Avsender for dette postkortet er Wenche Søby fra Sandnes.
Min manns farfar var på sykehus. Han var litt min farfar også: En av de første gangene jeg traff ham, spurte han om jeg hadde en farfar? Da jeg svarte nei, var han ikke knapp.
- Da kan jeg være farfaren din også, og så lo han så godt. Han var den koseligste farfaren som fantes.
En gammel mann
Det jeg skal fortelle om, er den gangen han var på sykehus. Han hadde ligget i fire dager da jeg, min mann og min svigerfar kom for å besøke ham. Han så liten og tynn ut i senga, han var over 80 år. Dette er flere år siden, han er død nå.
Han lå der i senga si, med de digre ørene stikkende ut, og så på oss.
- Hvordan går det med deg farfar? Har du fått røyken din i dag? Farfar hadde nemlig røyket siden han var 13 år, det vil si hver dag de sist 70 årene.
- Nei, svarte farfar tynt. Jeg ble helt forskrekket.
Fire lange dager
- Neimen farfar, har du ikke fortalt sykepleierne at du røyker da? Farfar var en beskjeden mann, og sa som sant var at han ikke hadde fått seg til å si fra om det.
- Jeg skal si ifra jeg, sa jeg og gikk inn til oversøster. Der forklarte jeg henne situasjonen, og hun ble helt forskrekket.
- Kjære vene, har han ligget her i fire dager uten å få røyke, det skal vi da ordne, sa hun.
- Du triller bare senga bort til heisen! Der er det lov å røyke.
Dette var før røykeloven og som sagt så gjort. Jeg, mannen min og svigerfar trillet senga. Og et fornøyd fjes kom frem fra sengekanten da vi kom fram til heisen. Farfar trillet seg en diger røyk, som han virkelig koste seg med.
Full trille
Da kom oversykepleieren springende i full fart, med et kraftig uttrykk i ansiktet.
- DET ER FEIL HEIS! Dere må gå til den andre heisen med en gang, det er ikke lov til å røyke her!
Ok, vi trillet senga i gang igjen. Vi måtte nemlig gjennom hele avdelingen, og ut til den andre heisen. Så vi fortalte farfar at nå måtte han stumpe røyken.
Han ga fort signal for at å stumpe røyken ikke kom på tale. Han sa ingenting, han bare lå og suttet og suget på røyken. De store ørene stakk ut over puta, ellers så vi ingenting annet en en enorm damp med røyk.
- Stopp, farfar! Vi ropte, men farfar hørte ikke. Her hadde han røykt hver dag i 70 år, utenom de fire siste dagene. Ingen skulle få stoppet ham i å nyte denne røyken. Derfor svarte han ikke. Bare dampet i vei på røyken, mens svigerfar, jeg og mannen min lattermildt trillet senga tvers igjennom hele avdelingen.
Et sta smil
Oversykesøstra løp jo etter oss, og prøvde fortvilet å få denne mannen til å innse at han var inne i en sykehusavdeling, men ingenting nyttet. Farfar røykte.
Vi trillet så fort vi kunne, men da så vi at det gikk en eldgammel krok av en mann foran oss. I gåstol.
Han var ikke rask til beins kan man trygt si. Han tok et skritt fram. Flyttet gåstolen, og tok et skritt til. Slik gikk det skritt for skritt, med oss trillende på senga, og farfar som ikke var synlig lenger nesten, på grunn av røykskya som stod rundt hele senga. Jeg og svigerfar gliste til hverandre, og turde ikke titte på oversykepleieren som rød i fjeset gikk bak oss og kjeftet.
Vi kom nå fram til den rette heisen til slutt, og der kunne farfar dampe i vei så lenge han ville. Og jeg skal hilse og si at det var lenge! Han hadde jo fire dager å ta igjen.
Denne historien skjedde jo for noe år siden før røykeloven, men jeg elsker å fortelle den til alle som vil høre.
Hilsen Wenche