Solistprisen består av 100.000 norske kroner og går til en særlig talentfull ung instrumentalist. I år er prisens prestisje høynet betraktelig, i og med at det er åpnet for deltakelse fra alle de nordiske landene. Danmarks sterke kandidat, cellisten Andreas Brantelid, trakk seg imidlertid rett før konkurransen.
Sikker og varm
De gjenværende fire kandidatene fra Island, Finland, Norge og Sverige var noe ujevne i både alder og nivå. Den norske fiolinisten Anders Kjellberg Nilsson gjorde en hederlig innsats, men i Håkonshallen søndag kveld overbeviste svenske Koranyi med en sikker musikalitet og nydelig, balansert klang. Repertoaret var også imponerende, som spente fra Bachs cellosuite nr.1 til Ligetis moderne solosonate for cello.
Fyldige Festspill
Fem dager på Festspillene er ikke nok for å oppsummere en festival som varer i to uker. Men åpningsperioden har satt et anslag som er, om ikke dypt og spisst, så i alle fall fyldig og bredt. Jeg har allerede nevnt gode konserter som Truls Mørks flotte Beethovenspill og det tøffe åpningsverket Ødipus Rex.
I tillegg kommer teater, kunst, og utendørsarrangementer. Festspillene myldrer av muligheter, til og med muligheten til å la seg fengsle i gamle Bergen Kretsfengsel med uventede kunstinnslag i natten. Og slik bør det være når Norges desidert mest påkostede festival, uansett sjanger, går av stabelen. Men været har gitt utendørsarrangementene utfordringer, og billettsalget ser ikke ut til å nå fjorårets høyder.
Samtidsmusikk for fulle hus
Fra konserten 'Gress' fra serien 'Ørets Teater' satt sammen av Henrik Hellstenius.
Foto: Thor BrødreskiftDet klassiske konserttilbudet har lenge vært en slags akilleshæl for arrangøren. I år selger blant annet pianiststjernen Evgeny Kissin overraskende tregt. Men årets offensive samtidsmusikksatsing "Ørets Teater" har så langt vært et vellykket løft, hvor komponist Henrik Hellstenius hittil har trukket fulle hus med moderne kammermusikk presentert med ulike visuelle virkemidler. Lørdagens "Fire måter å dø på", var en fin konsertopplevelse. Ikke hovedsaklig på grunn av de nokså beskjedne visuelle grepene, med tekstopplesning og litt diffuse video- og lyseffekter. Men de gode fremførelsene og sammenhengen verkene sto i skapte et forsterket fokus på innholdet som skapte masse energi i Logen. Helt til topps gikk stemningen da den flotte sangeren Tora Augestad og BIT 20 Ensemblet fylte rommet med intensitet og dødsforakt med den moderne klassikeren Quatre chants pour franchir le seuil av Gerard Grisey.
Mangler samlende kraft
Det paradoksale og festspilltypiske er at kunst, teater og konserter går av stabelen med et publikum som tilsynelatende ikke har særlig kontakt med hverandre. Med andre ord: Vi snakker ikke om én samlet festspillstemning eller kvalitet, vi snakker om mange forskjellige. Det eneste retningene har felles er det nordiske temaet som overbygging og en jevnt over god kvalitet. Festspillene mangler et samlende tyngdepunkt. I mine øyne er det kunstarten som samler alle retninger som kan bøte på det, nemlig en fullskala operaoppsetning.
Dette mangler i år, men ambisiøst musikkteater eller opera bør være festivalens sterkeste kunstneriske ambisjon. Kanskje er det vanskelig rent praktisk, all den tid en musikkteaterscene mangler her i byen og en stor opera i dag vil legge beslag på Grieghallen i festspillperioden. Men ambisjonen må være der. Initiativ i byen er allerede tatt for en slik scene. Før bygget står der kan Festspillene samle sine egne ambisjoner i kommende operaoppsetninger som kan forberede fremtidens Festspill - med opera i sentrum.
