Chanel og Stravinskij

Moteskaperen Coco Chanel var en musikalsk kvinne. Instrumentet hennes var saks, hun hadde alltid et par hengende om halsen. Den franske designeren var en av de første som la stoffet rett på kroppen til modellene sine, fordi hun ville kjenne kjolens form, ikke bare se den på papiret. Chanel hadde en fin strek, men med saksen var hun en ren djevel. Det var som om stoffet snakket til henne og fortalte hvordan det ville klippes.

Men Chanel hadde også øre for musikk. Hun engasjerte seg i det franske kulturlivet, med en særlig begeistring for den russiske ballett. I 1920 traff hun komponisten Igor Stravinskij.

Han kunne ikke vært mer forskjellig fra den elegante designeren. Komponisten Claude Debussy beskrev Stravinskij som en villmann med glorete slips som kysset kvinner på hånden mens han tråkket dem på tærne. Likevel ble det et heftig møte mellom ham og Chanel.

Stravinskij hadde laget skandale i Paris i 1913 med oppføringen av balletten Vårofferet, en sagnomsust og skandaløs premiere, der folk reiste seg og protesterte på musikkens fremmedart , kastet tomater på hverandre og sloss i midtgangen.

Ikke noe av dette forstyrret Coco Chanels forhold til Stravinskij. Hun viste seg som en uredd og selvstendig lytter, og betalte tre hundre tusen franc av egen lomme for å få til en nyoppsetning av Vårofferet. Hun ville sitte i salen og høre et helt orkester spille Stravinskij bare for henne.

Og her er jeg ved poenget mitt i dag – for hva betyr det å være en lytter av Coco Chanels format?

Som journalist har jeg alltid vært opptatt av hvordan man blir en lytter. For å lytte er noe annet enn å høre, å lytte krever flere sanser. En ting er å få med seg hva noen spiller eller sier, en helt annen ting er å skjønne hva de mener.
Forskjellen på å høre og å lytte er som forskjellen på å gå forbi og å sette seg ned, på å vinke eller å håndhilse, på å dunke borti noen eller å gi dem en klem.

Fordi jeg liker å høre radio, tenker jeg ofte på meg selv som en lytter. Jeg har ørene åpne for å høre noe nytt om Castro og Cuba, om betingelsene for e-boka, om påskeritualene blant de kristne i Jerusalem og om fordelingen av snø i høyfjellet, nå som påsken kommer så sent på året. Sånne ting. Men når det gjelder musikk, er jeg mer diskriminerende. Jeg lukker litt for ofte ørene dersom temaet er fremmed.

Her forleden fikk jeg brev fra en mann som skrev at han var så glad for at han var vokst opp med god musikk, fordi «all musikken i dag er helt forferdelig». Det lot ikke til at han tenkte over at dersom han hadde vært født litt senere eller tidligere, ville han blitt flasket opp på helt annen musikk, og dermed syntes at akkurat den musikken var god musikk, og at den musikken han i dag regner for best, ville være mer fremmed og kanskje til og med få betegnelsen «helt forferdelig».

Mange radiolyttere skriver til NRK og ber oss kutte ut visse musikksjangre, som jazz eller rock eller klassisk, eller til og med spesifikke instrumenter som hardingfele eller banjo, fordi de hater, avskyr og på ingen måte kan fordra akkurat sånn musikk.

Musikk er den mest intime kunstformen, som springer ut av et enkeltmenneskes følelse og forstørres i fremføringen. Ingenting kan fremkalle minner som musikk, men blir man fortrolig nok med et musikkstykke, minner den til slutt ikke om annet enn seg selv.

Selv er jeg vokst opp med rocken, og det tok meg tid å venne meg til andre former med andre spillemønstre, som jazz og soul. Jeg var lenge skeptisk til all form for countrymusikk – særlig den med banjo! - og klassiske plater var noe bare foreldrene mine spilte.

Men møter du ny musikk som treffer deg hjemme, kan alt dette endre seg. Fortsatt kan jeg huske første gang jeg hørte en pianokonsert av den russiske komponisten Dmitri Sjostakovitsj. Jeg var på jobb med et stort symfoniorkester, og jeg hadde aldri verken hørt om eller hørt noe fra Sjostakovitsj. Men nå satt jeg nesten alene i salen og hørte orkesteret øve. Kanskje var dette mitt Coco Chanel-øyeblikk. Musikken kom bardus på meg, uventet og insisterende som et fallende tre eller en plutselig regnskur, det er et stykke som begynner brått – og derfra blir det bare bråere.

