Den offisielle tittelen er ”Live art” og det dreier seg om å gjøre utstillingssalene til det de selv kaller en levende scene.
Evenementet rommer seks forestillinger - såkalt performance - som vises en til to ganger. Japanske Achiko Abe som klipper papirstrimler kontinuerlig gjennom åpningstiden i fem dager fra onsdag 28. januar er unntaket her.
Man kan også dukke ned i et arkiv med performance-inspirert videokunst, bl.a.klassikere fra 1960 og 70-årene med kunstnere som Vito Acconci, Bruce Nauman og Chris Burden. Ellers finner man etterlatenskaper fra noen av av de avsluttede forestillingene. Den høytidelige trappen opp til overlyssalene er for anledningen prydet av en rød løper som ender i det tomme intet oppunder glasstaket, en rekvisitt fra Aeron Bergman og Alejandra Salinas’ enkle åpningsforestilling. Dette slår umiddelbart an det scenisk-teatrale som er utstillingens røde tråd.
Guantánamo
Det som for meg ble den store opplevelsen av det jeg så langt har sett, var amerikansk-cubanske Coco Fuscos satiriske og larmende forestilling kalt A Room of One’s Own - med henvisning til Virginia Woolfs kvinnepolitiske statement fra 1929.
Den er opprinnelig fra 2006 og ble vist på Whitney-biennalen i New York i fjor. Med det amerikanske flagget som scenisk bakgrunnstablå og med Fusco selv i rollen som kvinnelig militær som briefer et fiktivt kvinnelig publikum om effektive forhørsteknikker, tar denne multi-media forestillingen Guanánamo-fengselet som utgangspunkt. Dette ble som kjent opprettet i oktober 2001 av president Bush for å holde antatte terrorister fanget uten lov og dom, for siden å stille dem for spesielle militærdomstoler.
Fuscos perfomance 'A Room of One’s Own'
Foto: Leif GabrielsenMentalt og dokumentarisk tar Fusco oss med på en reise til den psykiske nedbrytningens teknikker i amerikansk versjon. Hennes monolog er akkompagnert av oppløftende militær marsjmusikk, i samspill med et projisert TV-bilde hvor teknikkene demonstreres som en simulert ”live feed”. Forestillingen begynner forøvrig med en hyllningsode til kvinnen som har vært Bush’ forlengede arm utenriks - Condoleezza Rice. Janet Karpinskis navn blir også nevnt, ansvarlig for Abu Ghraib-fengselet i Irak.
Fuscos anliggende er kvinners rolle i dette nye systemet, hvor vi nå vet at tortur systematisk har vært anvendt. Det dreier seg om kvinners særlige rolle i det å psykiske bryte ned de tilfangetatte. Sånn sett er det en ”feminisme” med motsatt fortegn hun beskriver, og selvsagt i grotesk kontrast til Virginia Woolfs kamp for kvinners uavhengighet og mulighet til å skape kunst på lik linje med menn. For å skaffe seg kunnskap om militære forhørsteknikker deltok Fusco sammen med seks andre kvinner i to kurs ledet av tidligere militære, 'How to Survive Hostile Interrogation'
og 'How to Interrogate'. Tonen i hennes forestilling beskriver hun ironisk på denne måten:
”Now, at the onset the new millenium American women finally have what they need to deonstrate their valor. The War on Terror has provided a great opportunity to the women of this country. . . . American women are using their minds and their charms to conquer our enemies. American women in uniform are leading our nation’s effort to save the civilized world from the threat of terrorism.”
Med de siste dagenes hendelser på netthinnen - Barack Obamas innsettelse, president Bush som blir fløyet vekk i helikopter og ikke minst Obamas umiddelbare og ventede beslutning om å legge ned Guantánamo - alt dette ga Fuscos kunst en politisk og historisk aktualitet man bare sjelden kan oppleve. I forhold til journalistikkens rapportering fra virkeligheten, demonstrerer denne forestillingen kunsten mulighet til å formidle vår felles virkelighet på en måte som mer ladet sitter i mellomgulvet. Fuscos performance ble for meg et suggestivt tablå over Bush-periodens groteske løgnaktighet og hule newspeak om ”democracy and freedom”.
Teaterlek
Den andre forestillingen som særlig sitter igjen (så langt) er svenske Annika Eriksson langt mer uskyldige lek med teater kalt En prøve.
Oppsettet er at fem skuespillere i et avlukket rom får utlevert et manus som de gjennom noen timer skal lese igjennom, diskutere og innstudere. Vi publikumere kan kikke inn på det som skjer gjennom en åpning.
Seansen er ”reality” i den forstand at det som er skjer er virkelig og ikke spill, ihvertfall ikke teaterfiksjon slik man vanligvis møter det på en teaterscene. Samtidig opplever vi her hvordan en fiksjon av en teatertekst ad mange veier etterhvert får fastere innhold og blir til. Og det vi bevitner er jo uansett en slags iscenesettelse, oss publikumere inkludert. Underveis oppstår det mange absurde og komiske ting. På et vis er det derfor også en nedbrytning av teaterkonvensjoner til et nullpunkt vi er vitne til der vi står og kikker inn.
Dette burde være interessant for norske teatre tenker jeg, og det slår
meg: Hvorfor kan ikke institusjonsteatrene åpne opp for publikum i deler av prøvetiden og la oss få del i den prosessen det er å innstudere og bygge opp et stykke. Dette måtte da kunne skape en helt ny interesse og forståelse for hva teater er? Erikssons ”prøve” skapte ihvertfall med helt enkle midler en fascinerende og dobbel situasjon.
Live Art, Kunstnernes Hus, Oslo 22.1 - 1.2.2009
