Kjersti Annesdatter Skomsvold: 'Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg'. Oktober 2009
”Leve. Gripe dagen. Jeg står foran senga på soverommet, jeg vet ikke hvordan man griper dagen.” Sier Mathea Martinsen, forteller-jeget i Kjersti Annesdatter Skomsvolds debutroman; ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”.
Ensom og usynlig
Mathea er et uhyre ensomt menneske. Hun er riktignok gift med statistikeren Epsilon. Er Epsilon et kjælenavn på dette tallenes menneske - eller måtte han bli statistiker med det navnet?) Samtidig er Epsilon trolig det eneste mennesket som har sett Mathea – som levende menneske.
Første gang skjer det da Mathea står i skolegården med blikket ned (enda en gang) og teller brostein. Epsilon kommer bort – har allerede talt. Derfra er det de to og bare dem - barnet ble bare nesten.
Mathea er gammel og blir vár sin egen usynlighet. Finnes det noe der ute som tyder på at hun har tråkket stillferdig og beskjedent rundt på denne jorda et helt liv? Svaret er negativt. Ikke engang da hun ble slått av lynet ble hun lagt merke til særlig lenge. Mathea må gjøre noe med det – og går ut.
Hun prøver trøstig på det hun ikke kan. Hun forsøker seg der andre pensjonister er, lar seg snakke til og tør svare. Men hjelper det?
Svart-munter
Kjersti Annesdatter Skomsvoll historie er altså svært sørgmodig. Men også befriende morsom i all sin forbausede undring over et liv som gikk uten at noe hendte.
Midt i all den klamme angsten som omgir Mathea, finnes det også et ressursrikt individ som kommer opp med de besynderligste tanker og ideer. Det er kanskje håp, da?
Særegent språk
Årsaken til at alt dette fungerer så godt og blir fint, tror jeg først og fremst ligger i forfatterens språk, som er fullt av innfall i en nesten sammenhengende rekke av aforismer: One-liners, så slående i sin svart-muntre tristesse at det bare er å gi seg over.
At et ungt menneske som Kjersti Annesdatter Skomsvold makter å leve seg inn i et liv som Matheas er ikke bare imponerende – en blir glad av å lese det. En strålende debut!
