Åge Aleksandersen

Rockeridder av første klasse fra Namsos som har solgt nærmere 1,5 millioner plater. Diskografien er imponerende lang med ”Levva livet” som det mest populære høydepunktet. Vi gleder oss til Aleksandersens tolkning av en av våre innsenderes historie om det levde liv!

Åge Aleksandersen
Foto: Erlend Aas / Scanpix

Åge Aleksandersens biografi

Vokalist, gitarist og komponist, f. 21.03.1949 i Namsos. Av mange regnet for å være Norges ukronete rockekonge, i tillegg til å være mannen bak det som er blitt omtalt som den norske populærmusikkens nasjonalsang: «Lys og varme». Så stor betydning har denne sangen hatt, at Aleksandersen karakteri-seres som en nasjonalskald på linje med Alf Prøysen. I tillegg til å ha komponert en rekke av de mest kjente poplåtene i norsk musikkhistorie, er Åge Aleksandersen kjent som en mann med et brennende politisk engasjement. Han evner også å være nådeløst ærlig og personlig i sine sanger, samtidig som han klarer å verne om sin familie og sitt privatliv.

Aleksandersen var et lovende sportstalent i sin ungdom. Han ble kretsmester i både fotball og hopp, og fikk beskjed av dirigenten i skolekorpset at han var umusikalsk. Han sluttet i korpset, kjøpte seg gitar, lyttet til Radio Luxembourg og ble i 1965 medlem av rockebandet Mads Incorporated. Dette bandets største meritt var å vinne Namdalsmesterskapet i pop.

I 1967 dro Åge til Oslo for å gå på telegrafskolen. Her begynte han å skrive egne sangtekster, på engelsk. Tilbake i Namsos etter delvis gjennomført militærtjeneste i slutten av 1968, ble Åge medlem av bandet Whoopee Choop. Blant medlemmene var Terje Tysland, Kaare Skevik jr., Per Erik Wal-lum og Kjell Ove Riseth. Året etter skiftet bandet navn til Dear Prudence, deretter Prudence, etter Beatles-låten. Blant oppdragene var masser av jobber som backingband for Namsos’ store pophelt på denne tiden: Stein Ingebrigtsen.

Prudence platedebuterte i 1970 med singlen «Into the Fire» på det lokale selskapet Experience Records. To år senere fikk gruppen kontrakt med Polydor. Prudence fikk spillejobb på Kalvøyafesti-valen, gikk rett hjem hos publikum og oppnådde suksess med debutalbumet Tomorrow May Be Va-nished. Tre år og tre album senere var Prudence totalt utslitt etter å ha fartet land og strand rundt for knapper og glansbilder. Bandet ble oppløst, og Åge tok seg jobb i forretningen MusikkMann i Trondheim. Der ble han kjent med flere musikere og startet Sambandet.

Allerede før Prudence ble oppløst hadde Åge debutert som soloartist med albumet 7800 Namsos. Her sang han på norsk, og blant innholdet var «Langt igjen til Royal Albert Hall» – et kraftig varsku til alle norske rockere som trodde veien til suksess var kort og smertefri. Det skulle gå troll i ord for Åge: På den første turneen med Sambandet tapte han 40 000 kroner, og albumet Mot i brøstet, mord i blikket, Bomben und Granaten (1976) solgte bare 3000 eksemplarer.

Første steg i gjennombruddet som soloartist kom med albumet Lirekassa i 1977 – en LP med gratis single vedlagt. Sambandet var nå etablert med Gunnar Andreas Berg (gitar), Tor Evensen (bass), Knut Stensholm (trommer) og Alf Skille (tangenter). Musikalsk hadde Åge klart å finne frem til en egen stil, med et solid fundament forankret i både amerikansk rock og norske folketoner. Bård Svendsen (tangenter) erstattet Skille før French Only (1979), hvorfra den åpenhjertige festrapporten «Lørdagskveill’n» ble en favoritt – også langt utenfor Trøndelags grenser. Høsten 1979 sluttet både Svendsen og Berg i Sambandet. Nye medlemmer ble Lasse Hafreager (tangenter) og Bjørn Røstad (saksofon).

