sopp. Det var mest kvinner som brukte denne gjenstanden. Men det var før i tida, og ikke nå lenger. Svaret på konkurransen var ”Strømpestoppesopp.”

Tankene gikk 54 år tilbake

Tankene mine gikk langt tilbake i tida, til 6. Mars 1954, altså på dagen 54 år. Mannen min og jeg giftet oss denne dagen, og vi feiret med bryllup i lokalet i grenda, sammen med mange gjester.

Utpå natta ble telegrammene lest opp. På et av dem sto en hilsen som var til meg, bruden: ”Elsk din mann og stopp hans hoser, så får du vandre på røde roser”. Da stod ei gammel kone opp og ba om ordet:

Aldri fått roser

”Je har stoppet hussun åt gubben min i over 40 år je, men je har aldri fått noen roser.”

Det ble mye latter rundt bordet, men det ga oss noe å tenke på også.

Fra nå av begynte et strevsomt liv som småbrukere for mannen min og meg, på et avsides bruk inni skogen, uten bilvei.

Mye av arbeidet var tungt, med handmjølking av kyr, vassbøring og onnearbeid. Mannen min hogg tømmer om vintrene, og om våren var det tømmerfløting i elva.

Måtte ta vare på alt

For å få pengene til å strekke til, var det nødvendig å ta vare på ALT. Stopping av strømper og sokker var min jobb, mens mannen min reparerte støvler og sko til oss, for å nevne noe.

Noen dans på roser ble det ikke for noen av oss, vi ventet det ikke heller. Selv om småbrukerlivet var hardt hadde vi det godt. Vi var to om alt, og fikk leve sammen i 36 år.

Jeg mener vi gjorde som presten sa til oss under vielsen: ”Ta eder av hverandre”.

Etter hvert fikk vi 4 barn og sju barnebarn.

For 18 år siden døde mannen min, og sorgen ble stor for oss alle som ble igjen. Mannen min fikk ikke oppleve å treffe oldebarna våre, som det til nå er blitt 4 av.

Jeg ser ikke oldebarna så ofte jeg heller, men jeg har dem i tankene ofte, særlig når jeg sitter og strikker tjukksokker til dem, som de skal få til vinterbruk.

Men stopping av strømper og sokker, det hører fortida til for meg.