Aida i rockehall

Aida av Verdi. Solister: Michèle Capalbo, Jorde De Leon, Mzia Nioradze med flere. Kor fra operaen i Nice. Nice filharmoniske orkester. Musikalsk ledelse: Marco Guidarini. Regi og scenografi: Paul-Emile Fourny. Forestillinger juni 2009 i Palais Nikaïa, Nice, Frankrike.

”Bare for ungdom under 26 år” heter det i annonsen for opera i den sørfranske byen Nice.

Vanligvis gis operaforestillinger i det prangende og tradisjonelle operahuset.

Det ligger bare noen meter fra Middelhavets asurblå bølger der palmene vokser frodig på strandpromenaden.

Men tolv hundre plasser er ikke nok for Aida. Generalprøven før to ordinære publikumsforestillinger er for ungdom, og Palais Nikaïa fylles opp av studenter og skoleungdom ned til ti år.

Fem euro

”Det er viktig at alle betaler noe selv for billetten,” sier operasjef og regissør Paul-Emile Fourny, og han synes fem euro er passe.

Elevene kommer fra skoler og høgskoler i Nice-området. Noen kommer fra italienske grensebyer og har reist i tre timer.

U2

Tidligere års satsinger har vært Carmen og Turandot, - forbløffende likt operarepertoaret på norske Fredriksten festning. Også der er generalprøven en skoleforestilling.

I år er det Aida med pyramider og faraoer der rockesangerne pleier å stå. Snart kommer U2.

Memfis

Bandet heter denne gang Nice filharmoniske orkester, alt temperamentsfullt ledet av Marco Guidarini.

Når lysene slukkes og vi forflyttes til kongen av det gamle Egypts Memfis, jubles det som om det var for den mer moderne rockekongen av Graceland i et annet Memphis…….

Skolegård

Forestillingen begynner som vanlig i sydligere land halv ni om kvelden og varer til midnatt. I pausen løpes og ropes det som i en skolegård. Men under forestillingen sitter ungdommene som tente lys, og den eneste utfoldelsen er hyppig og begeistret applaus.

Ved forestillinger i det faste operahuset er italiensk opera vanligvis tekstet til fransk. I rockehallen har de ikke fått til det. Men handlingen skal være gjennomgått i klassene på forhånd, og det virker ikke som at det er vanskelig å følge med.

Mikrofoner

”Vi er nødt til å bruke mikrofoner i denne hallen”, sier operasjef Fourny unnskyldende. Orkester og sangere utstyrt med så mye som 170 mikrofoner. Høyttalerbruken er diskret og god, selv om den merkes som et fremmedelement.

Orkesteret sitter på scenen, og sangerne bruker gulvet foran og kommer helt tett inn på de første benkeradene. Når det i tillegg til et kor på hundre er ytterligere hundre statister, er det rom for mye action på scenen.

Monumentalt

Det vrimler av prester, pyramidebyggere, soldater, krigsfanger, gråtekoner og tjenere så det er stadig noe å se på i tillegg til de flotte solistene.

Operasjef Fourny har selv regi og scenografi.Med to hundre på scenen skulle det bare mangle at det ikke monumentalt. Men det er ikke overveldende fantasifullt. Solistene geberder seg med alle de vanlige operagrimasene.

Tronstoler

Helt til slutt kommer endelig et originalt grep. Kjærlighetsparet Aida og Radames møter døden sittende på tradisjonelle, egyptiske tronstoler. Når de forenes i døden, forvandles de gjennom et blendende lys til et monument –et herskerpar i kjærlighetens evighet.

Og fem tusen ungdommer jubler.