– Det jeg har gjort og opplevd har tilført livet mitt mer både på godt og vondt enn jeg noensinne kunne forestille meg, sier Camilla Bognø som intervjues i programmet ”Under samme himmel” i NRK P1 lørdag den 4. juli.
Denne uken returnerte Camilla Bognø til Bergen. – Nå er jeg blakk og arbeidsledig, men jeg angrer ikke et sekund, forteller hun. Camilla Bognø har mastergrad i Midtøstenstudier og arabisk. – Jeg har alltid vært interessert i regionen og språket, og konflikten mellom Israel og Palestina har stadig dukket opp i studiene mine. Tidligere har jeg reist mye i Midtøsten, men aldri der. Jeg følte at livet mitt hadde stoppet opp og mistet mening. En god lønn og faste rutiner var ikke nok. Det var på tide å dra og gjøre noe for andre. Jeg ville at det jeg brukte tiden min på skulle bety noe for andre, sier Camilla Bognø til programleder Kjetil Lillesæter.
Situasjonen blir stadig vanskeligere
I Betlehem, for de fleste kjent som en tegning på et julekort og Jesu fødeby, lider befolkningen daglig under Israels okkupasjon. – Det kommer nesten ingen turister til Betlehem lenger, og vennene våre som driver en souvenirbutikk like ved Fødselskirken forteller at forretningen går dårligere enn noensinne. Folk i Betlehem er slitne, forteller Camilla Bognø som har vært observatør i Jesu fødeby for Kirkenes Verdensråd.
Betlehem er idag omringet på tre sider av separasjonsbarrieren som Israel begynte å bygge i 2002, og palestinere i området har mistet store landområder ettersom den er bygget inne på palestinsk område, og ikke på grensene fra 1967. – Palestinere må ha skriftlig tillatelse for å komme gjennom til den andre siden av muren. For mange er det vanskelig å få tillatelse, selv om de har arbeid, familie og eiendommer på den andre siden.
Kontrollpostovervåkning
– Fire morgener i uken har jeg reist til Kontrollpost 300 som er på hovedveien mellom Betlehem og Jerusalem. Det er nå en enorm terminalbygning og minner litt om en flyplass. Over 2000 mennesker passerer hver morgen mellom 5 og 8, og det kan ta to timer å passere i rushet, selv om avstanden mellom Betlehem og Jerusalem ikke tilsvarer mer enn 20-30 minutter med bil, sier Camilla.
Palestinerne begynner å stille seg i kø i ett- totiden på natten for å få en bra plass i køen til porten åpner klokken 5, forteller Camilla. – Kirkenes Verdensråds Ledsagerprogram er den eneste organisasjonen som fører statistikk og overvåker kontrollpostene. Dette er et viktig arbeid, både for å vise den palestinske befolkningen at de ikke er glemt, og at noen bevitner de daglige ydmykelsene de opplever, og for å sende et signal til den israelske hæren om at deres handlinger og oppførsel også blir observert.
– Vi har fått mange positive tilbakemeldinger fra palestinere. Selv om ikke alle vet helt hvem vi er eller hvilken organisasjon vi kommer fra, er det mange som viser takknemlighet over vårt nærvær. Det er ikke så mye jeg kan gjøre, men jeg kan fortelle videre det jeg ser. Det har jeg sagt til dem som har spurt meg, og mange har bedt oss om å fotografere og å filme på dager der køen er ekstra ille, eller når soldatene oppfører seg truende. Jeg har lovet å gjøre det, og det føles viktig.
Drømmen om frihet
De fleste palestinere drømmer om frihet og rettferdighet. Disse begrepene betyr ikke nødvendigvis så mye for mennesker som har det. – Etter at jeg kom tilbake til Norge har jeg fått tid til å tenke over hva frihet er, og hvor viktig det er for et menneske. Israelsk ungdom blir tvunget inn i militærtjeneste og mister år av livet sitt på å tjene i en hær som undertrykker et annet folk. Det er ikke frihet. Palestinsk ungdom i Betlehemområdet risikerer å bli arrestert og fengslet uten rettssak dersom de deltar i ikke-voldelige demonstrasjoner mot urettferdigheten de opplever. Familier med mange barn har ikke råd til å gi alle skolegang. De blir fratatt sine muligheter og sin fremtid.
I Norge slipper vi heldigvis å leve med angsten for å kunne bli stoppet av soldater og anholdt om vi ikke har de riktige papirene. Vi kan reise hvor vi vil når som helst uten særlig andre begrensninger enn vår egen fantasi. Vi har trygghet og en stat som vil forsøke å ta vare på oss, og som har midler til det. Norske barn får skolegang uansett foreldres økonomiske situasjon. Selv om det virker banalt og enkelt føler jeg at jeg har forstått betydningen av disse tingene. Jeg ble født i et land der jeg får alt dette uten at jeg engang trenger å be om det. Derfor er jeg så heldig at jeg får muligheten til å gjøre noe for andre, for at de skal komme nærmere de samme rettighetene. Det gir livet litt mening, sier Camilla Bognø.
Under samme himmel, NRK P1, lørdag 4. juli kl 07.35
