Nylig presenterte barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne 64 punkt for å bekjempe barnefattigdom i Norge. Men ingen av disse punktene tar for seg den aller viktigste årsaken til barnefattigdom; familiens inntekt. For å kunne bekjempe barnefattigdom må barnetrygden heves for dem som har minst.
Hjelpeapparatet kommer til kort
Som ansatt i det statlige barnevernet jobber jeg for at ungdom med atferdsvansker kan bo hjemme fremfor å plasseres på institusjon. For å få til det jobber jeg på flere arenaer. Jeg veileder foreldre, skole, politi og andre nøkkelpersoner.
Fordi det er mange grunner til at en ungdom sporer av, jobbes det parallelt med flere faktorer samtidig. Iblant treffer jeg familier der min psykologiske kunnskap, koordinatorevner og de verktøy jeg tilbyr ikke er nok.
Det er unge gutter som ikke får sove fordi de er redde for at familien må flytte nok en gang, som ser regningsbunken vokse ut av skuffen på kjøkkenet. Det er den enslige faren som jobber skift og vet at datteren må legge seg selv. Han som ønsker mer enn noe å kjøpe sykkel til henne i bursdagsgave. Og datteren som fastholder at hun ikke vil ha noe selskap. Hun orker ikke uttrykket til pappa når han svarer at de ikke har råd. Ungdom med atferdsvansker – eller ungdom som har all grunn til å være forbanna.
FØLG DEBATTEN:
Ikke alle kommer ut i jobb
Horne vil øke kompetansen hos hjelperne. Bedre samarbeidet mellom instansene. Hun vil gi tilskudd til fritidsaktiviteter. Min erfaring tilsier at uansett hvor mye vi vet om fattigdom og hvor godt vi samarbeider, kommer vi aldri i mål. Gratis fotballtrening fjerner ikke klumpen i magen. Tilgang på fine opplevelser endrer ikke følelsen av utenforskap, for alle er vi klar over at mamma hadde ikke hatt råd til å gi meg dette. Så komplekst og så enkelt.
Horne bommer fordi hverken forebygging eller kompenserende tiltak kan hjelpe en familie som ikke har penger til å dekke grunnleggende behov. Det kan bare økt inntekt sørge for.
I tiltaksplanen gjentas regjeringens mantra om at det skal lønne seg å jobbe. Det er vel og bra, og det stemmer at det fremste våpen i kampen mot fattigdom er arbeid. Dessverre er ikke et ønske om å jobbe alltid nok. Og det er naivt å tro at det er mulig å få alle som er utenfor inn i full sysselsetting.
- LES MER:
Handler ikke bare om viljen til å jobbe
En seinsommerdag for noen år siden møtte jeg en ung alenemor for første gang. Jeg skulle hjelpe henne med sønnens atferdsvansker. Vi brukte heller tiden på å få mor tilbake i jobb etter lengre tids sykdom.
Under ett av utallige møter på NAV sitter jeg sammen med mor og tre av hennes saksbehandlere inne på et trangt kontor. Etter mye nøling spør hun forsiktig om hun kan prøve å jobbe i en butikk i nærheten noen dager i uka. For å treffe andre voksne og komme seg litt ut av leiligheten. Det blir stille. En av saksbehandlerne henvender seg til meg, og sier at moren ikke er frisk nok, og at det dermed er best at hun heller går i behandling en stund.
Jeg spør om moren kanskje kan ta et kurs parallelt med behandlingen, fordi isolasjon bidrar til å opprettholde angst og depresjon. En annen saksbehandler avrunder møtet med å understreke at dette ikke er en feriekoloni, og at forslaget vil være urettferdig overfor de andre brukerne
Å komme ut i arbeid handler ikke bare om vilje. Det handler om holdninger på arbeidsplassen, om evnen til å prate for seg, om antall saksbehandlere på NAV og hvilke tråder de trekker i. Og det handler om kunnskapsløshet og usikkerhet rundt psykisk sykdom i arbeidslivet.
- LES MER:
Foreldrenes inntekt er avgjørende
Vi skal selvsagt ha fokus på å bedre systemet rundt fattige familier. Det er det stort behov for, og det vil uten tvil avhjelpe noe av frustrasjonen og fortvilelsen folk føler. Men jeg er lei av symptomlindring og brannslokking. Tidspunktet er kommet for en reell heving av levestandarden.
Der hjelpeapparatet ikke kan trylle frem flere midler, har politikerne muligheten til å endre betingelsene. Vil man bekjempe fattigdom har den mest effektive løsningen blitt presentert i de fleste rapporter på temaet de siste ti årene: En barnetrygd som matcher dagens inntektsnivå for dem som har aller minst.
Ifølge Unicef vil dette i seg selv redusert fattigdommen med 26 prosent i Norge. Vi kan kompensere for mye, men til syvende og sist er foreldrenes inntekt avgjørende for å løfte barnet ut av fattigdom. Spørsmålet er om vi vil lindre følgene av fattigdom, eller gjøre noe med årsaken.
FØLG DEBATTEN:
Den beinharde virkeligheten
Jeg har ofte lurt på hva som ville skjedd hvis den enslige moren hadde opplevd et minimum av økonomisk trygghet. For hun er blant dem som lever på under 60 % av medianinntekten.
Som psykolog kan jeg ønske at det ikke handler hvordan man har det, men hvordan man tar det, men jeg kommer ikke forbi realiteten – at en økning i mors stønad ville endret sønnens hverdag. Kanskje hadde han turt å levere lappen om skoletur hjemme, kanskje han kunne kjøpt seg treningstøy som passet, kanskje han og moren kunne bestilt pizza en kveld. Hva om han hadde fått litt færre grunner til å være så sint?
Moren fikk aldri noen jobb. Hun fikk plass på venteliste hos psykiatrisk poliklinikk. Sønnen ble plassert på institusjon.
- LES MER:
- LES MER:
