Hopp til innhold

Den virkelige pionéren

– Jeg elsket jobben min. Men hvis jeg hadde visst det vi vet nå... Aldri i livet om jeg hadde fortsatt, sier Esten Fløistad, som jobbet som nordsjødykker i over 20 år.

Esten Fløistad

Esten Fløistad jobbet som offshoredykker i Nordsjøen fra 1975 til 1998. – Det var givende og spennede, men i dag er jeg bare veldig skuffet, sier han.

Foto: Kirsti Falch-Nilsen / NRK

Esten Fløistad er 64 år gammel. En veltrent og solbrun mann med kraftige armer som vitner om et liv med mange typer idrett og hardt fysisk arbeid.

Med over 20 år i et av verdens farligste yrker, er han en av veteranene fra pionértiden i norsk oljebransje.

Han ville egentlig bli stuntmann. I stedet endte han opp som dykker i Nordsjøen. Historien skuespiller Aksel Hennie forteller i den premiereklare filmen Pionér, er basert på hverdagen til Esten og hans kolleger og kamerater.

Uten Fløistad og hans dykkerkolleger hadde oljeeventyret i Norge ikke blitt en realitet på 70-tallet.

Kjapt «jobbintervju»

Estens historie er typisk for mange av de som ble nordsjødykkere. Han droppet tidlig ut av skolen, det ble for kjedelig. En jobb bak et skrivebord var utenkelig. Han endte opp i Forsvaret. Først i kavaleriet, senere som dykkerinstruktør ved Marinens froskemannsskole ved Haakonsvern i Bergen.

Mange hadde den samme typen bakgrunn. Flere av de senere kollegaene til Fløistad var til og med fra samme kull på froskemannsskolen.

– Vi var en egen type mennesker, og det var nok det som gjorde at mange av oss ble dykkere, sier han.

At han skulle ende opp som nordsjødykker var resultatet av en tilfeldighet.

Mens han jobbet i Bergen kom han i snakk med en nordmann som allerede tjente gode penger som offshoredykker på britisk side av Nordsjøen.

Sammen med en kollega sa han opp jobben og satte seg på flyet til England. Der søkte han jobb i Comex, et stort fransk dykkerselskap som opererte over hele verden.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

SE VIDEO: Slik jobber dykkerne i Nordsjøen

Klippet viser scener fra hverdagen til nordsjødykkerne.

Video: Nordsjødykkernes hverdag. Klippet er fra 1979. (Foto: Børre Børretzen/Norsk Oljemuseum)

«Jobbintervjuet» var et skjema han måtte fylle ut. Av alle spørsmålene var det bare på «dykking» at han kunne krysse av for «svært god». Resten hadde han ikke peiling på.

– Den eneste kompetansen jeg egentlig hadde var at jeg var flink under vann. Det la jeg heller ikke skjul på. Kanskje var det nettopp derfor jeg fikk jobben, fordi jeg var ærlig.

Dykkersertifikatet hadde han ikke tatt med seg fra Norge, men ifølge Fløistad ble han heller aldri spurt om å vise det.

Ulykke på første dykk

25 år gammel, etter noen få treningsdykk, var han klar for sin første dypvannsjobb. Det gikk til 127 meters dyp på oljefeltet Ninian mellom Skottland og Shetland. Allerede på første dykket holdt det på å gå galt.

– Under nedstigningen ble en kollega klemt fast mellom ett av loddene på dykkerklokka og havbunnen, forteller han.

Den skadede dykkeren ble hentet inn, og dykket ble avbrutt for å gi legebehandling.

Nordsjødykker

Forholdene som møtte dykkerne i Nordsjøen var på alle måter ekstreme.

Foto: Børre Børretzen/Norsk Oljemuseum

Under oppstigningen ble de overrasket av uvær og store bølger som endte med at dykkerklokka ble sittende fast under skipet den var koblet til. Med et innvendig trykk som tilsvarte 120 meter var det umulig å forlate den fastlåste dykkerklokka.

– På vei opp hadde dessuten slangen med pustegass blitt revet av, og det ble vanskeligere og vanskeligere å puste der inne, husker han.

Da reservetankene nesten var tomme spurte han en av de mer erfarne kollegaene om sjansene for å komme ut i live. «Not great», mindre enn 50 prosent sjanse, var svaret han fikk.

– Det var som å sitte i et fly å se vingen falle av. Jeg aner ikke hvor lenge vi satt fanget før vi ble reddet, men hendelsen ble aldri rapportert eller skrevet i loggboka. Hvorfor jeg fortsatte? Fordi det gikk bra, sier 64-åringen.

Den friskeste

Haukeland sykehus gjennomførte en stor undersøkelse av tidligere nordsjødykkere i 2004. Den kartla de mange helseplagene hos pionérene. Glemsomhet, konsentrasjonsvansker, leddsmerter, tretthet og depresjon er de vanligste. Hos Esten ble det påvist skader på lungene på grunn av dykkingen.

Likevel føler 64-åringen seg heldig. Han kan fremdeles gjøre det han liker best: Være i fysisk aktivitet.

– Selv er jeg den friskeste nordsjødykkeren jeg vet om. Det er trist å se folk fra gamle dager, som var i fysisk og psykisk toppform, og som nå er redusert til en skygge av seg selv, sier Fløistad.

Den tidligere gjengen av arbeidskamerater blir bare færre og færre. Flere døde i arbeidsulykker, og selvmord har vært utbredt. Ett år var det nesten ikke noe poeng i å henge den sorte dressen tilbake i skapet, forteller Fløistad.

– Begravelsene kom for tett.

• Les også: - Vi finner hjerneskader på dykkere

Bitter

Livet til mange av de tidligere yrkesdykkerne har vært preget av år med søksmål og rettssaker for helseskader som ble påført under tiden i Nordsjøen. Denne høsten er det ventet en dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som vil bli avgjørende for om nordsjødykkerne vil vinne frem med sine krav.

64-åringen legger ikke skjul på at han er bitter.

– Jeg tror ikke de var ute etter å skade oss, eller at de forledet oss bevisst. Men det er mange etater som visste mye om dykkingen, men som de aldri tok videre, mener han.

Filmen tror han ikke han skal se.

– Jeg er for opptatt av detaljer. Dessuten kan jeg aldri tro at den skal kunne gi meg noe mer enn det jeg selv har opplevd. Jeg har tross alt levd den filmen.

Og hvis Esten Fløistad kunne velge yrke på nytt?

– Da ville jeg fulgt drømmen om å bli stuntmann. Det er mye tryggere.