Det var musikk jeg kunne se, like mye som jeg hørte den. Den hadde farger – røde og gule toner - den hadde skarpt lys i seg og luktet svakt av karamell. Dessuten var den morsom. Det var vanskelig å la være å le. Jeg glemte nesten å puste, musikken gikk så fort og i mange retninger samtidig. Jeg falt fullstendig for den rare strukturen, like brått som ved en forelskelse, og like hardt.

Jeg lyttet med fiolinene, som åpenbart lyttet til pianoet, de lå bak som en skygge, inntil de plutselig trengte seg frem.

Jeg lyttet med ørene, men også med øynene, med huden, med fingrene, med tærne, jeg tror til og med jeg lyttet litt med håret. Det krøllet seg. Med mitt glatte hår er det en sjelden opplevelse.

Det liknet ikke på noe jeg hadde hørt før.

Sjostakovitsj ble i samtiden kritisert for å mangle følelser. Det ble jeg først fortalt i ettertid, og det var like greit – for meg hadde denne konserten følelser nok til et helt orkester. Selv sa Sjostakovitsj at musikk er i stand til å «utrykke mørk dramatikk, lidelse og ekstase, hett og kaldt sinne, melankoli og vill fryd, og alle forskjellige nyanser av disse følelsene, som ord mangler kraft til å beskrive og som er uoppnåelige i maleri og skulptur».

Jeg var ikke sikker på om jeg skjønte hva musikken til Sjostakovitsj sa. Men jeg skjønte absolutt hva den mente.

Denne erfaringen har jeg prøvd å ha med meg når jeg hører musikk som ligger vanskeligere i øret mitt enn Sjostakovitsj, som for eksempel Stravinskij – eller repetitiv elektronika, som jeg noen ganger ikke klarer å skjelne fra støy.

Det er musikk som krever noe av sin lytter, og noen setter ikke pris på slike krav. Men for å se det fra en annen vinkel – hvorfor skulle musikken kreve mindre av oss enn noe annet? Hverdagen vår er kompleks og mangetydig, sanseapparatet vårt utvikler seg hele tiden. Hvorfor skulle musikken stå bakerst i køen med lua i hånden og si unnskyld meg, jeg kommer ikke til å kreve noe av deg, jeg er bare her for å behage, så ikke bry deg med å prøve å forstå meg?

Det minner meg om hva forfatteren Johan Borgen sa, da han traff en mann på gaten som sa at han skulle hjem og kose seg med en god bok: Skal du kose deg, spurte Borgen, eller skal du lese en god bok?

Uten aktive lesere, ville en bok bare bestått av svarte tegn på hvitt papir. Leserne må åpne seg for historien, for at den skal virke, som lytterne må åpne seg for lyden, for at den skal bli musikk. Jeg som snakker og du som lytter er stemt ulikt, vi er forskjellige i erfaringer, bakgrunn, kultur og interesser. Det er ikke mulig for oss å motta verken tekst eller musikk likt, men vi kan forsøke å åpne ørene og ta inn noe nytt.

For meg er det et magisk øyeblikk rett før en orkesterkonsert starter. Hvor hver enkelt musiker øver ved å spille et parti, helt uavhengig av de andre. Det er en sann kakofoni. Og så plutselig reiser konsertmesteren seg, og ber obo’en spille en a, og alle faller raskt på plass, alle spiller sammen. Og plutselig gir lydene mening.

Coco Chanel, som jeg innledet med i dag, fortsatte hele sitt liv å være åpen for nye lyder, lukter, smaker, stoffer og former. Hun fortsatte å komponere klær, hun fortsatte å klippe, til kjolestoffet endret form og hun kunne sette det sammen igjen med nåler, helt til hun hadde laget noe hun ikke hadde sett før. «Hvis du er født uten vinger», skrev hun i dagboken sin, «ikke gjør noe for å forhindre at de vokser ut».

Radiobloggen sendes i NRK P2 lørdag 23.4 kl 10.50.