Åge var nær ved å vinne den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1980 med «Bjørnen sover», en reaksjon på Sovjets invasjon av Afghanistan høsten i forveien. Opplevelsen fra Melodi Grand Prix var kan hende litt av grunnen til at han på neste album fremsto som Ramp. Denne platen ble innspilt i Sambandets øvingslokale, en gammel tyskerbrakke, med mobilt opptaksutstyr. Her dukket mange av Åges mest kjente sanger opp; så som «Norge, mitt Norge», «Fotbaill», «Gjennomsnittsmainn» og ikke minst «Skin sola» – en sang som komponisten selv mener var et vendepunkt i karrieren, fordi det var første gang han torte å synge «æ e gla’ i dæ». Platen fikk Spellemannprisen.

Sommeren 1981 serverte Åge & Sambandet åtte nye innspillinger på kassetten Mølje & Sodd, utgitt av Dagbladet. Like etter gikk plateselskapet Arctic konkurs, og Åge tapte flere hundre tusen kroner – deriblant overskuddet fra Ramp som hadde solgt 60 000 eksemplarer. Et nytt selskap ble startet, drevet på dugnad av Åge, Terje Tysland, Hans Rotmo og Gunnar Hordvik i et års tid, frem til Hordvik overtok alene. Med Gunnar Pedersen som ny gitarist gikk Sambandet i gang med innspil-lingen av Dains me mæ (1982). Dette ble en dobbel LP der den ene platen var gjort i studio, den andre på konsert. Albumet solgte mer enn 80 000, og både tittelkuttet og «Rio de Janeiro» gjorde suksess på Norsktoppen. Albumet inneholdt også «Hain va sju», inspirert av en episode foran TV-skjermen da han hadde sett på nyhetene sammen med sin sju år gamle sønn. Åge fikk hedersprisen under Spelle-mannprisutdelingen tidlig i 1983.

Med tre storselgere bak seg var Åge Aleksandersen nå etablert som en av Norges mest populære artister. Men den virkelige bomben smalt i januar 1984 under utdelingen av Spellemannprisen, da Åge fremførte «Lys og varme». Denne sangen, som var inspirert av at datteren Line kom til verden, sørget for at Levva livet ble tidenes til da mest solgte LP i Norge (over 260 000 eksemplarer) og gjorde Åge til allemannseie. Sangen har etter hvert fått så stor betydning at den lever sitt eget liv. «Lys og varme» brukes i alle mulige sammenhenger – fra barnedåp til begravelser – og er den av Åge Aleksandersens komposisjoner som best viser hans evne til å formidle nære og nakne tanker på en gjennomtenkt, men samtidig forståelig og iørefallende måte. «Lys og varme» er en av disse ytterst få sangene som klarer å forene mennesker med vidt forskjellig standpunkt og ståsted. Det er lett å glemme at albumet Levva livet inneholder flere av Åges beste sanger, så som «Va de du Jesus», «Fire pils og en pizza» og tittelkuttet. Kaare Skevik jr. (fra Prudence) var med som ekstra trommeslager på en plate som overraskende nok ikke fikk Spellemannprisen. Åge ble til gjengjeld tildelt prisen som årets artist.

Sommeren 1985 dro en ellevemannsutgave av Åge & Sambandet på utendørsturné under parolen «Mens vi venter». Og publikum ventet spent på en ny «Lys og varme». I stedet kom Åges mest am-bisiøse plate, Eldorado, sterkt preget av en tur til Auschwitz, Moskva, Kiev, Praha og Berlin. I løpet av den første uken hadde 200 000 nordmenn kjøpt platen. Den ble ikke godt mottatt i pressen, og i musikkavisa Puls i november 1986 ble tekstene analysert av litteraturprofessor Georg Johannesen, som konkluderte med at artisten var like ærlig og interessant som apekatten Julius. Året etter ble Sambandet oppløst, og i 1988 kom biografien Fremmed fugl (Gyldendal) av forfatter og journalist Johan O. Jensen. Her avdekket Åge sider av sitt liv som de færreste visste om, bl.a. at han er av tater-slekt.

