Svenskevalget på 1-2-3

Situasjonen er historisk unik, for aldri tidligere har samtlige partier i den svenske Riksdagen vært samlet i hvert sitt konkurrerende regjeringsalternativ, det ene til høyre og det andre til venstre.

• Les: Dette mener de svenske blokkene
• Les: Dyrere alkohol uansett valgvinner

For første gang har også de innvandrerfientlige Sverigedemokraterna en reell mulighet til å komme inn i Riksdagen.

Inn mot midten

Den borgerlige samlingen kom først. Den ble mulig etter en oppsiktsvekkende nyorientering hos Moderaterna, det svenske Høyre.

Årsaken var det sviende valgnederlaget i 2002 etter en valgkamp der partiet lovet så store skattelettelser at det ville ha rokket ved hele det svenske velferdssamfunnet.

Nederlaget førte til at den da 38 år gamle Fredrik Reinfeldt tok over som partileder og skapte «Nye Moderaterna».

Reinfeldt manøvrerte det tidligere markante høyrepartiet helt inn mot sentrum i svensk politikk og aksepterte fullt og helt den svenske modellen med velferd for alle og sterke fagforeninger.

Det var likevel en forskjell:

De nye Moderaterna satset på arbeidslinjen og lanserte seg selv som Sveriges nye arbeiderparti. Resepten var skattelette til folk i arbeid kombinert med lavere trygdeytelser for å lokke eller presse dem utenfor tilbake til arbeidslivet.

• Profil Fredrik Reinfeldt: Kan han vinne en gang til?

Velsmurt lag

Etter en møysommelig politisk prosess som startet i 2004, klarte Moderaterna å bli enig med Folkpartiet (Sveriges Venstre), Centerpartiet og Kristdemokraterna om å danne en borgerlige allianse før valget i 2006.

Strategien lyktes. Alliansen vant valget og feide de svenske sosialdemokratene ut etter 12 sammenhengende år i regjeringskontorene.

På tross av enkelte tilbakeslag og flere personskandaler framstår de fire borgerlige partiene i alliansen som et velsmurt og sammensveiset lag i den pågående valgkampen, som et alternativ med selvtillit og vind i ryggen.

Årsaken er ikke minst den måten regjeringen håndterte finanskrisen på og som den har høstet mange lovord for.

Med mandat til å styre

Det bitre valgnederlaget i 2006 ble en alvorlig vekker for det svenske sosialdemokratiske partiet, som i alle år har betraktet seg selv som særlig utpekt til å regjere landet.

Ikke så merkelig, kanskje. Socialdemokraterna har styrt Sverige i 65 av de siste 78 årene. Men vendepunktet er kommet.

Partiets nye leder Mona Sahlin har innsett at Socialdemokraterna ikke lenger har noen sjanse til å oppnå det som før i verden var en vane, nemlig å samle 40 prosent eller mer av velgerne i valg.

• Profil Mona Sahlin: Hun som ikke kan tape

Nøyaktig den samme erkjennelsen som Jens Stoltenberg gjorde på vegne av det norske Arbeiderpartiet, da han tømret sammen sitt rødgrønne regjeringsalternativ foran stortingsvalget i 2005.

Men for verdens sterkeste sosialdemokratiske parti, det svenske, har omstillingen vært særlig smertefull. Å dele regjeringsmakten er noe helt nytt og annerledes enn å styre i mindretallsposisjon med Miljöpartiet og Vänsterpartiet som som lojale støttepartier i Riksdagen.

Nå er parlamentarisk samarbeid skiftet ut med ambisjoner om regjeringssamarbeid.

Det har vært enklest for Socialdemokraterna å bli enig med Miljöpartiet. På 2000-tallet har de to partiene langt på vei utviklet et felles mål om det «grønne folkhemmet».

Mellom Socialdemokraterna og Vänsterpartiet har veien fram vært mye vanskeligere.

• Les: Jobb og miljø skal lokke velgerne
• Les: Går toget for de rød-grønne?

En tung historie med ideologisk kamp mellom antikommunistiske sosialdemokrater og det tidligere Vänsterpartiet Kommunisterna, har helt opp til våre dager skapt mistenksomhet og problemer for et tillitsfullt samarbeid.

I et slikt historisk-ideologisk perspektiv har forholdet på denne siden av Kjølen, mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti tross alt vært langt enklere.

Men Mona Sahlin og Vänster-lederen Lars Ohly har klart å plassere de politiske spøkelsene tilbake i skapet. Det hjalp åpenbart at Ohly for noen år siden meget motstrebende ga avkall på å kalle seg kommunist.

Intens tautrekking

Og etter mye politisk svette fra seige forhandlinger og hard tautrekking kunne de tre partiene den 31. august legge fram et felles valgmanifest med et sterkt forsvar for velferd og trygd, med forslag om økte skatter for de høytlønte, samtidig som barnefamiliene blir lovet billigere barnehagesatser.

• Les: Jobb og miljø skal lokke velgerne

Til forskjell fra de borgerlige foreslår de rødgrønne også en økning av bensinavgiften for å stimulere overgangen til fornybart drivstoff.

