Mange kan fortelle om et sånt møte, både med organisasjonen og enkeltmenneskene. Jeg synes det er godt at kirken i det minste presenterer seg som den er. Den har jo vært her noen år, og skal vel være her noen tusen år til; den har lite å tjene på kjappe sjarmoffensiver som fordekker virkeligheten. I kirken kan du møte litt av hvert, det gjentas og gjentas, og må ikke glemmes. Det skal være opplest og vedtatt at der i gården er det ingen som lever som de lærer..-unntatt en: Jesus. Han hadde riktignok et rufsete omdømme. Hvis et plettfritt et var målet hans, meldte han oppsiktsvekkende ofte feil ting til feil folk til feil tid. Han hadde sjansen til å bli venn med både den politiske og religiøse eliten, men grep den ikke. I stedet ble han drassende rundt med en underlig skare av landssvikere og tollere, patriotiske opprørere, høyt respekterte folk, og folk som ble kalt syndere.
Med alle sine feil vitner Kirken om han som ble kalt syndernes venn. Bare ved å være, bare ved å samle all verdens ulike mennesker til samlinger hvor det fortelles om Jesus, og synges om ham. Kirken lever ikke av sitt eget gode omdømme, men av at Jesus var syndernes venn. Han ble kalt det fordi han åpenbart likte synderne. Han festet med dem, og delte hverdagene med dem. Og derfor ringer kirkeklokkene på søndagene, stolt og høyt, fordi noen har fått det for seg at Jesus liker å være nær mennesker med feil og mangler. Ikke fordi man feiler og mangler, men fordi han så i oss alle så mye mer enn våre feil og mangler. Han så noe han likte, som gode venner alltid gjør.
Det var i møte med Jesus at tolleren Sakkeus oppdaget at han var noe mer enn en rik snylter. Han var en ressurs, han var skapt til å glede andre, være raus. Og sånn løp han ut i verden etter en kveld med syndernes venn. Det var i møte med Jesus at den samaritanske kvinnen skrev seg inn i samfunnet med bredpenslet styrke, hun som av grunner vi ikke vet før hadde isolert seg og valgt å leve så usynlig som mulig. Det var møtet med Jesus ved brønnen, hvor hun hadde gitt han vann, og selv hadde drukket av blikket hans som så alt, og som likte det han så. Han likte henne, anerkjente henne. Og på grunn av mange tilsvarende hendelser fikk han tilnavnet «syndernes venn».
Og det er dette kirken gjør med meg. Den overrasker meg aldri når jeg hører om utro tjenere, falske profeter eller ulv i fåreklær. Men den overrasker meg gang på gang ved å gi meg en opplevelse av å være akseptert og elsket, om ikke av sidemannen, så i alle fall av kirkens herre, han som ble harm og sa til dem som ville vise bort. «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. For Guds rike tilhører slike som dem»
Nils Terje Andersen
Musikk Djube spor Sigvart Dagsland