Musikalske klovner til alle tider

Den klassiske karakteren er en pukkelrygget, hissig mann med kroknese, en brutal, hevngjerrig, upålitelig figur som slår sin kone med en stokk.

Figuren oppsto i Napoli og hadde der løs, hvit skjorte og store, svarte bukser. Du finner ham som porselen i butikkene, som primitive malerier i pizzabakeriene, han er alle steder. I Napoli heter figuren Pulcinella.

Italiensk komedie

Etter tradisjonen ble figuren skapt av den profesjonelle komikeren Silvio Fiorillo på 1600-tallet. Karakteren ble kjent i Europa gjennom omreisende grupper som commedia dell’arte. I Frankrike ble det en egen sjanger fra 1650 og framover som de kalte italiensk komedie.

Komedieformen fikk fast feste i England samtidig, og der ble figuren kalt Punchinello, raskt forkortet til Punch. Den stakkars kona hans, som fikk juling hele tiden, heter Judy.

I Russland ble den italienske karakteren til den erketypiske Petrusjka.

Sirkusklovnen

Etter hvert vrimlet det av dukketeatre rundt omkring med disse figurene. På 1900-tallet sank populariteten, men de lever videre i sirkusmanesjen og i balletten.

I sirkusmansjen finnes det en Dummepetter som spiller mot den langt lurere Harlekin, som har dominoklær. Dummepettern er den musikalske klovnen, i vide, hvite klær, en tåpelig hatt og en rund, rød nese, en tydelig etterkommer etter napolitaneren Fiorello på 1600-tallet.

Klovnen som klassisk ballett

Igor Stravinskij skrev balletten Pulcinella i 1920. Det er en ballett med 18 numre for lite orkester, nærmest en gjenfortelling av Pergolesis musikk fra begynnelsen av 1700-tallets Napoli, med kulisser tegnet av Pablo Picasso.

Den hadde stor betydning for det musikalske uttrykket senere, ikke bare hos Stravinskij, men også for mange andre komponister, og ble innledningen til mellomkrigstidens ny-klassiske stil.