Dette brevet kommer fra byen som jeg mener er Europas, kanskje verdens beste når det gjelder tilbud av klassiske konserter og opera. Byen ligger nokså langt sør i Europa - Italia er bare et par stenkast unna. München har 1,3 millioner innbyggere og er hovedstad i den tyske delstaten Bayern.
Fire klassiske operahus
München kan skilte med over 350 års uavbrutt operatradisjon og har ikke mindre enn fire vakre, klassiske operahus; Cuvilliés Theater fra 1753, den bayerske statsopera (Das Nationaltheater) fra 1818, operetteteatret Das Staatstheater am Gärtnerplatz (1864) og endelig Prinzregententeatret som åpnet i 1901 som en kopi av Wagners operahus i Bayreuth.
Byen har flere ledende symfoniorkestre - ett av dem ledes av Mariss Jansons - vi kommer tilbake til ham litt lenger ut i dette brevet.
Berømt Bach-selskap
Byens Bach-selskap er berømt. Opprinnelig grunnlagt av dirigenten og organisten Karl Richter som kom hit på 1950-tallet fra Leipzig i øst. Den norske organisten Iver Kleive studerte i München tidlig på 1970-tallet, og i tre år sang Kleive 1. tenor i Richters Münchener Bachkor. Senere grunnla Iver Kleive sitt eget Oslo Bachkor etter modell av Richter. Karl Richter døde bare 55 år gammel av hjerteattakk i 1981 mens han bodde på et av Münchens hoteller. Fortsatt har Richters avromantiserte Bach-fortolkninger mange tilhengere, og Bach-ensemblene i München er også idag svært aktive.
Operahus i Napoleons kjølvann
Det er nydelig varmt og vennlig vårvær her nå i begynnelsen av april. Jeg sitter på en benk i det kongelige parkanlegget midt i byen. Bak meg ligger det største operahuset som fortsatt kalles Das Nationaltheater hvor vår egen dramatiske sopran Ingrid Bjoner var stor stjerne for noen tiår siden. Dette huset ble tegnet av arkitekten Karl von Fischer, delvis inspirert av franske, liberale idéer med åpne balkonger i motsetning til det feudale italienske lukkede logesystemet. Foranledningen for å bygge et stor operahus i München var at Napoleon utropte Bayern til kongedømme i 1806. Kultur - særlig opera - var selve beviset på storhet og betydning. Så selv om Münchens innbyggertall var på knappe femti tusen da huset åpnet i 1818 , ville Ludwig den første av Bayern ha et prangende operahus, stort selv for dagens forhold.
Operahus i særklasse
Operaen i München er fortsatt et av verdens største hus med 2400 tilskuerplasser, kjempescene og orkestergrav med plass til 140 musikere. Som et av ytterst få operahus i verden er dette fortsatt et rendyrket repertoarteater - de bytter forestilling hver dag og viser over førti ulike operaer hvert år. De mer enn tjue tusen abonnentene fyller godt opp, men jeg har ennå tilgode å ikke få billett - her finnes over tre hundre ståplasser og et trettitalls såkalte partiturplasser. Disse siste er plassert bakerst opp under taket, med små lamper foran hver plass, hvor du i stedet for å se på scenen, ser på notene for å få med deg nøyaktig hva kveldens dirigent gjør med sakene. Gefundenes Fressen for musikkstudenter selvsagt, og toppdirigenter er det nok av her i München. Wolfgang Sawallisch regjerte under store deler av Ingrid Bjoner-tiden, Zubin Mehta var generalmusikkdirektør som det heter, fra 1998 til 2006. Nå er Kent Nagano på plass som husets øverste musikkansvarlige. Men nå er det på tide å bringe Mariss Jansons på banen igjen i dette reisebrevet.
Maestro Jansons - alltid et hestehode foran?
Foran meg ligger en langstrakt, klassisistisk bygning: Münchener Marstall. Det er de tidligere kongelige stallene, men i dag lukter det ikke hest engang. Akkurat nå tjener stallene som kulisselager. Men det er nesten litt skjebnens ironi, synes jeg, at Mariss Jansons som ble så lei av dårlig akustikk og filharmonisk leilending-tilværelse i Oslo, nå fronter en konserthus-sak her i München. Orkestret hans, Bayersk radios symfoniorkester, er i knivskarp konkurranse med Christian Thielemanns Münchener Philharmoniker. Begge spiller i de nye konsertsalene i Gasteig - Die Philharmonie - som åpnet i 1985. Men jeg har tilgode å møte noen av byens flittige konsertgjengere - og dem er det mange av - som sier de virkelig liker seg i denne moderne bygningen. Den mindre, men vakre Herkules-salen i Residenspalasset brukes også, men her er det trange kår og dårlige forhold for musikerne. Nå vil Jansons at de gamle kongelige stallene skal bli konsertsal for sine radiosymfonikere. Antagelig for å ligge et hestehode foran alle sine konkurrenter. Mye tyder på at han får det til. Arkitektkonkurranse har allerede vært avholdt, så nå står det bare på penger og politisk vilje. Tradisjonelt sett har de bayerske kulturpolitikerne pøst ut penger på opera og klassisk musikk. Også næringslivet i Bayern sponser kulturen friskt. Jeg spår at de kommer til å fortsette med det, ennå en god stund.