Til sin 40-årsdag i 1989 ga Åge ut albumet Solregn, som sørget for nytt storsalg og nye favoritter. Mest populær ble den flerspråklige rockeren «Rosalita», hvor vokaljobben ble fordelt mellom Åge (norsk), Björn Afzelius (svensk), Mari Boine (samisk) og Henning Kvitnes (engelsk). Sangen ble årets største slager på Norsktoppen. Blant musikerne var Gunnar Pedersen og Terje Tranås (senere D.D.E.) fra Sambandet, samt Tore Wildhauer og Rune Haukum. Salget av Solregn passerte 130 000 eksemplarer.

Forventningene foran Laika i 1991 var store, men fra flere hold ble det hevdet at Åge hadde byttet ut rocken med visesang à la Prøysen, og salget av platen stoppet på 45 000. Men om Åge møtte mot-gang, fikk han i det minste realisert drømmen om å lage et lite hørespill; avslutningssporet «Du er deg» var en historie om gutten Thomas som finner sin egen musikk ute i skogen. Annbjørg Lien deltok for øvrig på mange av sporene på Laika.

Landeplagen «Min dag» ble lansert i 1993, først som single i mai, deretter som en del av albumet Din dag i september på Gunnar Hordviks nystartede selskap Norske Gram. CD-en inneholdt to duet-ter: Lynni Treekrem var med på den erotisk ladete «Nystekte wienerbrød», mens Ole Paus stemte i på den langt mer uskyldige (men mer overraskende) versjonen av «Lykkeliten». Blant de mange musikerne som deltok var Petter Baarli, Bjarne Brøndbo, Nils Petter Molvær og Oluf Dimitri Røed. Salget av Din dag passerte 70 000, og Åge rundet året av med å synge for Nelson Mandela under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo 20. desember.

Høsten 1994 kom viseboka Lys og varme, ledsaget av en dobbel samle-CD. Året etter ble to med-lemmer fra Trondheim Symfoniorkester innlemmet i Åges ensemble: Konstantin Popchristov (fiolin) og Håkan Henriksen (kontrabass). Disse to, sammen med Gunnar Pedersen (gitar) og Stein Inge Brækhus (trommer), bidro til å gjøre albumet Med hud og hår til et av Åges mest jordnære. Et gam-melt ønske ble innfridd i 1997 da Åge sang inn et knippe av Bob Dylans beste sanger, med norske tekster skrevet av Håvard Rem. Sirkelen ble på en måte sluttet for Åge, all den tid det var Dylan som inspirerte ham til å skrive egne sanger. Med tanke på hans oppvekst som «taterunge» var det også passende at Åge på denne platen innledet et samarbeid med den rumenske sigøynergruppen Taraf de Haïduks. Andre musikere som bidro til å gjøre dette til en av Åges mest spennende plater var Steinar Krokstad (trommer), Terje Tranås (tangenter), Geir Digernes (bass), Konstantin Popchristov (fiolin) og trofaste Gunnar Pedersen (gitar). Med Fredløs viste Åge Aleksandersen at det gikk an å synge Bob Dylan på norsk, og at det var mulig å fornye de velkjente sangene.

