Avsender for dette postkortet er Terry Kinder fra Vennesla.
I august 1986 var jeg i Norge med den britiske hæren. Mens jeg var her, traff jeg en unge dame som het Marianne. Vi hadde et kort forhold sammen før jeg måtte returnere til Tyskland, hun fikk addressen min med tanken om at vi skulle holde kontakt.
Brevet
Noen måneder gikk forbi og jeg hørte ingenting fra henne, naturligivis trodde jeg at det var over mellom oss. Plutslig en dag mottok jeg et brev fra henne, der forklarte at hun selv hadde vært reist til amerika for å jobbe som en au-pair, men på grunn av en ukjent sykdom hun måtte reise tilbake til Norge. Hun var hos flere leger og tok mange prøver uten at noen kunne si hva som var galt, men så til slutt fant de ut at hun var gravid. Jeg var faren.
Med en gang jeg fikk dette brevet reiste jeg til Norge og var sammen med Marianne og familien hennes over jul, vi diskuterte hva vi skulle gjøre og jeg ba henne å gifte seg med meg. Til min glede hun sa ja og vi ble forlovet.
Vanskelig start
Babyen hadde termin i slutten av mai 1987, men komplikasjoner gjorde at hun ble født for tidlig, 24 uker for tidlig.
Jeg fikk beskjed om dette mens jeg var på øvelse i sør-Tyskland og reiste med en gang til Kristiansand hvor jeg traff Marianne. Jenta var sendt til sykehus i Oslo, og vi reiste sammen til hennes side uten å vite om hun ville overleve. Legen fortalte oss at det var veldig liten sansynlighet at hun ville det.
Jeg måtte snart tilbake til Tyskland på grunn av min militærplikt, og det var her at ting begynte å gå galt for Marianne og meg. Jeg hadde egentlig forventet det i alle problemene vi hadde. Babyen (Rebekka) var på sykehus i Oslo, Marianne var hjemme i Vennesla og jeg var i militæret i Tyskland. Alt dette var for mye for oss og vi gikk fra hverandre, vi prøvde å holde kontakt for Rebekkas del, men etter min militærtjeneste levde jeg et rart liv som en vanderer og til slutt mistet vi kontakten helt.
Vendepunktet
Rebekka klarte seg fint og overlevde den traumatiske starten på sitt liv, og hun var aldri langt fra mine tanker.
Så en dag mens jeg var i London fant jeg en klump i magen min, jeg var på sykehus for noen undersøkelser og ble fortalt at det kansje var kreft. Legen sa at de måtte ta en biopsi og at jeg skulle få resultaltet innen tre uker.
Det var den lengste perioden i hele mitt liv, og mens jeg ventet bestemte jeg at uansett hva resultaltet ville bli, jeg skulle reise til Norge og finne Rebekka. Datteren jeg ikke hadde sett på ni år.
Dagen etter jeg fikk resultaltet, prøvene var negative. Jeg reiste til Norge og fant heldigvis Marianne og Rebekka veldig fort. Marianne hadde ingen anelse om at jeg skulle dukke opp den dagen, og da jeg stod utenfor huset hennes var et stor, men gledelig overaskelse.
Lenge leve kjærligheten
Over de neste få månedene begynte jeg å bli kjent med Rebekka og jeg lovte henne at jeg skulle bli i Norge. I den samme perioden fant Marianne og jeg ut at vi begge fortsatt hadde de samme følelser for hverandre, og vi to ble sammen igjen.
Som ikke dette skulle være nok av en lykkelig slutt, vi har nå vært sammen i 12 år. Vi har flere barn sammen og Rebekka, som er nå er 21 år gammel, har også blitt mor, så nå er vi besteforeldre.
