Derfor skrev han, om og om igjen, musikk sprunget ut av sin visjon om Ensomhet. Og Død. Og Kjærlighet. Det var ikke noe budskap til medmennesker, ellers. Og Landskap, menneskets tilholdssted i livet.
Hvem skriver kunstneren for?
Seg selv, svarte Arne Nordheim. Men ikke bare dét:
-Ved å være ærlig mot seg selv, vil kunstneren også være ærlig mot de deler av kunstverket som allerede bor fast i oss alle, som alltid har vært der, ventende.
Slik var det, for Arne Nordheim. Kilden var gitt, som et fellesmenneskelig materiale komponisten kunne lytte seg inn til. Og denne, sin egen og alles musikk, ville han dele med så mange som mulig. Han var en formidler av rang. Det finnes, for eksempel, knapt det verk av Arne Nordheim, som ikke er kommentert av ham selv og bevart i NRKs arkiver. Og med en verbal uttrykksevne som var der fra første stund, skapte han et nordheimsk musikkspråk som alltid vil være en del av musikken hans.
Han formidlet også andres musikk. Ikke minst i radioen fortalte han om samtidige og tidligere komponister, og pekte på sammenhenger i historien som gav det nye i lydbildende en sitrende gjenklang.
Tekstene velger meg
Arne Nordheim hentet næring fra de store, eksistensielle temaene. Nesten all hans musikk tar utgangspunkt i noe utenom musikken selv, ofte i litterære tekster eller i filosofiske betraktninger:
-Tekstene velger meg. De har ønsket seg en komponist lenge, og så velger de meg. Jeg synes det er et godt valg.
Roller
Nordheim tok på seg en menge roller i musikk- og kulturlivet. Han var kritiker, organisasjonsmenneske og talsmann for det nye. Han likte å delta i offentligheten. Og han visste det vel godt, at han evnet det bedre enn de fleste, å fenge en forsamling. Det var en naturlig plikt å delta, og ikke minst å refse det vanetenkte og lokke med det nye. Som i hans tale ved Norsk Komponistforenings 50-års markering, i 1967, der hans fremtidsønske for foreningen var at den ville bidra til å redusere mulighetene for den selvbeundrende hjemmekos, og den alltid truende stagnasjon.
En snakkende komponist
Det var en del av talentet, det å snakke. Til Yisrael Daliot sa han, i boken Klingende ord:
-… jeg tror at jeg som komponist godt kan karakterisere meg selv som en narrativ person, altså jeg kan berette, jeg kan snakke folk i senk. Jeg snakker, min måte å meddele meg på er å snakke. Selvfølgelig er jeg komponist, men musikken snakker også. /… / Det betyr at alt blir språk, språk som synger..
Med en blanding av selvsikkerhet og blyghet hadde Arne Nordheim en sjarm som fikk innpass hos de fleste som kom i hans vei. Paradoksalt nok, kan man jo si, at han, pionéren, modernisten, avantgardisten, han som sto for den elitistiske og smale musikken i landet, han kunne snakke til folk flest! Han mestret tilsynelatende alle slags situasjoner. Var det noe som truet samtalens flyt, kom han raskt med et innspill som inviterte til lek og ufarlighet. Han jumpet belevent mellom det høye og det lave, og viste seg plutselig alminnelig og sårbar, som oss alle. Interessert, lyttende, fokusert og morsom.
Nysgjerrig og generøs
Man vil gjerne se det slik; opprøreren mildnes med årene. Men selvfølgelig var han alltid slik, åpen og nysgjerrig. Hvordan kunne han ellers ha funnet frem til sitt lydunivers? Med årene ble han også svært generøs overfor yngre komponister og musikere som ønsket å arbeide med musikken hans. Da duoen Biosphere og Deathprod remixet 5 av Arne Nordheims tidlige elektroniske verker - ca. 30 år etter at de ble til - var han begeistret for resultatet. Samme år, i 2000, kom en gjenutgivelse av Nordheims originale elektroniske verker på CD. Begge platene ble bestselgere, originalen og remixen, side ved side. Nordheim tålte godt å bli tuklet med.
Gjenbruk
Også samarbeidet med Cikada Duo viser Nordheims åpenhet overfor andre musikeres medskaping. Et lengre samarbeid mellom Nordheim og pianisten Kenneth Carlsson og slagverkeren Bjørn Rabben førte til nye og fullstendig bearbeidete versjoner av Colorazione fra 1968 og Response III fra 1984. CD’en ble innspilt i 2006. Gjenbruk, med Nordheims eget godkjent-stempel.
Gjenkjennelsen er en glede
Gjenbruk ble etter hvert en kjepphest for Arne Norheim. Når han ble spurt om å skrive et nytt stykke, kunne han si: Det har jeg allerede skrevet, kan du ikke bruke det? Dermed grep han rett inn i bestillingspolitikken, der det er lettere å få bevilgninger til urfremførelser enn til 2. og 3. gangs fremførelser. Men gjenbruk er viktig, mente Arne Nordheim:
- Et stort materiale ligger der og bare venter på gjenbruk. Jeg tror at en av de store dumhetene i administrasjonen av slike kunstneriske uttrykk er at de ikke får anledning til å komme tilbake. En ny oppførelse vil i sterkere grad få lokket ut av dem disse ofte skjulte memorablene, slik at du kjenner det igjen. Det er en mulighet til å få en mening ut av det. De er et språk som etter hvert begynner å bli forstått. Etter først å ha lært, begynner man å forstå. Man er ikke lenger i en kontinuerlig læresituasjon, men man er også i en situasjon hvor man kjenner tingene igjen og man drar nytte av det den veien. Så gjenkjennelsen er en ny glede, og det som jeg kaller memorablene – instrumentet i komponeringsarbeidet.
Den eneste verdige plass for en kunstner, er mellom to stoler.
Utsagnet er opprinnelig poeten Dylan Thomas’, men begjærlig brukt av Arne Nordheim, fordi det var slående, meningsfullt og morsomt. Det kan man jo si om alle store komponister i nyere tid, at de nettopp plasserer seg mellom annet som lettere kan defineres. Selv den mest nyskapende komponist må være villig til å henvise til noe kjent. Ellers ingen kommunikasjon. Og uten kommunikasjon, intet fellesskap. Men hvor subtil kan ikke gjenkjennelsen være? I sitt poetiske språk fant Arne Nordheim også ord for dette:
- Og det er det store øyeblikket: når musikken og teksten minner deg om noe du aldri har opplevd.
Romantiker og avantgardist
To stoler Arne Nordheim gjerne satt på, eller like gjerne satt seg i mellom, var den romantiske og den avantgardistiske. Det går liksom ikke i hop det der, romantiker og avantgardist, sa han, i et radioprogram, men refererte egentlig til mange andres oppfatninger av det tilsynelatende motsetningsfylte i dette. For Arne Nordheim var det nettopp her, i spennet mellom romantikk og avantgardisme, han formet sitt.
Det første verket Arne Nordheim senere har anerkjent, er strykekvartetten fra 1956. En tradisjonell genre, et nytt innhold. Og uansett hvor radikal han skulle bli oppfattet i verk etter verk fremover, på 60- og 70-tallet, var han romantiker i holdning:
-Det som gir følelsene liv i uttrykket, blir ofte kalt romantisk. Da er alle ekte utstrålinger romantiske, sa han selv.
Men en misforstått romantiker var han, selvfølgelig, i de første etterkrigs-tiårene. Kollegene ville ikke høre det, og publikum kunne ikke høre det. Men i dag kan vi høre det, mer og mer...
En ny estetikk
Men avantgardist var han, like fullt. Først fordi han var i front med det nye innen den elektroniske musikken. Men også fordi han brukte og utforsket nye komposisjonsteknikker, og var fri og ukonvensjonell i sammensetningen av sine elementer. Han brøt med mellomkrigstidens folkemusikkpreg, nyklassisisme og hva annet som var gangbart. For ikke å si sangbart. Det var et nybrottsarbeid, en ny estetikk som skulle utformes. Tette toneklanger skulle ikke bare være dissonerende og opprørske og signal om modernitet, men også ha en mening, et innhold. Det hemmelighetsfulle, urolige, uferdige og ukjente skulle få et uttrykk, med nye midler.
Samtidighet
Arne Nordheim elsket idéen om samtidighet. Hvilken fantastisk idé var ikke det, at forskjellige språk, forskjellige stemmer, motstridende bevegelser, stigende og fallende, kunne møtes i et villet kaos? Vårt øre kan ikke skille ut de enkelte bestanddelene i klangmassen, men det finnes en orden og en konstruksjon bak det hele. En skapt illusjon om kaos. Det klinger veldig og overveldende. Mennesket er lite. Mennesket er alene. Men vi møtes her, i det store klangrommet.
Hva uttrykker musikken?
-Intet. Men den rører ved de dypeste følelsene, og rører ved det dypeste vi har felles. Musikken tar oss ned på det dypeste fellesplanet.
Sitat Arne Nordheim.
Den siste store
Med Arne Nordheim er en betydelig komponist gått bort. Den siste store, i norsk musikkliv. Han oppnådde en unik posisjon fordi han forsto hvilke muligheter hans virketid gav for nyskapning, erobringer og endringer, på mange plan. Og han realiserte dem, i sin egen musikk, på det kunstpolitiske området og i utformingen av en ny kunstnerrolle i mediesamfunnet.
Musikklivet skylder ham nå bare én ting: å spille musikken hans. Den kan nå et langt større publikum, enn dem som idag kjenner den. Fordi lytterne nå, mer og mer, forstår Arne Nordheims språk.