For dyrt å ansette «gamle» forskere

Ved Institutt for samfunnsforskning tenker man seg ekstra godt om før man ansetter forskere som nærmer seg pensjonsalder.

Begrunnelse: Pensjonsutgiftene blir for høye.

– Vi bruker ikke alder som et eksplisitt kriterium når vi velger personer som skal ansettes hos oss, men vi må tenke ansettelse i et helhetlig perspektiv, og da må vi også ta hensyn til framtidige utgifter, sier direktør for Institutt for samfunnsforskning (ISF) Ann-Helén Bay.

Må bære pensjonskostnadene selv

ISF er et privat forskningsinstitutt, men er fra gammelt av medlem av Statens pensjonskasse (SPK).

Det er en fordel når man skal tiltrekke seg arbeidstakerne som kommer fra universitets - og høgskolesektoren, fordi disse da får en sømløs pensjonskarriere.

Men i motsetning til de statlige institusjonene, må de private selv bære kostnadene med pensjonsordningen.

For Bay har pensjonsutgifter blitt et problem, som altså er til hinder for å ansette de mer erfarne forskerne, det vi si dem som er i aldersgruppen 55 år og oppover.

– Pensjonsordningen vi har gjør at man må tenke seg veldig nøye om før man ansettet eldre arbeidstakere, det vil si dem som er over 55 år. Det synes jeg er veldig sørgelig, sier Bay til NRK.

– Utgiftene blir kolossale, sier Bay.

– Rettspraksis viser at en bedrifts økonomi alene, ikke er grunn til å aldersdiskriminere.

Direktøren ved ISF understreker at hun ennå ikke har latt være å gi jobb til en søker som nærmer seg pensjonsalder.

Skal konkurrere med de statlige

Rundt 20 andre private forskningsinstitusjoner i Norge er i samme situasjon som ISF. Totalt har disse forskningsinstitusjoner rundt 1.500 ansatte.

For å konkurrere med de statlige universitetene og høyskolene velger de private institusjonene å beholde den kostbare pensjonsordningen, men må ta en større del av belastningen enn sine statlige konkurrenter.

Statens pensjonskasse tilbyr altså ytelsesbasert pensjonsordning, der man som arbeidstaker er garantert 66 prosent av sluttlønn i pensjon, når folketrygden er regnet med.

For å kunne garantere denne utbetalingen må arbeidsgiver sette av midler til framtidige pensjonsutbetalinger, etter årlige beregninger. Dette gjør at det blir dyrere å ansette noen, jo eldre de er.

Dermed kan det bli røde tall i regnskapet for de private institusjonene, dersom man ansetter mange forskere over 55 år.

– Ikke lov å legge alder til grunn

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik reagerer på pensjonspraksisen.

– Det som er viktig her, er at arbeidsgiver ikke har lov til å legge alder til grunn ved ansettelse. Hvis man gjør det, er det brudd på arbeidsmiljøloven, da er det aldersdiskriminering, sier Ørstavik.

– Jeg er enig i det, men samtidig må jeg ta en rekke hensyn i betraktning når jeg skal sette sammen min stab. Jeg må passe på at institutet er bærekraftig fremover, det er det viktigste. Ellers har jeg ingen arbeidsplass å ansette forskere til, sier Bay.

– Rettspraksis viser at en bedrifts økonomi alene, ikke er grunn til å aldersdiskriminere, svarer Ørstavik, som varsler at hun kommer til å sende et brev til ISF for å få klarhet i problemstillingen.

Ville rekruttert flere

Bay tror hun ville vært mer aktiv i arbeidet med å rekruttere eldre forskere, dersom ikke pensjonsutgiftene var så høye.

– Jeg ville i alle fall mer aktivt stimulert voksne forskere til å søke seg til Institutt for samfunnsforskning i sine siste arbeidsår. Det er pensjonsordningen i dag et hinder for, sier Bay, og legger til:

– De godt voksne er en meget attrativ del av arbeidsgruppen, sier Bay.