NRK Meny
Kronikk

Dårlig råd - dårlige mennesker?

Når folk sliter med økonomien, er det ikke nødvendigvis vond vilje eller slett moral som ligger bak.

Ei hand held fram eit gullfarga kredittkort

Hvorfor pådrar noen seg skyhøy kredittkortgjeld på forbruk og unngår å åpne regningene? Psykolog Hedvig Montgomery skriver om fellestrekkene mellom deltakerne i TV-serien Luksusfellen.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

I Norge behandler vi økonomiske problemer som moralsk svikt. Bruker du mer penger enn du har, er det uttrykk for sterkt sviktende dømmekraft, det er noe galt med deg. Det ligger rett og slett vond vilje bak.

På en måte må det være slik. Å leve for kreditorenes regning er ikke og skal ikke være greit. Men når jeg intervjuer kandidater til TV-programmet Luksusfellen, mangler de hverken moral eller god vilje. Tvert imot, de er ofte bedre og rausere enn de fleste andre. Det er alltid noe annet som gjør at de har havnet i den situasjonen de er i.

LES OGSÅ: Nordmenn har historisk høy gjeld

Gode intensjoner

Hva dette «noe» er varierer, og Luksusfellens suksess er avhengig av å forstå hva det er. Noen har manglende impulskontroll, noen mangler kunnskap på grunn av et lite stimulerende oppvekstmiljø, noen mangler evner til grensesetting overfor partnere. Felles er at de mangler gode rådgivere i sin omgangskrets. Det de derimot ikke mangler, er gode intensjoner og omsorg for andre.

Hvorfor svikter vi dem med dårlig råd?

Hedvig Montgomery, psykolog

Dårlig økonomi er en indikator på en rekke andre problemer. De fleste har ikke penger som sitt eneste problem, men opplever det som altoverskyggende. Det gjør at de i mindre grad tar imot hjelp for sine andre problemer. Likevel er det få eller ingen offentlige hjelpetiltak for økonomi. Hvorfor svikter vi dem med dårlig råd?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Sperrer for annen hjelp

Fra Luksusfellen vet vi en ting; så lenge det økonomiske tynger en familie i stor grad, vil de ha liten nytte av den øvrige hjelpen som tilbys. Hverken fastlegen, psykologen eller barnevernspedagogen kan hjelpe dem med økonomien. Og derfor kan de også oppleves som til liten hjelp av familien.

Den som ikke kan snakke om kroner og øre, forstår ikke oss, er holdningen. De økonomiske problemene sperrer for deres mulighet til å ta imot annen hjelp.

De økonomiske problemene sperrer for deres mulighet til å ta imot annen hjelp.

Hedvig Montgomery, psykolog

Et typisk eksempel på dette: Trine og Per kommer fra hjem med lite penger, og da de flyttet hjemmefra tenkte de at det endelig var deres tur til å leve godt. Tilgangen på forbrukskreditt var som skreddersydd for dem. I løpet av bare noen måneder hadde de skaffet alt de ”måtte ha”. Fysiske og psykiske problemer gjorde det vanskelig for dem å fullføre utdannelsen. De fikk barn tidlig, som igjen trengte utstyr og ”det samme som alle andre” – selv om mor og far egentlig ikke hadde råd til det.

SE DEBATT: Forbrukerrådet vil ha gjeldsregister i Norge

Umulig situasjon?

Historien over er en moderne oppskrift på ulykke som er tilnærmet umulig å komme seg ut av. Trine og Per vil raskt sitte med høy gjeld, til Lånekassen, kredittkortselskapene, banken og kommunen for barnehageplassen. Deres barn vil vokse opp under trange kår. Situasjonen vil være en psykisk belastning og forsterke deres problemer.

For hjelpeapparatet er penger alltid «noen annens» område å rydde opp i, ikke behandlernes.

Hedvig Montgomery, psykolog

Familien vil få tilbud om hjelp for sine psykiske og fysiske plager – men muligheten for å få hjelp til det økonomiske er begrenset. Og den hjelpen som finnes, krever en helt annen forståelse og oversikt enn Trine og Per har.

Økonomiske problemer går virkelig ut over hjemmemiljøet. Bekymringen blir så altomfattende at det ikke er plass til den normale glede og bekymring for barn som skal være der. Dermed blir hjemmet emosjonelt fattig – noe som er langt verre enn økonomisk fattigdom.

«Noen annens» område

Hjelpen det offentlige Norge møter de svakeste med, er etter mitt syn tilpasset mer ressurssterke grupper. Å ta imot hjelp er vanskelig, å ta imot hjelp man ikke forstår er umulig.

Tilgjengelighet og konkret hjelp er det eneste som kan hjelpe den gruppen i Norge som virkelig sliter. NAVs tilbud er i mange tilfeller for abstrakt og krever mer av den som søker hjelpen enn de klarer å levere. Og psykiatriens tilbud, som ser på psykisk helse som uavhengig av sosiale omstendigheter, har rett og slett ingenting å stille opp med. Det er først når vi ser personen i sine omgivelser og for den han eller hun er, at vi kan gi en psykologisk hjelp som fungerer.

For hjelpeapparatet er penger alltid «noen annens» område å rydde opp i, ikke behandlernes. Dermed blir den gruppen som trenger mest hjelp sittende med en opplevelse av ikke å strekke til. Luksusfellen hjelper gjerne, men det monner for lite siden det er så få som får muligheten til å delta. Det er fortvilende å ikke kunne vise videre til et bedre offentlig hjelpetilbud.

Det trengs mer konkret hjelp for å bekjempe barnefattigdom enn det vi har i dag – og moralsk fordømmelse er ikke hjelp.