Ubehagelig og god

Allerede den første siden i Dag Johan Haugeruds bok viser at her er en forfatter som kan trenge ned under overflaten. En som har et blikk for sårbarhet, klar til å avsløre forstillelse og løgn i hverdagens små og store møter. Carl Frode Tiller, tenker du kanskje, og akkurat det tenker jeg også, etterhvert som jeg leser mer av romanen "Hva jeg betyr". For som Tiller er Haugerud en usedvanlig dyktig observatør som finner ord for den minste lille baktanke og selvrefleksjon hos en jeg-forteller. Det blir riktig ubehagelig. Men det blir også god litteratur.

Og det blir morsomt. Det skarpt observerte og avslørende kan ofte oppleves som pinlig. Det gjør lesingen underholdende, men også farefull. Hvem vet hvilke stikk som kan komme rundt neste sving?

Hvem kan skape kunst?

Fortelleren i "Hva jeg betyr" er bibliotekar. Hun er midt i femtiårene, bor alene på et mindre tettsted på Østlandet, og har en sønn som jobber med film i Oslo. Han er en ung mann fri for forpliktelser, hun en mor som så gjerne vil ha en bit fortrolighet, men som nok må nøye seg med smuler.

Forholdet dem i mellom er spent, og det topper seg når moren sier ja til å filme i et bryllup, selv om hun aldri har tatt i et videokamera før. Jobben var det meningen sønnen skulle gjort, men lettsindig som han er, melder han avbud i siste liten, og mor blir nødt til å filme selv. Så viser det seg at hun har et sjeldent godt blikk for detaljer, utsnitt og sammenhenger. En helt ny verden åpner seg, rett og slett. Kan hun nærme seg sønnen gjennom å dele hans interesser? Eller blir hun en trussel, som invaderer hans liv og hans frihet?

Dag Johan Haugerud har skrevet en spenningsmettet roman som setter underdanighet, offervilje og ambisjoner opp mot hverandre. Hvem har rett til å kalle seg kunstner? Og hvordan endres våre oppfatninger av et menneske som beveger seg fra et service-yrke over i noe kreativt?

Å bety noe

Maktbalanse, integritet, språklige refleksjoner - her er mange gode debatter i Haugeruds roman, som også i aller høyeste grad diskuterer kjønn. Forholdet mellom mor og sønn kan minne om det vi finner i Vigdis Hjorths siste roman, "Snakk til meg", der vi også møter en ensom, middelaldrende bibliotekar som lengter etter kontakt med sin nylig utflyttede sønn. Noen ektemann er det ikke snakk om i noen av bøkene. Men hos begge finner vi et desperat ønske om kontakt, et engasjement fra en voksen kvinne som skal vise seg - kanskje - å virke mot sin hensikt.

Dag Johan Haugerud er selv både bibliotekar, filmskaper og forfatter. Hans faglige detaljkunnskaper gir kraft til miljøene som skildres. Vel så imponerende er hans blikk for tegn i tiden, og ikke mins hans psykologiske innsikt i kommunikasjonen mellom mennesker.