Et åpent ansikt fra Jemen

Noe ufattelig har skjedd i Jemen. Her går kvinnene vanligvis helt tildekket i svart, med bare en glipe over øynene. Mennene har våpen, gjerne en kniv – jambiya – stukket i beltet. Det er dem som snakker og bestemmer. Kvinnene blir verken sett eller hørt.

Men så: Midt på plassen står en kvinne med en ropert.

Hun har kastet niqab'en. Hun har et fargerikt skaut med åpent ansikt. Rundt henne står flere tusen unge menn. De lytter, de hører, og gjentar etter henne. «Presidenten må gå, gå, gå! Ali gjør oss sultne, sultne, sultne!»

Hun roper og de hører, gjentar. Adlyder. Slikt har ikke skjedd i Jemen siden dronningen av Saba var hersker over sanddynene.

Jemen har en gammel og rik kultur. Nå har den også fått kvinneaktivister.

Folket på sin side

Da Thorbjørn Jagland annonserte årets fredsprisvinnere sto hun på Forandringsplassen, som veikrysset har blitt hetende. Mannen satt inne i et telt ved siden av. Han er også hennes kampfelle og rådgiver, venn og medarbeider.

– Dette har hun fortjent, sa han beskjedent.

Hun er 32, har tre barn. Hun har vært fengslet og trakassert.

Myndighetene offentliggjorde et bilde av henne, sittende alene med en mann. Alle de andre personene på bildet var retusjert bort. Men folk trodde ikke hun var så syndefull at hun satt med bare en mann, uten følge. De trodde ikke på myndighetene.

De arresterte henne i januar i år, nærmest som en advarsel. Det førte til at flere tusen demonstranter, kvinner og menn, ga seg ut i gatene og krevde henne løslatt.

Det var en alvorlig feilvurdering fra regjeringens side. De hadde folket mot seg, og fikk det demonstrert i full offentlighet.

Aktivisthjerte

Karman er av middelklasseslekt, født og oppvokst i akademikerbyen Taiz, ikke langt fra legendariske Mokka. Det var i disse strøk algebraen ble funnet opp.

Hennes far var politiker, og endte som minister i regjeringen til Ali Abdullah Saleh. Den forlot han i frustrasjon over korrupsjonen.

Tawakkul Karman ble journalist, det var et tøft fag. Hun så hvordan andre ble holdt borte fra journalistikken. Og de kvinnelige kollegene hun hadde ble behandlet mye røffere enn de mannlige.

Selv ble hun truet og trakassert av offentlige kontorer og myndigheter. Det var derfor den urolige sjel med en aktivists hjerte i 2005 dannet organisasjonen «Kvinnelige journalister uten lenker».

Forut for den arabiske våren

Da en grønnsakhandler satte fyr på seg selv i Tunisia i desember i fjor, skjønte hun at det var flere enn henne som hadde noe å kjempe for.

Det som satte fyr på hennes eget engasjement var en annen historie. En større familie ble tvangsflyttet fordi de sto i veien for en klanleder med nære forbindelser til presidenten. Den hendelsen, og farens fortellinger om korrupsjonen, satte henne på et spor som skulle føre til «sit in» og demonstrasjoner for å få presidenten avskaffet.

Men det begynte lenge før grønnsakhandleren stor i lys lue. Tawakkul har demonstrert, hver tirsdag siden 2007, fire år før den arabiske våren våknet i Tunisia.

Hendelsene henger likevel sammen. Tunisia og siden Egypt lærte henne å bruke de sosiale mediene. De lærte henne hvordan kampen kunne organiseres. Plutselig visste hun hvordan en mobiltelefon kunne innkalle tusenvis på et øyeblikk.

En underlig muslim

Fredsprisvinneren er medlem av et muslimsk opposisjonsparti med en fundamentalistisk basis. Han Nobelkomiteen gitt fredsprisen til Osama bin Ladens venner?

Det er ikke så enkelt, selv om et annet partimedlem, Abdul Majeed al-Zindani var rådgiver for Al Qaida-lederen.

Karman har et tillitsverv i partiet, men hun er ingen helhjertet tilhenger, spesielt ikke i saken som berører menneskerettighetene.

Den konservative delen av partiet forakter henne, og hun har gått ut mot partiets unnfallenhet i kvinnespørsmål. Hun har krevd hardere tiltak mot tvangsgifte, uten å bli hørt. Men partiet har støttet hennes kamp og gitt mat og medisiner til de demonstrerende.

Ekstremistene hater henne, også. De snakker nedsettende om Karman i moskeen og beskylder henne for å ta kvinnene bort fra hjemmene.

Det er en anklage hun vanskelig kan løpe fra! De står jo i gatene, bak sine svarte slør og roper slagord. Slik skal ikke kvinner i Jemen gjøre, etter tradisjonen.

Det er en slik underlig muslim som er kommet til Oslo. Hun er den første fra Jemen som får fredsprisen, den første arabiske kvinne, den andre muslimske og samtidig: Den aller yngste som mottar Alfred Nobels diplom og medalje.

Og hjemme skal det jubles og feires. De skal hyle og skyte og drikke te. Det er ikke hver dag det kommer godt nytt fra Jemen. Men Tawakkul er en god nyhet for de fleste.