På albumet Flyg avsted i 1999 møter vi en åpenhjertig Åge. I tittelkuttet var han en engstelig far som sendte den siste fuglungen ut av redet med gode råd, i «Frokost» priset han tilværelsen som middelaldrende ektemann, i «Tøffelhelten» var han både rabulist og humorist, og i «Få ut fingern» gikk han til angrep på unge jyplinger som kritiserer artister bare på grunn av alderen. Åge fylte 50 den våren platen ble gitt ut, men viste absolutt ingen tegn til å ville roe ned. Rundere i kantene, som bare en bestefar kan være, men fremdeles med forsterkeren skrudd til ti. Produsent Ulf Risnes deltok aktivt som korgutt og medmusiker. Kine Hellum – datter av avdøde Per Erik Wallum fra Prudence – spilte fløyte på «Himmelens herlige dansested». Og mer enn 50 000 kjøpte platen.

Gamle ørn (2000) ble innspilt på rekordtid, fordi Åge følte han måtte utnytte spontaniteten og spil-legleden som bandet hadde opparbeidet seg på turné høsten 1999. Bandet besto nå av Gunnar Pedersen (gitar), Andreas Aase (gitar), Kjetil Sandnes (bass), Konstantin Popchristov (fiolin) og Steinar Krokstad (trommer). Musikken bar så visst preg av Åges øns¬ke om spontanitet – det var en viril artist vi hørte, en mann som priset både rocken og livet. Mange av tekstene var reflekterte, f.eks. «Det 4. Rike», et usminket oppgjør med etterkrigstidens helsevesen som med loven i hånd fikk lov til å sterilisere de som ikke passet inn i det norske rasemønsteret. Presse og media hang seg imidlertid opp i det som man mente var en slibrig strofe i sangen «Myggen»: «sug mæ, myggen, sug mæ». Dette ble funnet å være for sterk kost for radio, og avstedkom debatt. Da feiden var stilnet, ble oppmerksomheten rettet mot «Dåpen», der Åge ble nesten for privat i sin iver etter å dele med publikum hvilken glede det var å bli bestefar. Lille Marte (3) fikk åpne kuttet med sin rørende tolkning av refrenget fra «Lys og varme».

Original Åge (2001) var enda en dobbel samle-CD, denne gang med et repertoar valgt av publikum og venner gjennom en avstemning i NRK og Namdalsavisa hvor 3000 tilhengere deltok. Tore Strømøy var sterkt delaktig da Åge skulle lansere albumet Linedans i 2002. Hver lørdag ti uker på rad fikk Åge fremføre en ny sang fra denne platen i TV-programmet Tore på sporet på NRK1, og dette skapte debatt både i media og i journalistenes fagforening. Albumets kunstneriske innhold led imidlertid ikke av oppstusset – som helhet var det et av Åges sterkeste og samtidig mest personlige. Han viste seg fra sin mest romantiske side, både i ord og toner, samtidig som han var ungdommelig og nysgjerrig. Han sang duetter med Bjarne Brøndbo («Det gylne triangel») og danske Nanna Lüders («Kun en …») og fikk et enda større fotfeste i Danmark, hvor han det siste tiåret hadde turnert mer og mer. Den store overraskelsen var «Lørdag 2002», hvor Åge oppdaterte «Lørdagskveill’n» fra 1979 med rapping (sammen med gruppen Fremmed Rase) og programmerte rytmer. Åges faste band var det samme som på Gamle ørn, forsterket med Terje Tranås (tangenter) og korguttene Thomas Brøndbo og Frank Hellum.

I tillegg til sin egen, rikholdige plateproduksjon, har Åge Aleksandersen vært produsent for en rekke andre artister. Blant dem D.D.E., Hans Rotmo, Cato Sanden, Halvdan Sivertsen, Terje Tysland, 3 Busserulls og Vømmøl Spellemannslag. Åge Aleksandersen er en av de få norske artister som har fått sitt eget hyllestalbum mens han ennå er aktiv. Det skjedde høsten 1992 med den doble CD-en Æ, der 30 betydningsfulle artister tolket hver sin favorittlåt av mesteren. Dette albumet alene er nok til å plassere Åge Aleksandersen blant de aller viktigste navn innen norsk kulturliv. Det er all grunn til å tro at han vil fortsette i rockens tjeneste livet ut.

Original Åge (2001) var enda en dobbel samle-CD, denne gang med et repertoar valgt av publikum og venner gjennom en avstemning i NRK og Namdalsavisa hvor 3000 tilhengere deltok. Tore Strømøy var sterkt delaktig da Åge skulle lansere albumet Linedans i 2002. Hver lørdag ti uker på rad fikk Åge fremføre en ny sang fra denne platen i TV-programmet Tore på sporet på NRK1, og dette skapte debatt både i media og i journalistenes fagforening. Albumets kunstneriske innhold led imidlertid ikke av oppstusset – som helhet var det et av Åges sterkeste og samtidig mest personlige. Han viste seg fra sin mest romantiske side, både i ord og toner, samtidig som han var ungdommelig og nysgjerrig. Han sang duetter med Bjarne Brøndbo («Det gylne triangel») og danske Nanna Lüders («Kun en …») og fikk et enda større fotfeste i Danmark, hvor han det siste tiåret hadde turnert mer og mer. Den store overraskelsen var «Lørdag 2002», hvor Åge oppdaterte «Lørdagskveill’n» fra 1979 med rapping (sammen med gruppen Fremmed Rase) og programmerte rytmer. Åges faste band var det samme som på Gamle ørn, forsterket med Terje Tranås (tangenter) og korguttene Thomas Brøndbo og Frank Hellum.

I 2003 gjør Åge Aleksandersen en rekke solokonserter og turneer i Danmark. I tillegg samler han originalmedlemmene i Sambandet - Gunnar Pedersen, Bjørn Røstad, og Terje Tranaas - til samtaler om en gjenforening. De bestemmer seg for å gjøre en prøveturné sommeren 2003. På denne turnéen har de i tillegg med seg Andreas Aase, Kjetil Sandnes og Steinar Krokstad.

I 2004, etter lengre tids samarbeid med Bjarne Brøndbo i DDE, er det klart for premiere på Trøndelag Teater for stykket «Purpur og gull» - basert på Åge Aleksandersens sanger. Stykket ble skrevet av Hans Magnus Ystgaard og Brøndbo gjorde en av hovedrollene. Oppsetningen resulterer i publikumsrekord for Trøndelag Teater.

Sommeren 2004 velger Åge og Sambandet igjen å turnére – men bandet sier at dette blir den siste om det ikke skrives nytt materiale. Dermed setter Aleksandersen seg høsten 2004 ned for å skrive nye låter. Aleskandersen fikk i 2004 også Norsk Artistforbunds Ærespris.

I 2005 ble Sambandet igjen samlet og ga ut dobbeltalbumet «To skritt fram», hvor CD nummer to var et livealbum fra turnéen i 2004. Plata får svært god mottakelse, selger over 90.000 eksemplarer og klatrer til topps på VG-lista.

Igjen legger Åge og Sambandet ut på turné og mottar hyllest både fra publikum og presse.

Åge Aleksandersen mottok i 2005 også Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand.

I oktober 2006 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikk- og kulturliv og i desember samme året mottok han Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Da Spellemannprisene for 2006 skulle deles ut året etter, fikk han Spellemannprisens Hederspris, sammen med Sissel Kyrkjebø og Bjørn Eidsvåg.

Samme året innleder Aleksandersen et prosjekt med tekster av den svenske forfatteren og poeten Dan Andersson (1888 – 1920). Dette resulterte i albumet «Snøharpan», der Aleksandersen synger på svensk.

2007 går stort sett med til konserter og nok en turné med Sambandet for Åge Aleksandersen.

I 2008 planlegger Åge et av sine mest travle år på lenge. En ny plateutgivelse med Sambandet, som egentlig skulle kommet først i 2009, er på vei før sommeren – og i januar la Aleksandersen ut på turné sammen med Michael Wiehe.

Sommeren 2008 er det planlagt at Åge og Sambandet igjen legger ut på veien.

Kilder: Norsk pop- og rockleksikon / Vega Forlag / Bergenstrubaduren / NRK