Kampen om regjeringsmakten mellom de to blokkene går nå inn i den siste og avgjørende uka før valget den 19. september.

Selv om de borgerlige gjennom hele valgkampen har hatt en knapp, men stabil ledelse på meningsmålingene, blir valget spennende som alltid i Sverige. Det er nok å vise til at 20 prosent, hver femte velger, bestemte seg de to siste ukene ved valget i 2006.

(Saken fortsetter under videoen)

Historisk tilbakeblikk

Et samlet borgerlig regjeringsalternativ er ikke noe nytt i svensk politikk. Men det kom seinere i Sverige enn i Norge. Det var langt fram til en tilsvarende samling i Sverige, da de fire borgerlige partiene i Norge vant valget og gikk sammen om å danne regjering i 1965.

Først 11 år seinere, i 1976, brøt de borgerlige i Sverige den sosialdemokratiske dominansen. Den gang var Centerpartiet størst på borgerlig side, og Center-lederen Thorbjörn Fälldin ble statsminister i trepartiregjeringen der Folkpartiet og Moderaterna også inngikk.

Men harmonien var kortvarig. Allerede i 1978 ble regjeringen sprengt på uenighet om kjernekraften. Regjeringsoppdraget gikk til Ola Ullsten, lederen i det lille Folkpartiet som med bare 39 mandater bak seg i Riksdagen styrte fram til valget i 1979.

Her klarte de borgerlig så vidt å berge flertallet med Fälldin tilbake som statsminister, inntil Socialdemokraterna og Olof Palme med brask og bram gjenerobret regjeringsmakten i 1982.

Den beholdt partiet helt til 1991, først med Palme som statsminister fram til han ble myrdet i februar 1986. Deretter satt etterfølgeren Ingvar Carlsson som regjeringssjef inntil en ny borgerlig firepartiregjering overtok etter valget i 1991.

Med motsatt fortegn

Svensk 80-tall var altså dominert av Socialdemokraterna, mens høyresiden regjerte i Norge gjennom mesteparten av den samme perioden.

I første halvdel av 90-tallet var det omvendt. De borgerlige vant valget i Sverige i 1991, mens Arbeiderpartiet var tilbake i regjeringskontorene i Norge.

En norsk sosialdemokrat, Gro Harlem Brundtland, og en svensk høyremann, Carl Bildt, gjennomførte som statsministre på hver sin side av Kjølen forhandlinger og forberedelser til EU-medlemskap for begge land.

Det oppnådde Bildt, men ikke Brundtland. Det som ikke gikk så bra for Bildt, var å beholde regjeringsmakten. Den erobret den like EU-vennlige Ingvar Carlsson tilbake til Socialdemokraterna i 1994, samme høst som det ble holdt EU-avstemninger i begge land.

Bildt og Carlsson vant EU-avstemningen i Sverige fordi alle de borgerlige partiene fikk med seg sine velgere i et ja til EU. Et flertall av sosialdemokratiske velgere stemte nei.

I Norge var det stikk motsatt: Nei-siden vant med solid borgerlig drahjelp, mens et flertall av Ap-velgerne stemte ja.

At det bare en gang har vært flertall for EU-medlemskapet i Sverige, nemlig på selve valgdagen i 1994, spiller liten rolle.

Under en nølende sosialdemokratisk ledelse inntok et motstrebende svensk folk sin plass i unionen, mens nei-flertallet befestet seg gang på gang under vekslende borgerlig mindretallstyre inn i det nye tusenåret i Norge.

Til EU skiller nasjonene ad

Siden de to land skilte lag i forhold til Europa, har mye tid og møye gått med til å lage ordninger og konstruksjoner for å komme rundt unionelle hindringer mot et utdypet samarbeid mellom Norge og Sverige.

Det har til de grader lykkes, slik at det nå årlig settes nye import- og eksportrekorder, samtidig som arbeidskraften flyter i strie strømmer mellom landene, riktignok mest fra øst til vest de siste årene.

Politisk står de to land hverandre også nært, selv med rødgrønn regjering i Norge og en blå allianse i Sverige. Regjeringer samarbeider både over nasjonsgrenser og partigrenser.

Gode personlige relasjoner på tvers av begge disse grensene, har heller ikke skadet. Det var ikke dårlig kjemi mellom Gro Harlem Brundland og Carl Bildt, ei heller mellom sosialdemokraten Göran Persson og KrF-eren Kjell Magne Bondevik.

Men det er lenge siden de sosialdemokratiske partikameratene Einar Gerhardsen og Tage Erlander sammen styrte den skandinaviske halvøy i tiår etter tiår.

En gjentakelse synes fjern, for å si det mildt.

Slik det ligger an på meningsmålingene foran det svenske valget, skal noe til om Mona Sahlin blir sosialdemokratisk statsministerkompis med Jens Stoltenberg.

Spørsmålet er om bordet heller er duket for høyreduoen Fredrik Reinfeldt og Erna Solberg etter stortingsvalget i 2013?